Foto: Pexels

Vi må alle på do en gang iblant. I hjemmekontorenes tidsalder er det sjelden noe problem. Her er kvalitetstiden lang, og de eneste vitner er ektefellen og egne barn. Det blir straks noe annet hvis behovet for skjermet avtrede oppstår ute i den store virkeligheten, og da særlig på noe så gammeldags, men fortsatt ganske vanlig, som en arbeidsplass med flere enn to ansatte.

Øyeblikket er der, man må oppsøke toalettet for å utføre sittende kroppsarbeid av den tyngre sorten. Av en eller annen merkelig grunn vil vi helst ikke at noen skal vite det.

På større arbeidsplasser har man det sedvanlige tilbudet med egne avlukker for bommelibom. Dit inn går man helst når man tror seg usett. Selv om eventuelle vitner bare er de vanlige, trauste arbeidskollegene du kanskje ikke kjenner til bunns, men som du nå engang ser hver arbeidsdag året rundt. Likevel må de for all del ikke vite at det er deg som sitter der inne bak den stengte døren.

Det er greit nok hvis man bare skal inn og bimmelimme litt. Da kan det hende at det bobler frem en slags forsert bekymringsløshet i gjerningsmannen: Han begynner å synge! Ja, han kan endog finne på å ta seg en regelrett trall. Dette i glede over at det ikke står en arbeidskollega ved nabourinalet – med innsyn.

Foto: Pexels

Menn liker ikke at andre menn ser lurven deres når de er tidlig i prossessen frempressing-av-innledningsdråper, det kan i verste fall utløse vegring og avbrutt vannlating – ofte kamuflert bak falsk ferdigristing (tilstanden er ikke populær å ta med seg tilbake på plass, da kollegene vil bli oppmerksom på at man ganske snart må ut igjen, og da kan de begynne å snakke).

Er man så uheldig at det dukker opp en sidemann rett før stråleslepp, er det ikke uvanlig at man forsøker å skjerme gjerningslurven for innsyn ved bruk av aktiv skulder og albue. Derav den karakteristiske skjeve og lutende stillingen man ser mange menn innta ved befolket urinalvegg. Da er det lite sang. Og en god del resignert, falsk ferdigristing.

Om det tralles en del ved urinalene, hører du aldri sang fra båsene. Der inne er det musestille så lenge det er folk utenfor. Du hører aldri en mann som sitter på do synge. Han tør ikke slippe en fjert – nei, ikke engang en listig smyger. Og noe av mer substans kommer ikke på tale, da ploppet sikkert høres veldig tydelig gjennom døren.

Skulle slike illgjerninger likevel forekomme, og det skjer jo, det vet vi alle, forblir stakkaren i sitt avlukke til han er helt sikker på at det ikke står noen utenfor. Årsaken er innlysende: Man må for Guds skyld ikke bli tatt på fersk gjerning. Der er han, mannen som nettopp var på do og bæsjet!

Det virker den andre veien også. Kommer du på en slik stakkar som trodde seg alene og derfor åpnet døren, og dermed jo frigjorde en bås, vil du umiddelbart legge om alle planer og signalisere at du bare er der inne for å vaske hendene. Ikke do, bare renslig. Aldri i verden om du går inn i en nybrukt bås, dosetet har fortsatt litt av kroppsvarmen etter forgjengeren, og sporene er der etter alle dennes unevnelige gjøremål, inkludert lukten. Ikke engang fire ville hester ville klart å trekke deg inn i den båsen nå.

Det bør gå minst 12 minutter og 30 sekunder etter at forrige bruker forlot den, før man trygt kan gå inn i ledig bås på et offentlig toalett. Det er noe alle vet. Dermed spares man også for å se sin forgjenger, og lukten der inne har altså ikke fått et ansikt. Det siste er svært viktig.

Forsikre deg alltid om at båsen du har valgt deg ut, virkelig er tom. Et lite bank kan være nyttig. Det hender nemlig at enkelte blir så lettet over å finne en tom og temperert bås at de glemmer å låse. Og da risikerer de å få besøk, ikke ufint besøk, på ingen måte, men begeistringsbesøk som går rett over i sjokk og retrett når vedkommende oppdager at han befinner seg i en toalettbås sammen med en fremmed herre med nedfelte benklær. Dette kan forårsake traumatiske lidelser for begge parter. Ingen er mer sårbar enn en mann med buksene rundt anklene, sittende på et offentlig toalett.

Når du kommer ut igjen, må selvfølgelig ikke din etterfølger oppdage at det var du som la igjen lukten der. Enda verre blir det om det var litt grisete på do før du gikk inn. Blir du tatt på fersken idet du går ut, oppstår gjerne desperate situasjoner da du nervøst henslengt lar falle bemerkninger som at «du verden for noen griser folk er, gjør ikke rent etter seg engang!». Dette for å frita deg for ansvar for det din etterfølger måtte finne der inne.

Tror din kollega deg? Neppe. Derfor er det alltid sikrest å gjøre rent før man forlater båsen, har du først gått inn og lukket døren, er du fanget. Nå har du overtatt ansvaret for alt som måtte være å sette fingeren på, inkludert tom papirholder. Det er dessverre slik. Bordet – eller båsen i dette tilfellet – fanger. Alltid lurt å ha med våtservietter, hansker og rengjøringsmiddel (og nødrull) når man skal levere offentlig.

Jeg var i min ungdom, som sommervikar i Postverket, utsatt for en traumatisk opplevelse på toalettet. På slutten av arbeidsdagen fant jeg det fristende tomt. Glad og fornøyd inntok jeg den ene båsen. Men ikke før hadde jeg satt meg til rette, så gikk døren utenfor opp. Ergerlig, selvfølgelig, at man ikke kan få være i fred, men OK, det var nok av ledige båser og forhåpentligvis skulle han bare på pissoaret.

Foto: Pexels

Da tok det i døren. Først et lite rykk. Så ett til. Før mannen fysisk gikk til angrep på dørhåndtak og dør. Det buldret, det hamret, det slo. Jeg satt stiv av angst og brøt til slutt den gamle loven om stillhet: Jeg kremtet forsiktig. Det stagget ikke voldsmannen utenfor. Uten et ord fortsatte han å rive og slite i døren.

Da utbrøt jeg et heltemodig: Hei!

Det hjalp. Et sekund senere slo utgangsdøren i etter ham.

Jeg fikk aldri vite hvem av mine kolleger det var. Den dag i dag lurer jeg på hvorfor han brøt de uskrevne reglene for Herrer-på-toalett fremfor å velge en av de ledige båsene.

Jeg har også befunnet meg på et fire-båsers toalett hvor alle avlukkene var opptatt, men hvor ingen av oss som okkuperte dem, ga fra oss en eneste liten lyd. Fire mann satt musestille i full gang med den store kraftprøven: Hvem klarer å holde seg til alle de andre er gått?

Og da det endelig brast for én, fulgte jammen hele gjengen etter. En halv times kamp mot naturkreftene krever sin pris. Tre dukknakkete herrer lusket nesten samtidig ut fra sine respektive båser.

Jeg kjente triumfens rus og lot de obligatoriske fem minuttene med total stillhet gå før jeg endelig åpnet båsen – seiersbåsen, som man kaller den, for å spasere gjennom tomt toalett etter endt gjerning. En opplevelse som regnes helt der oppe sammen med æresrunde etter olympisk gull på 10.000 meter.

Triumfen visnet brått. Vi hadde ikke vært alene. Borte ved urinalet sto en herre, stiv i nakken, rødsprengt og svett, og presset og presset uten å få fram en dråpe.

Jeg viste såpass forståelse at jeg ikke nynnet mens jeg vasket hendene.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.