Jan Micker (ca. 1599–1664), «Syndens brede vei og dydens smale sti», Nasjonalmuseet i Warszawa.

⁷ Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik de gjør blant folkeslagene; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. ⁸ Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. ⁹ Slik skal dere da be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
¹⁰ La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
¹¹ Gi oss i dag vårt daglige brød,
¹² og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
¹³ Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
[For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.]

Matteus 6, 7–13

Dagens tekst handler om da Jesus lærte disiplene å be Herrens bønn, den vi tradisjonelt kaller Fadervår. Det er særlig én bønn som, fra et politisk perspektiv, bør være til ettertanke, og det er «La viljen din skje på jorden slik som i himmelen». For de som følger med på den politiske utviklingen, vil oppdage at den bønnen er ikke særlig populær blant dagens politikere.

Vi lever i en tid hvor enhver antydning om det helliges betydning også for lovgivningen blir avvist som intolerant og ekskluderende. Postmodernismens relativisme er ikke lenger bare en teori blant akademikere på universitetene, den har for lengst slått rot i våre lovgivende forsamlinger, med konsekvenser helt ned i barnehagene, og det har historiske perspektiver.

Filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) ville ha frydet seg over det som skjer. Han ønsket å rive institusjonene og oppheve normene for med det å føre oss alle tilbake til naturtilstanden. Han ble et forbilde for de radikale jakobinerne og Maximilien Robespierre under den franske revolusjon. I USA nikket Thomas Jefferson samtykkende til terrorveldet i Frankrike, mens John Adams kjempet imot.

Det er den samme kampen vi ser i dag, men med en viktig forskjell: I dag foregår det hele i et langsommere tempo enn under den franske revolusjon, og revolusjonens motstandere blir ikke henrettet. Men målet er det samme, og det meste applauderes, ettersom alle endringer skjer i navnet til mangfold, inkludering og toleranse. Det er Rousseaus allmennvilje som er idealet.

Men jeg våger påstanden: Det er ikke Herrens vilje som finner sted når grenser legges åpne, barn seksualiseres og ufødte barn aborteres. Men våger du å si at denne politikken bør endres, omtales du konsekvent som høyreekstrem og en fare for demokratiet. Du skal nemlig ikke opponere mot allmennviljen.

I Tyskland straffes folk for sine ytringer, og partiet AfD står i fare for å bli forbudt. Samtidig sier landets ledere at de ønsker å bli Europas militære stormakt. I Storbritannia arresteres 30 personer daglig på grunn av sine ytringer. Våger du å be en stille bønn i nærheten av steder der barn aborteres, står politiet klar til å arrestere deg i et land der Tommy Robinson fremstår som et sekulært svar på vår egen Hans Nielsen Hauge.

Allikevel er det USA som omtales som en trussel mot demokratiet.

Hvorfor? Jo, fordi USAs republikanere våger å opponere mot en sekularisme som fjerner landet fra dets kristne utgangspunkt. I Europa hevder våre ledere stadig at det er Donald Trump som er autoritær, de nekter å se at USAs flertall ønsker seg idealene til John Adams, dvs. et land bygget på sannheten, fornuften og kristendommens Gud. I Europa oppfattes du som en fare for demokratiet dersom du sier at Herrens vilje bør gjelde også for oss.

Det er dette kampen i realiteten handler om. Det påstått liberale demokratiet krever at den enkelte skal få lov til å definere både sin egen identitet og sine egne moralske standarder. For dem er enhver idé om en forpliktende sannhet det største tabuet de kan tenke seg. For dem er altså sannheten en trussel.

Men: Dersom vi ikke har lov til å si noe om en forpliktende sannhet, kan vi heller ikke si noe om hva som er godt for oss, og dermed heller ikke bygge landet på kristendommen.

Vi har avskaffet troen på det hellige, og da blir heller ikke beskyttelsen av det hellige prioritert. I en slik verden rammes både livet og ytringsfriheten, og det skjer fordi vi foretrekker Jean-Jacques Rousseaus idealer fremfor idealene til John Adams.

Men Gud har fortsatt ikke sagt sitt siste ord.