I 2024 ble rundt om i verden 4476 kristne – i gjennomsnitt mer enn 12 per dag – «drept av trosrelaterte årsaker». Ytterligere 4744 kristne ble arrestert eller ulovlig fengslet, og 7679 kirker og andre kristne institusjoner ble angrepet, ofte ødelagt.

Samlet sett har den globale forfølgelsen av kristne nådd et hittil usett nivå. «Mer enn 380 millioner kristne utsettes for alvorlig forfølgelse og diskriminering på grunn av sin tro», ifølge World Watch List 2025 (WWL), som ble publisert tidligere i år av den internasjonale menneskerettighetsorganisasjonen Open Doors.

Hvert år rangerer WWL de 50 landene hvor kristne er mest forfulgt på grunn av sin tro. Dataene er samlet inn av tusenvis av grasrotarbeidere og eksterne eksperter. Den siste utgaven av WWL dekker perioden 1. oktober 2023 til 30. september 2024.

Ifølge WWL blir én av syv kristne (14 %) forfulgt over hele verden. I Afrika øker tallet til én av fem (20 %). I Asia er det sjokkerende to av fem – det vil si at 40 % av alle kristne der blir forfulgt.

Listen kategoriserer tre nivåer av forfølgelse: «ekstrem», «svært høy» og «høy».

De 13 øverste av de 50 landene på listen er preget av den verste formen for forfølgelse: «ekstrem». Disse er: 1) Nord-Korea, 2) Somalia, 3) Jemen, 4) Libya, 5) Sudan, 6) Eritrea, 7) Nigeria, 8) Pakistan, 9) Iran, 10) Afghanistan, 11) India, 12) Saudi-Arabia og 13) Myanmar.

Forfølgelsen de opplever, spenner fra overfall til voldtekt, fengsling og til og med drap hvis de blir identifisert som kristne eller deltar i (vanligvis underjordiske) kirker.

På førsteplass ligger Nord-Korea:

«Hvis din kristne tro blir oppdaget i Nord-Korea, kan du bli drept på stedet. Hvis du ikke blir drept, blir du deportert til en arbeidsleir og behandlet som en politisk forbryter. Du blir straffet med mange års hardt arbeid som få overlever. Og det er ikke bare du som blir straffet: Nordkoreanske myndigheter vil sannsynligvis arrestere hele familien din og straffe dem også, selv om familiemedlemmene dine ikke er kristne. Det finnes ikke noe kirkeliv i Nord-Korea. Det er umulig å samles for å tilbe eller be, og selv hemmelig tilbedelse og bønn er svært risikabelt. Offisielle spioner kan informere om deg hvis de har noen indikasjoner på at du er kristen, og det samme kan naboene eller lærerne dine.»

Det er ikke overraskende at det meste av den «ekstreme forfølgelsen» som kristne utsettes for i ni av disse tretten verste landene, fortsatt kommer fra islamsk undertrykkelse eller forekommer i land med store muslimske befolkninger. Det er betydningsfullt at dette betyr at omtrent 70 % av den absolutt verste («ekstreme») forfølgelsen rundt om i verden, foregår under islams beskyttelse eller i islams navn.

Denne trenden gjelder hele listen: Resten av den «svært høye» eller «høye» forfølgelsen som kristne opplever i 37 av de 50 rangert landene (eller 74 %), kommer også enten fra islamsk undertrykkelse eller forekommer i land med muslimsk majoritet eller stor muslimsk befolkning. Mange av disse landene styres av en eller annen form for sharia (islamsk lov). De som håndhever forfølgelsen, kan være enten regjeringen eller samfunnet, eller oftere begge deler, selv om samfunn – særlig familiemedlemmer som er opprørt over slektninger som har konvertert – har en tendens til å være mer ivrige i anvendelsen av sharia.

Dette betyr at selv om forfølgelsen i Nord-Korea er verre, er det i det minste et lys i enden av tunnelen: Mishandlingen av kristne er helt knyttet til Kim Jong-uns regime. «Å anerkjenne noen annen guddom enn Kim-familien, anses som en trussel mot landets ledelse», heter det i rapporten. Når Kim-familien er borte, noe som er uunngåelig, kan Nord-Korea godt bli som Sør-Korea, hvor kristendommen blomstrer.

Omvendt er muslimers forfølgelse av kristne vedvarende, eksistensiell og går langt ut over denne eller den herskeren eller dette eller det regimet. Forfølgelse av «den andre» i islam er en del av islams historie, doktriner og sosio-politiske struktur – derav dens utholdenhet og allestedsnærvær. Her følger korte oppsummeringer av farene ved å være kristen i de ni muslimske landene hvor «ekstrem» forfølgelse forekommer:

Somalia, nr. 2, hvor det antas å være bare noen få hundre kristne

«… å følge Jesus er et spørsmål om liv og død. Al-Shabab, en voldelig islamistisk militant gruppe … håndhever en streng form for sharia (islamsk lov) og er opptatt av å utrydde kristendommen fra Somalia. De har ofte drept somaliske kristne på stedet. Farene har økt gjennom årene, ettersom de militante i stadig større grad har fokusert på å finne og eliminere kristne ledere.

Jemen, nr. 3:

«Landet er nå delt inn i territorier som styres av tre forskjellige [muslimske] makter, i tillegg til noen områder som kontrolleres av al-Qaida og den såkalte Islamske staten. Ingen av de involverte maktene er velvillige overfor kristne, og den offisielle grunnloven opprettholder sharia (islamsk lov) og ingen religionsfrihet. 1 % av jemenittene, som tilhører minoritetsreligioner, er sterkt marginalisert. Nødhjelp distribueres hovedsakelig gjennom lokale muslimske grupper og moskeer, som angivelig diskriminerer alle som ikke anses som troende muslimer. Hvis noen blir rapportert som kristen og/eller involvert i kristne aktiviteter, kan de bli utsatt for streng overvåking, vilkårlig fengsling, tortur, mishandling og til og med drap.»

Libya, nr. 4:

«… å følge Jesus er en enorm risiko for alle. Libyske kristne med muslimsk bakgrunn utsettes for voldelig press fra familiene og lokalsamfunnene sine for å gi avkall på troen sin. Utenlandske kristne, særlig de fra Afrika sør for Sahara, er mål for islamistiske militante og kriminelle grupper. Disse gruppene kidnapper og dreper noen ganger kristne på brutal måte. Selv om de unngår en slik skjebne, utsettes kristne sør for Sahara for trakassering og trusler fra radikale muslimer. Kristne som åpent uttrykker sin tro eller prøver å dele den med andre, risikerer arrestasjon og voldelig motstand.»

Sudan, nr. 5:

«Sudan var på vei mot religionsfrihet, men et kupp og en ødeleggende krig knuste disse håpene. Kristne er igjen i fare … Konflikten har gitt islamistiske ekstremister flere muligheter til å angripe dem. Over 100 kirker er så langt blitt ødelagt, og kristne er blitt bortført og drept. Sudanske kristne som har konvertert fra islam, møter hard motstand fra sine familier og lokalsamfunn. Disse troende holder ofte sin tro hemmelig, selv for sine egne barn. Kristne opplever også ekstra store vanskeligheter i hungersnøden, fordi lokalsamfunnene diskriminerer dem og nekter å gi dem støtte.»

Nigeria, nr. 7:

«Jihadistisk vold fortsetter å eskalere i Nigeria, og kristne er særlig utsatt for målrettede angrep fra islamistiske militante, blant annet fulani-krigere, Boko Haram og ISWAP (Islamic State West Africa Province)…. Angrepene er sjokkerende brutale. Mange troende blir drept, særlig menn, mens kvinner ofte blir kidnappet og utsatt for seksuell vold. Flere troende blir drept for sin tro i Nigeria enn noe annet sted i verden. Totalt 3100 nigerianske kristne «betalte den ultimate prisen for sin tro» i 2024. Disse militante ødelegger også hjem, kirker og levebrød. Mer enn 16,2 millioner kristne i Afrika sør for Sahara, inkludert et stort antall fra Nigeria, er drevet fra sine hjem av vold og konflikt. Millioner lever nå i flyktningleirer. Kristne som bor i nordlige delstater i Nigeria under sharia (islamsk lov), kan også møte diskriminering og undertrykkelse som annenrangs borgere. Konvertitter fra islam opplever ofte avvisning fra sine egne familier og press for å gi avkall på sin nye tro. De må ofte flykte fra sine hjem av frykt for å bli drept.

Massakrer på kristne er så utbredt i Nigeria at så sent som 13. april – palmesøndag – ble 54 kristne drept etter gudstjenesten i en enkelt landsby. Og så ille som det er i Nigeria, «ble dessverre flere kristne drept utenfor Nigeria, mange i land i Afrika sør for Sahara, som DR Kongo, Burkina Faso, Kamerun og Niger». Rapporten fortsetter:

«Flere land i Afrika sør for Sahara har opplevd en økning i volden mot kristne. For tiden ligger 8 av de 10 farligste stedene for kristne i Afrika sør for Sahara – og alle (unntatt Nigeria) har flere drap begått på grunn av tro enn de hadde i rapporteringsperioden for World Watch List 2024.»

Pakistan, nr. 8:

«Pakistans beryktede blasfemilover blir ofte brukt mot minoritetsgrupper, men kristne er uforholdsmessig hardt rammet. Omtrent en fjerdedel av alle blasfemianklager retter seg mot kristne, som bare utgjør 1,8 prosent av befolkningen. Blasfemilovene medfører dødsstraff. Selv om dette sjelden blir gjennomført, er personer som er anklaget for blasfemi, utsatt for angrep eller drap av mobber. I juni 2024 ble en eldre mann drept av mobbvold etter å ha blitt anklaget for å ha vanhelliget Koranen … Historiske kirker … overvåkes nøye og har vært mål for bombeangrep. Antallet kristne jenter (og jenter fra andre minoritetsreligioner) som blir bortført, misbrukt og tvangskonvertert til islam (ofte støttet av lavere domstoler) øker … Alle kristne lider under institusjonalisert diskriminering. Yrker som anses som lavstatus, skitne og nedverdigende – som rengjøring av kloakk eller arbeid i mursteinsovner – er forbeholdt kristne av myndighetene. Mange blir referert til som «chura», et nedsettende uttrykk som betyr «skitten». Kristne er også utsatt for å bli fanget i tvangsarbeid.

Iran, nr. 9:

«Uanerkjente konvertitter fra islam til kristendom utsettes for alvorlige brudd på religionsfriheten, først og fremst fra myndighetene og i mindre grad fra samfunnet og deres familier. Myndighetene ser på disse konvertittene som en trussel og mener at de er påvirket av vestlige land for å undergrave islam og regimet. Både ledere og vanlige medlemmer av kristne grupper blir ofte arrestert, tiltalt og dømt til lange fengselsstraffer for «forbrytelser mot nasjonal sikkerhet». Anerkjente historiske samfunn som armenske og assyriske kristne er beskyttet av staten, men behandles som annenrangs borgere. De møter mange diskriminerende lovbestemmelser og har ikke lov til å utøve sin tro på persisk eller omgås kristne konvertitter. De som støtter konvertitter, kan også risikere fengselsstraff.»

Afghanistan, nr. 10:

«De fleste afghanske kristne er konvertitter fra islam, noe som gjør det praktisk talt umulig å utøve sin tro åpent. I Afghanistan er det straffbart med døden å forlate islam og konvertere etter islamsk lov. Dette har blitt stadig strengere håndhevet siden Taliban tok kontroll over landet i 2021. Hvis konvertitter blir oppdaget, kan familien, klanen eller stammen prøve å bevare sin «ære» og håndtere konvertitten gjennom press, vold eller til og med drap. Hvis en konvertitts tro blir oppdaget av myndighetene, har mange afghanske troende ikke annet valg enn å prøve å flykte. Kvinner og etniske minoriteter opplever ekstra undertrykkelse. Kristne blant disse gruppene lever under et ufattelig press.»

Saudi-Arabia, nr. 12:

«Det er svært risikabelt å bli kristen i Saudi-Arabia. Ikke bare er det ulovlig å forlate den islamske troen, nye troende vil også møte intens motstand fra sine familier og lokalsamfunn … På grunn av dette pleier de fleste saudiske kristne å følge sin tro i stillhet og hemmelighet. Dette går så langt at de ikke engang forteller sin egen ektefelle eller sine barn om sin tro, av frykt for at andre familiemedlemmer eller skoleansatte kan oppdage at de har forlatt islam. Det finnes ingen lovlige kirkebygg eller møtesteder … De fleste kristne som bor i Saudi-Arabia, er midlertidige arbeidere fra andre land. De har forbud mot å dele sin tro med lokale saudiarabere, og det er begrensninger på å samles for å utøve sin tro. Brudd på disse reglene kan føre til arrestasjon og utvisning.»

Det er verdt å merke seg at de ni «ekstreme» muslimske landene som er nevnt ovenfor, er forskjellige på mange måter – rasemessig, sosialt, økonomisk og politisk: Noen er rike (Saudi-Arabia), mens andre er ufattelig fattige (Somalia); noen er avanserte (Iran), mens andre er langt fra det (Jemen); de er representert av en rekke forskjellige regjeringer (republikker, monarkier, teokratier); og ulike raser er representert – arabere, afrikanere sør for Sahara, pakistanere, persere og afghanere. Det eneste de alle har til felles, selve fellesnevneren, er islam.

Mangfoldet øker når man ser på hele listen over 50 land, som også inkluderer kinesiske og tyrkiske land – som Maldivene (nr. 16), Usbekistan (nr. 25), Tyrkia (nr. 45) og Brunei (nr. 48) – som alle har lite til felles annet enn islam. Kirgisistan, som ikke har vært på topp 50-listen siden 2013, gjorde et dramatisk comeback på 47. plass:

«Det var en kraftig økning i vold mot kirken, mange registrerte kirker og kristne institusjoner ble tvunget til å stenge, og presset på kristne økte i nesten alle områder av livet.»

Utenfor den muslimske verden har fiendtligheten mot kristendommen imidlertid blitt pandemisk. Som det står i rapporten:

«Flere land på Verdens overvåkningsliste opplevde en økning i antikristen vold. Selv om kontekstene var forskjellige, enten det var strengt kontrollerte autokratiske stater eller land som er ustabile på grunn av svak regjering eller borgerkrig, var resultatet det samme: Kristne samfunn ble angrepet, liv, hjem og kirker ble ødelagt, og troende ble utsatt for enormt press.»

En økning i hinduistisk nasjonalisme har gjort India (nr. 11) til et arnested for forfølgelse:

«I India ser hinduistiske ekstremister på alle kristne som utenforstående og har som mål å rense nasjonen for islam og kristendom, ofte ved hjelp av omfattende vold. Denne fiendtligheten er ofte drevet av Hindutva, en hinduistisk nasjonalistisk tro blant noen ekstremister om at indere bør være hinduer – og at ingen andre trosretninger skal tolereres. Denne tankegangen har ført til voldelige angrep over hele landet og straffefrihet for dem som har disse overbevisningene, spesielt der myndighetene også er hinduistiske hardlinere. I slike områder risikerer kristne som deltar i husmenigheter, å bli angrepet av ekstremistiske mobber som tar sikte på gudstjenester. I tillegg har 12 delstater vedtatt lover mot konvertering, som truer religionsfriheten for enkeltpersoner.»

Selv i det buddhistiske Myanmar (nr. 13), det siste landet på listen over de 13 verste landene, opplever kristne «ekstrem» forfølgelse:

«Siden militærkuppet i februar 2021 har kristne møtt større vold og strengere restriksjoner. Troende har blitt drept og kirker har blitt angrepet uten å skille mellom folk. Dette gjelder også i delstater med overveiende kristen befolkning … Flere kristne enn noensinne har blitt drevet fra sine hjem og har funnet tilflukt i kirker eller flyktningleirer. Noen er til og med tvunget til å flykte til jungelen, hvor de ofte blir fratatt tilgang til mat og helsetjenester. Regjeringsstyrker har fortsatt å angripe kristne landsbyer og kirker på en uforholdsmessig måte. De har også drept kristne hjelpearbeidere og pastorer, ofte i luftangrep. Ut over konflikten blir konvertitter til kristendommen forfulgt av sine buddhistiske, muslimske eller stammefamilier og -samfunn fordi de har forlatt sin tidligere tro. Samfunn som ønsker å forbli «kun buddhistiske», gjør livet umulig for kristne familier.»

Selv i land som synes å være vennlige eller i det minste nøytrale overfor kristendommen, som Cuba, Nicaragua og Mexico, blir kristne mishandlet for sin tro av en rekke aktører og av en rekke årsaker.

I det kommunistiske Cuba, nr. 26:

«Kirkeledere og kristne aktivister som kritiserer regimet, kan bli utsatt for avhør, arrestasjon og fengsling. De utsettes også for smedekampanjer, reisebegrensninger og trakassering (som kan omfatte fysisk vold og skade på kirkebygg).»

Selv om det ikke er kommunistisk, i Nicaragua, nr. 30:

«Fiendtligheten mot kristne fortsetter å øke: de som uttaler seg mot president Ortega og hans regjering, blir sett på som destabiliserende elementer. … Kristne ledere har blitt trakassert og arrestert, kristne eiendommer beslaglagt, kristne skoler, TV-stasjoner og veldedighetsorganisasjoner stengt, og kirker overvåket og skremt.»

I Mexico (nr. 31) er narkokartellene ute etter kristne, spesielt hvis de uttaler seg mot deres aktiviteter eller prøver å lede ungdommen bort fra dem. I Sør-Mexico, spesielt «i noen urfolkssamfunn, blir de som bestemmer seg for å forlate sine forfedres og tradisjonelle tro for å følge Jesus, utsatt for utstøting, bøter, fengsling og tvangsflytting».

Den kanskje mest urovekkende trenden er at forfølgelsen av kristne fortsetter å øke hvert år, og den har nesten doblet seg siden 1993, da WWL ble utgitt for første gang. Da var det bare 40 land som fikk høy nok score til å bli fulgt opp. I dag er det nesten dobbelt så mange som kvalifiserer, selv om listen bare rangerer de 50 øverste.

Hvor lenge vil det ta før denne pågående trenden sprer seg til selv de vestlige landene som en gang ble hyllet for sin religionsfrihet?

Raymond Ibrahim, forfatter av Defenders of the West, Sword and Scimitar, Crucified Again og The Al Qaeda Reader, er Distinguished Senior Shillman Fellow ved Gatestone Institute og Judith Rosen Friedman Fellow ved Middle East Forum.

• Følg Raymond Ibrahim på X (tidligere Twitter) og Facebook