Kan Stoltenberg stanse sløsingen på havvind?

Det var sannsynligvis ikke tilfeldig at Jens Stoltenberg snakket ned havvind. Hilde Øvrebekk mener Stoltenberg kanskje kan få en slutt på galskapen.

Øvrebekk er fast kommentator i Stavanger Aftenblad, og innleder med å sitere energiministeren.

«Norge har et enormt potensial for flytende havvind på sokkelen, men fordi teknologien fremdeles er umoden og dyr, trengs det statsstøtte for å få fart på utviklingen. Derfor foreslår vi et ambisiøst støtteprogram. Støtteprogrammet legger til rette for mer kraft til Norge og et nytt industrieventyr», sa energiminister Terje Aasland i fjor høst.

Havvindsatsningen, som Aasland gjentatte ganger har beskrevet som «et industrieventyr», minner vel mer om et rent mareritt. Nå virker det som Stoltenberg har avlyst hele eventyret.

I Stortinget i forrige uke sa nemlig statsminister Jonas Gahr Støre at «jeg tror havvind kommer til å være en del av fremtidens energiløsning. Jeg tror ikke det kommer til å være et eventyr».

Stoltenbergs utspill om havvind er dårlige nyheter for opposisjonen

Aasland vil bruke Utsira Nord som et eksperiment i milliardklassen, og vi nordmenn er ufrivillige prøvekaniner.

Statsstøtte skal selvsagt kun være i en oppstartfase. Med andre ord: Vi må regne med skyhøye strømpriser i overskuelig framtid, siden dette er det eneste som kan holde liv i rådyr energi fra havvind.

Fram mot 2040 har Ap en ambisjon om 30 gigawatt havvindproduksjon i Norge. Dette tilsvarer nesten like mye kraft som vi produserer i Norge i 2022. Hvis én turbin er på 15 megawatt, vil det bety utbygging av rundt 2000 vindturbiner.

Etter å ha ødelagt utsikten over store deler av Fastlands-Norge, skal man nå gå til angrep på havet. Rasering av natur er helt i orden, så lenge det kan kalles klimavennlig. Hele mitt hjemfylke Rogaland er ødelagt av skrekkelige vindturbiner overalt.

Entusiasmen fra bedrifter faller når det gjelder Utsira Nord. Mer enn halvparten av konsortiene som tidligere har sagt at de var interessert i å by på prosjektet, har trukket seg, selv om staten lover 35 milliarder i subsidier.

Det er nettopp de evigvarende subsidiene Stoltenberg advarer mot. Man kan mene hva man vil om Stoltenberg, men han har i det minste en solid økonomisk utdannelse.

Støre forsøker å sammenligne subsidiering av ulønnsom fornybar energi med det faktum at staten bidro til å bygge opp norsk olje- og gassproduksjon.

Men dette er en nasjonal myte, for det var det private amerikanske oljeselskapet Phillips Petroleum som ignorerte norske myndigheters konklusjon og brukte millioner av egne penger på å lete og finne det som ble Ekofisk-feltet. Statoil og oljepolitikken kom flere år senere, da seieren var sikret.

Olje og gass er en råvare som var, og er, lett å selge i markedet til en pris høyere enn kostnadene ved å utvinne dem. Prisen på strøm fra havvind er ikke høy nok til å dekke kostnadene for utbygging og drift. Derfor er det i utgangspunktet uinteressant for private selskaper å gå inn med egne penger uten at de vet at staten betaler mellomlegget.

«Vi har råd til det, og vi må gjøre det», sa Aasland til Finansavisen i fjor. Det er en nesten ufattelig dum kommentar.

Hva skal vi ofre? Forsvar, helse, skole, kommuner og velferd? Selv ikke en styrtrik norsk stat har ubegrenset med midler, noe vi vanlige arbeidstagere merker hver dag når vi blir flådd ved hjelp av skyhøye skatter og avgifter.

Regjeringens aktive næringspolitikk, der store summer har gått til å subsidiere feilslåtte batteriprosjekter, hydrogensatsinger og nå det som kan se ut som evigvarende statlig støtte til havvind, har fått krass kritikk i mange år fra flere hold.

Heller ikke velgerne liker sløsing med skattemidler, men de liker Stoltenberg, og Ap har omtrent doblet sin oppslutning på meningsmålingene etter at han vendte tilbake fra NATO.

Støre viste klokskap ved å slippe inn Stoltenberg for å redde partiet. Vi andre får bare håpe at Stoltenberg kanskje har høyere mål enn det Støre antok.