«Hvis sannheten er det første offeret i krig, bør beredskapen vår starte med sterke redaksjoner,» skriver sjefredaktør Olav T. Sandnes (TV 2), Gard Steiro (VG) og Guro Valland (Bergensavisen) i VG.

Kanskje det mest presise ved denne setningen er ironien i at den kommer fra et sjikt som lenge har levd godt av å ramme inn offentligheten med et stadig snevrere meningsrom, samtidig som de framstiller seg selv som ytringsfrihetens siste skanse.

La oss se nærmere på hva de faktisk sier – og oversette det fra nyspråk til vanlig norsk.

Desinformasjon = uønskede meninger

«Desinformasjon» brukes i dag ikke primært om feilaktig informasjon, men om meninger og vurderinger som bryter med narrativet til de etablerte mediene. Har du innvendinger mot det grønne skiftet, WHO, masseinnvandring eller transideologi, risikerer du å bli stemplet som en desinformant. Dette handler ikke om sannhet, men om hvem som får eie den.

Polarisering = kritikk nedenfra

Trekløveret klager også over «økt polarisering». Også dette er blitt et kodet uttrykk: Det betyr egentlig at stadig flere stiller spørsmål ved den politiske retningen landet går i. I stedet for å lytte, velger redaktørene å fremstille kritikken som en trussel. Det er en effektiv måte å stemple misnøye på som moralsk suspekt.

Redaktørstyrte medier = meningsmonopol

Et gjennomgående tema er klagen over at «redaktørstyrte medier» ikke lenger setter premissene alene. Folk har fått direkte tilgang til offentligheten via Substack, podkast, YouTube og sosiale medier. Det liker ikke gamle maktsentra. For deres egentlige frykt handler ikke om desinformasjon. Det handler om tap av makt.

Små drypp av selvkritikk

For å virke troverdige, slipper de inn litt selvkritikk: Ja, mediene har vært lite transparente, lite relevante for de unge, og noen ganger arrogante. Men i neste øyeblikk er konklusjonen klar: Derfor trenger vi mer støtte. Mer penger. Mer definisjonsmakt.

Denne varianten av selvkritikk er som en markedsfører som sier: «Vi har sviktet deg som kunde, derfor trenger vi større budsjett og mindre konkurranse.»

Hvem forsvarer demokratiet mot forsvarerne?

«De redaktørstyrte mediene er en del av samfunnets forsvarslinje», heter det. Da er det verdt å spørre: Hvor var denne linjen da all journalistisk kritikk av pandemihåndtering ble demonisert? Hvor var de da «klimavitenskap» ble likestilt med moralsk påbud? Hvor var de da Facebook, Google og X ble presset til å sensurere brukere etter signaler fra vestlige myndigheter?

Det er åpenbart at dagens medieelite er mer komfortable med å vokte sannheten ovenfra enn med å granske makten på vegne av folk flest.

Konklusjon

Redaktørenes tekst er ikke et forsvar for demokratiet, men en formaning fra det gamle presteskapet om at deres posisjon og definisjonsmakt må vernes for enhver pris.

Sannheten er ikke første offer i krig. I dag er sannheten første offer i krig om virkelighetsforståelsen. Og den krigen pågår ikke mellom frie og ufrie samfunn, men mellom folkets erfaringer og elitens propaganda.

Det er den avstanden som skaper polarisering. Ikke podkaster, X eller alternative medier.

Ærlige redaksjoner ville visst det.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!