Høyre-leder Kaci Kullmann Five, Reiulf Steen (Ap) og stats­minister Gro Harlem Brundtland (Ap) under en EØS-debatt i Stortinget den 16. august 1991. Året etter ble EØS-avtalen vedtatt med Høyre og Arbeider­partiets stemmer. Representanter fra FrP og KrF stemte også for. Foto: Lise Åserud / NTB.

EØS-lovens paragraf 1 og 2 har gjort EØS-avtalen til en dynamisk og rettslig bindende tvangstrøye for Norge. Lovteksten sikrer nemlig at nye EU-regler automatisk får forrang i norsk rett.

Resultatet er et system der Norge må innføre alt EU vedtar i fremtiden – ikke bare det som ble avtalt i 1994 – uten reell nasjonal kontroll. Dette er et frontalangrep på folkestyret og konstitusjonell praksis, og setter Stortinget på sidelinjen.

EØS-lovens §§ 1–2: EU-regler som norsk lov med forrang

Norges lov om gjennomføring av EØS-avtalens hoveddel (EØS-loven) slår fast grunnlaget for EØS-avtalens rettskraft i norsk rett. § 1 i EØS-loven bestemmer at «Bestemmelsene i hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde skal gjelde som norsk lov». Denne inkorporeringen innebærer at EØS-avtalens formål og prinsipper er direkte bindende nasjonalt.

Enda mer inngripende er § 2, som lovfester at enhver norsk lov eller forskrift som oppfyller EØS-forpliktelser, skal ha forrang ved motstrid mot annen lovgivning. Med andre ord: Dersom Stortinget vedtar en ny lov som kommer i konflikt med en EØS-regel Norge har forpliktet seg til, vil EØS-regelens gjennomføringslov gå foran. EØS-retten er gjort dynamisk og overordnet – den binder norsk lovgivning til å speile EU-reglene fortløpende.

Denne konstruksjonen er unik. Norges lovgiver har i realiteten delegert den løpende lovgivningsmyndigheten på EØS-områdene til EU-systemet.

EØS-avtalen er ikke statisk, men dynamisk – den utvides kontinuerlig i takt med EUs indre marked. §§ 1 og 2 i EØS-loven sikrer at nye rettsakter som innlemmes i EØS, automatisk enten blir norsk lov eller får gjennomslag over norsk lov. Som følge av dette gjelder i dag hele 75 % av EUs lover automatisk for Norge, og andelen vokser etter som EU utvider sitt regelverk på stadig flere områder. Stortinget har bundet seg til et «løpende EU-medlemskap i praksis», hvor nasjonal suverenitet viker side for side med hver nye EU-forordning.

Må akseptere alt EU vedtar – Norge som lydstat

EØS-avtalens dynamikk innebærer at Norge må akseptere alt EU vedtar av nytt regelverk innenfor avtaleområdet, langt ut over det man så for seg da avtalen ble inngått i 1992. I prinsippet har Norge en reservasjonsrett (veto) mot nye EØS-regler, men denne er aldri blitt brukt i praksis – verken av Norge eller de andre EØS/EFTA-landene.

Det politiske Norge har gjort det klart at vetoretten ikke er ment å brukes. Reservasjonsretten eksisterer kun på papiret for å hevde at formelt er ikke suverenitet overført til EU, men realiteten er at Norge lojalt innfører alt EU vedtar. Formelt er Grunnloven kanskje ikke brutt, men i praksis setter EØS-avtalen Grunnloven til side, og norsk selvråderett har forvitret.

Professor Eivind Smith har karakterisert denne situasjonen som «en konstitusjonell katastrofe», der Norge i praksis har resignert sitt folkestyre. Når reservasjonsretten aldri brukes, gjør EØS-avtalen Norge til en regelrett lydstat som godtar alt EU vedtar av lovverk for det indre marked. Vi har forpliktet oss ikke bare til et gitt sett med EU-regler, men til å implementere all fremtidig EU-lovgivning som omfattes av avtalen. Dette bryter fundamentalt med prinsippet om at det er folket, gjennom sine valgte organer, som skal gi de lovene vi lever under.

Sveits: Bilaterale avtaler på egne premisser

Kontrasten til EØS-modellen illustreres av Sveits. Sveits sa nei til EØS-avtalen i 1992 og valgte i stedet en rekke bilaterale avtaler med EU på utvalgte områder. Disse avtalene er ordinære folkerettslige avtaler – statiske i utgangspunktet – som videreutvikles kun gjennom nye forhandlinger eller felles komitévedtak, ikke automatisk.

Sveits bevarer slik en større grad av nasjonal kontroll: Dersom EU utvikler nye regler Sveits ikke ønsker å innføre, kan sveitserne i større grad la være. I de nylig reforhandlede sektoravtalene har Sveits riktignok gått med på en raskere oppdatering av regelverk, men fortsatt med mulighet til å avvise nye EU-regler de ikke vil implementere. EU kan da iverksette mottiltak, men disse må være proporsjonale og begrenset til samme sektorsamarbeid – en ordning som sikrer at Sveits beholder suverenitet på egne premisser og kan sette foten ned der nasjonale interesser krever det.

Sveits står heller ikke under noe overnasjonalt tilsynsorgan à la ESA; de håndhever selv avtalene gjennom nasjonale mekanismer, med et uavhengig tilsynsorgan som tar hensyn til EU-kommisjonens praksis, men gir større handlingsrom enn EØS-ordningen.

Også økonomisk kommer Sveits bedre ut: Sveits betaler langt mindre for markedsadgang enn Norge gjør. Sveits har nylig forpliktet seg til å øke sine bidrag til EU, men fra 2025 utgjør det kun rundt 140 millioner euro per år, stigende til 375 mill. fra 2030. Til sammenligning betaler Norge omkring 450 millioner euro årlig i EØS-midler – en «EØS-skatt» for å være lydstat under EU-regelverket.

Island: EØS uten automatisk EU-forrang

Island, som sammen med Norge og Liechtenstein utgjør EFTA-siden av EØS, har formelt samme avtale som oss, men en mer fleksibel nasjonal praksis. Den islandske EØS-loven gir ikke EU/EØS-reglene automatisk forrang over nasjonal rett, slik den norske § 2 gjør. I stedet nøyer Island seg med en tolkningsregel: Islandske lover og forskrifter skal så langt som mulig tolkes i samsvar med EØS-avtalen.

Det er en vesentlig svakere formulering enn Norges kategoriske forrangsregel. Konsekvensen har vært at Islands høyesterett i flere tilfeller har latt nasjonal lov gå foran EØS-regler når de to kolliderte. EFTAs overvåkingsorgan ESA har reagert og mener Island bryter sine forpliktelser ved ikke å sikre EØS-reglenes forrang, og har iverksatt traktatbruddprosedyre. Islands regjering har til nå vegret seg for å endre loven, blant annet fordi spørsmålet reiser konstitusjonelle betenkeligheter på Island.

Dette viser at også innenfor EØS finnes det et handlingsrom: Island har i praksis vært villig til å tøye lojalitetsplikten for å verne nasjonal suverenitet. Norge, derimot, implementerer lydig alt, ofte uten debatt.

Konstitusjonelt brudd og demokratisk avmakt

Hele EØS-konstruksjonen utfordrer kjerneprinsippene i Grunnloven og folkestyret. Grunnlovens § 49 slår fast at «folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget». EØS-avtalen, slik den er implementert hos oss, har i praksis undergravd dette prinsippet.

Som Eirik Holmøyvik og Eivind Smith har påpekt, har Stortinget siden 1992 gjentatte ganger avgitt suverenitet til EU- og EØS-organer uten å følge Grunnlovens krav til forsterket flertall, ved å påstå at hver enkelt overføring er «ubetydelig». Summen av disse overføringene har likevel blitt betydelig – store deler av norsk politisk handlingsrom er borte, og «Norge styres i stadig mindre grad av storting og regjering og i stadig økende grad av et ikke-valgt byråkrati i Brussel».

Med EØS-avtalens dynamikk er vi forventet – ja, praktisk talt forpliktet – til å innføre all fremtidig EU-lovgivning som er relevant for avtalen. Dette strider mot det grunnleggende demokratiske imperativ i Grunnloven om at det er folket selv som skal gi lovene det lever under. Når lover «tres ned over hodet på oss som om de skulle vært naturlover», uten reell nasjonal behandling, svekkes lovenes legitimitet og folks tillit til demokratiet.

Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) avviste i EU/EØS-redegjørelsen i Stortinget ethvert forslag om å reforhandle EØS-avtalen. At norske toppolitikere attpåtil hevder at EØS-avtalen er umulig å endre, illustrerer demokratiets forvitring. Espen Barth Eide uttalte nylig at «å snakke om en reforhandling av EØS-avtalen, er å lokke med en løsning som ikke finnes» – EØS-avtalen kan altså ikke reforhandles.

En slik defaitistisk holdning viser hvordan vårt politiske lederskap nærmest har overgitt seg til den overnasjonale logikken. Det demokratiske handlingsrommet er så innsnevret at selv idéen om å gjenforhandle vilkårene blankt avvises. Eides utsagn står som et symptom på den avmakt EØS-regimet har påført norsk folkestyre: Stortinget forventes å «hegne om» avtalen og implementere EU-vedtak uten innvending, selv når konsekvensene for norske borgere og nasjonale interesser er alvorlige.

Konklusjon

EØS-loven av 1992 var startskuddet for en rettslig binding til EU som har gjort Norge til en de facto lydstat i store politikkområder. Dynamikken i avtalen fratar oss muligheten til å styre egen lovgivning i tråd med folkets vilje.

Konstitusjonens prinsipp om folkesuverenitet er satt til side av en «dynamisk» avtale som løper løpsk. Skal norsk demokrati tas på alvor, må denne ubalansen erkjennes – og det politiske mot til å gjenreise folkestyret i møte med overnasjonale strukturer gjenfinnes.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.

Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her.