Et banner med bilde av Trump henger ved inngangen til det amerikanske landbruks­departementet i Washington den 16. mai 2025. Foto: Jose Luis Magana / AP / NTB.

Trump har etter hvert kommet til å fungere som en teaterdemon som hives frem på scenen for selv å bli drevet ut av medlemmer av den politiske midten i mediene og politikken. For på den måten kan de fremstå som moralske helter i sitt eget selvbilde. De voksne. De ansvarlige. De opplyste.

Men når de gjør det, unngår de også å erkjenne sine egne feil. Uten selvkritikk vil de aldri lære, og de vil fortsette å tape.

For hvis man ikke tar tak i alle de alvorlige problemene som brakte Trump til makten, vil Trump og den nasjonale høyrefløyen i andre land fortsette å vinne terreng. Når du driver ut den urene ånden og tror at huset er feid og pyntet, kommer den tilbake med syv andre ånder.

Den politiske mindten i det meste av den vestlige verden ligner sjakkspilleren som nervøst flytter rundt på brikkene uten å legge merke til at han for lengst er satt sjakk matt. Han fortsetter å spille, ikke fordi det gir mening, men fordi alternativet – å erkjenne nederlaget – er uutholdelig.

Elitens selvbedrag

Det er noe selvbedragersk over hvordan meningsindustrien hevder å kunne «forklare» Trump og høyresiden som ganske enkelt avvik fra normen. Et resultat av rasisme, russisk innblanding, feilaktig mediedekning eller overdreven ytringsfrihet.

Enhver forklaring er akseptabel så lenge den fritar den politiske midten fra å se innover og konfrontere sin egen feilslåtte analyse og politikk. Akkurat som med krigen i Ukraina.

Mens velgerne bekymrer seg for muslimsk innvandring – som for eksempel i Danmark nesten er doblet under den sittende regjeringen – for tap av arbeidsplasser i globaliseringens navn, lønnsfortærende inflasjon og ødelagte grensekontroller, snakker den intellektuelle eliten om kjønnsidentitet, feminisering, EU og universelle menneskerettigheter.

Islam skal ikke lenger bare tolereres, den skal anerkjennes som en del av dansk kultur. «Nå handler det om å forankre islam i dansk kultur», som Zenia Stampe fra De Radikale skriver i en ny kronikk i Politiken.

Vanlige mennesker kjenner igjen dette for hva det er: en verdensfjern elite som har gitt opp å forholde seg til borgernes reelle problemer.

De legitime grunnene til å stemme på Trump

La oss se på de helt legitime grunnene til at de amerikanske velgerne stemte på Trump:

Lenge før valget var det en betydelig motstand mot den progressive verdipolitikken rundt LHBTQ+-rettigheter og en uttalt skepsis til den ideologiske undervisningen om kjønn og seksualitet i skolen. Folk hatet også «defund the police»-programmene, som førte til at voldskriminaliteten eksploderte i Demokratiske byer.

Velgerne ønsket også å reformere institusjoner som mediene, rettsvesenet og etterretningstjenestene – institusjoner som i økende grad oppfattes som partiske. I utenrikspolitikken uttrykte velgerne tretthet over krigen i Ukraina, mens de på energiområdet prioriterte energisikkerhet fremfor en dyr og ineffektiv grønn omstilling.

Demokratene undervurderte disse folkelige strømningene fatalt.

De kjørte hardt på med et feilslått identitetspolitisk satsing på minoriteters rettigheter og en «woke agenda» som har vist seg å være dypt upopulær – selv blant de samme minoritetene som de hevdet å representere.

Den politiske midten blir stadig mer overfylt

Det mest avslørende er den skravlende klassens raseri mot alle som ser fordelene med Trumps politiske program. Anerkjennelse av legitime bekymringer om grensesikkerhet blir møtt med beskyldninger om ekstremisme.

Grunnen til at den politiske midten reagerer så aggressivt, er selvsagt at de vet at de er i ferd med å miste grepet om store deler av befolkningen i både USA og Vest-Europa.

Den intellektuelle høyresiden har, som økonomen Tyler Cowen påpeker, vært mer intellektuelt levende enn den progressive venstresiden. Høyresiden har blitt tvunget til å tenke nytt, mens den politiske midten nøyer seg med å gjenta utdaterte slagord.

I Frankrike, Tyskland og til og med Romania er den politiske midten så overfylt at den bruker domstolene som politiske instrumenter for å begrense høyresidens fremvekst. Som Wolfgang Münchau nylig skrev i UnHerd: «Å gjøre det samme om og om igjen og forvente andre resultater, er Einsteins definisjon av galskap.»

Etter fiaskoen med Brexit og valget av Trump i 2016 og igjen i 2024, har den politiske midten fortsatt ikke lært leksen. Som Münchau konkluderer: Det sikreste tegnet på politisk forfall er en manisk besettelse av hvem som har skylden – i motsetning til hva som bør gjøres.

Det ironiske med demokratiet er at selv om store deler av midten avskyr folkets dom – som AfD og Reform, som nå er de største partiene i Tyskland og Storbritannia, viser – har de i realiteten ikke noe annet valg enn å underkaste seg den.

Trump er ikke årsaken til den politiske midtens problemer – han er et symptom på deres fiasko. Og inntil denne fiaskoen erkjennes, vil demonen fortsette å hjemsøke midten. Ikke som en latterlig teaterfigur som lett kan drives ut. Men som roten til dens fortjente selvdestruksjon.

Kjøp Hans Rustads nye bok om Trump her!

Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her.