Langfredag, som i dag for mange forbindes med påskekos og fridager, hadde historisk sett en langt mer alvorlig og lidelsesfokusert betydning i Norge.

Ifølge forskning.no var dagen tradisjonelt markert som en sørgedag, hvor stillhet og alvor sto sentralt.

Kunsthistoriker og konservator ved Norsk Folkemuseum, Geir Thomas Risåsen, forteller at man tidligere skulle holde seg i ro på langfredag, unngå besøk og aktiviteter preget av lek og moro.

Fasten, som var en del av påskefeiringen, nådde sitt høydepunkt denne dagen, og selv små barn ble holdt unna mors bryst.

Selvpiningen involverte blant annet matpraksiser. Langfredag var en av de siste dagene i fasten, og menyen kunne bestå av salt mat som sild eller ertesuppe. Dette skulle gjøre folk tørste, for å minnes Jesu tørst på korset.

Professor i kulturhistorie Arne Bugge Amundsen legger til at det også fantes tradisjoner med fysisk ubehag for å minne om Jesu lidelse. Kilder beskriver at folk kunne gå med stein i skoene eller barføtt denne dagen.

En annen kjent praksis var «påskeris». I motsetning til fastelavnsrisets mer lekne karakter, var risingen langfredag langt mer alvorlig. I Kristiansand finnes kilder som beskriver at foreldre ga barn ris med stor nidkjærhet, nesten til de ble hudflettet.

Denne selvplagingen, også kalt «langfredagsskjerpa» eller «langfredagsmykja», var en måte å lide med Jesus på. Hardt arbeid, kalt «langfredagsarbeidet», som for eksempel gjødsling av jorder med kumøkk, var også en del av denne praksisen.

Disse tradisjonene stammet fra katolsk tid, men levde videre i folkelig fromhet frem til tidlig 1900-tall og var utbredt i ulike lag av samfunnet. Også flagging på halv stang på langfredag er en historisk tradisjon.

Geir Thomas Risåsen trekker en parallell til mer ekstreme praksiser man kan se i dag, som frivillig korsfestelse på Filippinene, men påpeker at Den norske kirke ikke oppfordrer til slike handlinger.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.