En samling hadith-bøker. Foto: Bakkouz / Wikipedia (public domain).

Noen fenomener fremstår uforståelige – helt til du ser arkitekturen bak. Islam er ikke et kaotisk trosmangfold, men en nøye kodifisert doktrine, forankret i én trilogi.

Den islamske kanon hviler på tre hovedkilder: Koranen, sunna og sira. Samlet utgjør disse det normative grunnlaget for islams teologi, etikk, og rettspraksis (sharia). De tre kildene står i et hierarkisk og funksjonelt forhold til hverandre, hvor Koranen har teoretisk autoritet, men i praksis suppleres og overgås i volum og detalj av de øvrige kildene.

Koranen regnes som guds (Allah) direkte åpenbaring til profeten Muhammed, formidlet via engelen Gabriel. Den består av 114 surer og inneholder både teologiske doktriner og moralske veiledninger. Koranen utgjør imidlertid kun om lag 14 prosent av det totale tekstmaterialet som ligger til grunn for islamsk rett og praksis. Dette skyldes at teksten ofte uttrykker seg i generelle vendinger, og overlater konkrete anvendelser og juridiske detaljer til senere fortolkning og utfylling gjennom andre kilder.

Den viktigste av disse utfyllende kildene er sunna, som refererer til profetens eksempel slik det er overlevert i hadith-litteraturen. Hadithene består av nedtegnede utsagn og handlinger tilskrevet Muhammed, og utgjør til sammen rundt 86 prosent av islams normative tekstkorpus. Sunna dekker detaljerte aspekter ved dagliglivet, strafferett, familierett, bønn, krigføring og samhandling mellom kjønn. Innenfor sunniislam er de mest autoritative hadith-samlingene Sahih al-Bukhari og Sahih Muslim. Hadithene klassifiseres etter innholdets troverdighet og etter kildekjedens kvalitet (isnad), og har gjennom århundrene blitt systematisert i omfattende rettstradisjoner (fiqh).

Den tredje kilden, sira, utgjør den biografiske tradisjonen om Muhammeds liv. Den mest kjente og brukte teksten i denne sjangeren er Sira Rasul Allah av Ibn Ishaq, videreformidlet gjennom Ibn Hisham. Selv om sira ikke har samme rettslige autoritet som Koranen eller sunna, spiller den en viktig rolle i å gi kontekst og sammenheng til de øvrige tekstene. Sira brukes for å forstå kronologien i Muhammeds liv, og for å tolke omstendighetene rundt åpenbaringer og handlinger.

Sammen danner disse tre kildene det vi kan kalle islams normative grunnstruktur. Koranen representerer det guddommelige utgangspunktet, men det er i sunna og sira man finner det meste av det konkrete og praktiske stoffet som danner grunnlag for islamsk lov og etikk. I praksis betyr dette at islamsk tro og praksis er dypt forankret i fortolkningen av profetens liv og handlinger. Dermed er islam, i sin anvendte form, i stor grad profetsentrisk, der Muhammeds eksempel er det normgivende ideal for den troende.

Men i tillegg til disse tre finnes det to sentrale metoder for rettslig utledning: qiyās (analogislutning) og ijmāʿ (konsensus). Disse inngår ikke i den åpenbarte kanon, men er anerkjent i de fleste rettsskoler som bindende eller sterkt vektlagte prinsipper når man skal trekke konklusjoner på områder som ikke er eksplisitt behandlet i kildene.

Qiyās er prinsippet om analogisk resonnement. Når det ikke finnes et direkte svar i Koranen eller sunna på et rettslig spørsmål, kan lærde trekke en analogi til en lignende situasjon der det foreligger en rettsregel. For eksempel er vin eksplisitt forbudt i Koranen fordi det beruser. Ved analogi (qiyās) forbys også andre rusmidler med samme egenskap, selv om de ikke nevnes. Qiyās forutsetter en strukturert metode med en identifisert årsaksfaktor (ʿilla) som er felles mellom det opprinnelige og det nye tilfellet. Dette gir fiqh en viss fleksibilitet og evne til å håndtere samfunnsendringer innenfor et fast rammeverk.

Ijmāʿ betegner konsensus blant rettslærde, og er tradisjonelt ansett som en sterk rettskilde, særlig i sunniislam. Ideen bygger på et hadith-utsagn om at «min umma (det muslimske fellesskapet) ikke vil samle seg om villfarelse». I praksis innebærer dette at dersom de ledende juristene i en epoke er enige om en tolkning eller praksis, anses denne som normativt bindende. Ijmāʿ fungerer også som et middel til å legitimere og stadfeste allerede aksepterte normer og praksiser.

Både qiyās og ijmāʿ er altså sekundære rettskilder, men de har vært helt avgjørende for utviklingen av islamsk lov gjennom historien. Sammen med kanoniske tekster fra Koranen og sunna har de gjort det mulig å etablere omfattende rettsskoler (madhhab), og har gitt islam evne til å regulere komplekse samfunn i ulike tidsepoker og regioner.

Dermed består den islamske rettslige helheten av to lag: det åpenbarte (Koranen og sunna), og det utledede (qiyās og ijmāʿ). Sira, som biografisk kontekst, gir nødvendig bakgrunnsforståelse og brukes særlig når man tolker åpenbaringen i lys av profetens liv.

Denne helheten gjør islam til et omfattende, integrert normsystem der religion og juss er uatskillelig, og der teologiske, sosiale og politiske spørsmål behandles innen én og samme ramme.

Når man først griper denne strukturen, faller brikkene på plass. Verden forandres ikke – men du ser den med nye øyne.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!