Martin Lidegaard (Radikale Venstre) under en presse­konferanse i det danske Forsvars­ministeriet den 22. januar 2025. Foto: Emil Nicolai Helms / Scanpix / NTB.

Det Radikale Venstre har siden grunnleggelsen i 1905 arbeidet hardt for å avvæpne Danmark. Den eneste gangen partiet har gjort noe godt for forsvaret, var det utilsiktet. Ved begynnelsen av første verdenskrig i 1914 informerte den tyske general­stabs­sjefen, grev Helmuth von Moltke, den pasifistiske radikale regjerings­sjefen Carl Th. Zahle om at Tyskland ikke hadde råd til å gå til krig med en ubeskyttet flanke i nord. «Enten må dere være i stand til å forsvare dere selv, eller så kommer vi og gjør det», var beskjeden fra den tyske generalen. Den rasende og tenner­skjærende Zahle måtte ruste opp og mobilisere for å holde Danmark utenfor verdens­krigen, og dermed skapte han uforvarende det mest troverdige danske forsvaret siden svenske­krigene på 1700-tallet.

Etter fredsslutningen i 1918 fortsatte De Radikale nedrustningen av Danmark med fornyet styrke. Dette førte til okkupasjonen 9. april 1940 og nedbyggingen av vår militære kampkraft helt frem til i dag. Selv om De Radikale er et mindre parti, har det i lange perioder klart å være den lette, men avgjørende tungen på den politiske vektskålen, noe som har ført til det ene ødeleggende forsvars­forliket etter det andre. Nå er partiet imidlertid i ferd med å komme på andre tanker: Tenk om det danske forsvaret kunne innlemmes i en ny EU-hær, så kunne vi overføre ansvaret for landets sikkerhet til unionen og slippe den stadige kritikken av vår militære ruin. Martin Lidegaard, politisk leder for De Radikale, ser for seg at vi har mistet USA som alliert. Europa står alene hjemme og må reorganisere sitt felles forsvar. Lidegaard ser frem til å se EU-hærens soldater med et EU-flagg sydd på skulderen ved siden av Dannebrog – en perfekt radikal løsning der EU, som allerede bestemmer det meste, nå også skal stå for unionens felles forsvar, slik at Danmark og De Radikale slipper å gjøre det.

Så hvem skal være med i EU-hæren? Det er bare én fiende i sikte, og det er Russland. Verken det atom­bevæpnede Storbritannia eller det strategisk viktige Norge er med i EU, så dem må vi klare oss uten. Verken Ungarn eller Slovakia har appetitt på en krig mot Putin, så vi må klare oss uten dem også. Portugal, Spania og Italia ligger så langt unna et fremtidig krigs­skue­plass at de neppe vil delta i en vanvittig dyr EU-opprustning fra bunnen av. Dette avskrekker imidlertid ikke De Radikale, som i media har antydet at Canada kan bli invitert til å delta sammen med Tyrkia, som ikke lenger er et demokrati, men et obskurt islamsk kalifat.

Med USA ute av De Radikales militære scenario må EUs forsvar nå være i stand til å mønstre styrker i en størrelses­orden som kan avskrekke og bekjempe et angripende Russland. Nettmediet Euronews har innhentet ekspertråd som anslår et behov for rundt 50 divisjoner, eller en million soldater, og utstyr tilsvarende NATOs 1400 strids­vogner, 2000 infanteri­kamp­vogner, 700 artilleri­prosjektiler, én million granater og 2000 kampfly. I tillegg kommer flere tusen droner, satellitt­overvåking, medisinske og para­medisinske korps og flere tusen transport­kjøretøyer. Selv i De Radikales livlige fantasi ville det være idiotisk å sette opp en parallell hær til den NATO allerede har. Martin Lidegaard ser derfor for seg at den nye EU-hæren skal fungere som en forsterket arm av det europeiske NATO, og på sikt som et alternativ til NATO, ettersom USA ikke lenger er en alliert i De Radikales øyne.

Så hvem bestemmer når EU-hæren går til krig? Hvis det er en ekte EU-hær De Radikale så gjerne vil ha, må det være EU som setter i gang festlig­hetene. Men hvem i EU? Det kan ikke være EU-parlamentet, som ikke engang har myndighet til å foreslå lovgivning. Skal det være Minister­rådet, der en krigs­erklæring krever samtykke fra EUs stats­overhoder, og der Ungarn og Slovakia har stemmerett og vetorett uten å være en del av EUs forsvar? Eller skal det være Ursula von der Leyen som har fullmakt til å trykke på knappen i samråd med resten av Kommisjonen, som ikke engang er folkevalgt, men utpekt av regjeringene i de respektive medlems­landene?

De Radikales forslag forutsetter en mellomstatlig beslutning om krigs­deltakelse. Det betyr at hver enkelt stat kan bestemme om de vil gå til krig mot Russland, eller om de heller vil bekjempe Putins angrep på Europa med Niels Helveg Pedersens radikale løsning på alle konflikter: Kritisk dialog. Kan noen forestille seg at en dansk regjering med radikal deltakelse ville sende danske soldater i kamp mot Russland? «Nei, aldri noensinne, for det ville være et svik mot alt det partiet har stått for siden 1905. Det kommer ikke til å skje. Og hva med de juridiske detaljene i en krig? Russland opererer ikke med formelle krigs­erklæringer, men snarere med «spesial­operasjoner». Kan Russland iverksette en «spesial­operasjon» mot bare EU uten at det utløser en NATO-mobilisering, ettersom flere land i De Radikales EU-hær også er NATO-medlemmer? Det bør von der Leyen finne ut av før ballongen går opp og Ragnarok begynner.

I en meningsmåling utført av tenketanken Think Tank Europe ønsker 82 prosent av de spurte danskene at EU skal styrkes på det militære området, noe som trolig er et uttrykk for frykt og desperasjon snarere enn klokskap og sunn fornuft. Men De Radikale vil tydeligvis fiske i rørt vann og er klare for EU-hæren, et spøkelses­prosjekt som er en politisk strand­vasker og en militær dødsseiler. Det er altså akkurat noe for De Radikale.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.