(Det er sterke videoer i artikkelen. Se dem på eget ansvar.)

Det er ingenting å se i Syria. Bare tusenvis av mennesker som er blitt drept fordi de har feil religion.

Det finnes videoer av utryddelsen. Terrorister går fra hus til hus, spør folk hvilken tro de har og dreper dem. Og nå ønsker EU dem velkommen til Brussel. Vestlige optimister undertrykker skrekken.

Ingen NGO-er. Ingen medier. Ingen tv-programmer. Ingen kampanjer i sosiale medier. Ingen forsidebilder. Bare tusenvis av lik i åpent lende, i veikanter, ved inngangene til hus, i improviserte massegraver, i dreneringsgrøfter. En gammel mann dukker opp på dørterskelen. Han blir skutt i ansiktet. Det er tusenvis av ofre som bare var «skyldige» i å tilhøre feil religion – alawitter, og noen ganger kristne.

Av massakrene til nazistenes Einsatzgruppen finnes bare Liepaja-videoen, og av Srebrenica finnes bare Scorpions-videoen (dødsskvadroner liker vanligvis ikke å filme sine egne «bedrifter»). Men Allahs fanatikere er opptatt av å filme alt, video etter video. Og jo mer grusomhetene dokumenteres, desto mer sensureres de.

Og tallene over denne massakren er enormt mye større enn dem som er oppgitt hittil. Det er en stor operasjon for religiøs rensking. Som vanlig løp de uhelbredelige optimistene i Vesten en risiko, og tapte.

I den arabiske verdens en gang så kosmopolitiske byer, fra Damaskus til Alexandria, er minoritetssamfunnene henvist til kirkegårder overstrødd med søppel og ødelagte gravsteiner. Islam er kongen på en haug av lik.

Om de 7000 kristne og alawitter som ble massakrert, sier den greske EU-parlamentarikeren Nikolas Farantouris, medlem av EU-parlamentets sikkerhets- og forsvarskomité:

«Som medlem av Europaparlamentets sikkerhets- og forsvarskomité, komité for konstitusjonelle saker og budsjettkomité besøkte jeg Damaskus 8. og 9. mars på invitasjon fra patriarken. Pålitelige opplysninger tyder på at 7000 kristne og alawitter er massakrert, og at det er begått grusomheter mot sivilbefolkningen som savner sidestykke. Kristne og andre samfunn med tusenårig tilstedeværelse i regionen står i fare for å bli utryddet. Det nye islamske regimet leder Syria mot en islamsk stat og hevder at det ikke kan kontrollere paramilitære grupper og bander som angriper uskyldige sivile».

«Opp mot 15.000 mennesker ble drept i den alawittiske massakren, og verden er taus», sier sjeik Mowafaq Tarif, lederen for det drusiske samfunnet i Israel, til den israelske radiostasjonen Kan.

Det virkelige tallet får vi aldri vite. Den ledende amerikanske Syria-forskeren Joshua Landis anslår «over 3000 døde». Det er ikke urealistisk å forestille seg at det vil nå Srebrenica-tallet på 8000.

Fredag 7. mars oppfordret ulemaene til jihad, kamp mot vantro. «Vold og blodig barbari ble påkalt: ‘Skjær halsen over på dem, gjennombor hjertene deres, stikk ut øynene deres’», rapporterer Mor Agnes Mariam, forstanderinne i klosteret Saint-Jacques-Le-Mutilé i Qara. I havnebyen Banias ble flere butikker plyndret, ødelagt eller brent. Andre, merket med en stor «X», forble intakte. De tilhørte sunnimuslimer. «Syrisk Røde Halvmåne tok meg med til et stort område som var gjort om til likhus, der det lå 80 lik», forteller den pregede nonnen. I noen boligblokker, i hver etasje, «hadde hele familier fått strupen skåret over». Som den 7. oktober i Israel.

Tsjetsjenere, tadsjikere, tatarer, usbekere og uigurer sluttet seg til massakren. Jihadistene gikk fri. Landsbyer ble beskutt med tunge våpen. Forbipasserende ble skutt ned i gatene. Husdører ble brutt opp av menn med hetter og skjegg. Familier ble drevet ut av leiligheten de hadde gjemt seg i, og utryddet. Barn inkludert. Hvorfor gå i detalj? Jihadistene liker å filme sine bragder.

I demonstrasjonene som preget «den arabiske våren» i Syria i 2011, var det et slagord som ofte gikk igjen: «Alawitten i graven, den kristne til Beirut!». Dette ropet kom fra Det muslimske brorskapet, som dominerer blant sunnimuslimene, som utgjør tre fjerdedeler av den syriske befolkningen. For disse islamske fanatikerne er alawitten en kjetter, og som sådan må han drepes. Når det gjelder de kristne, skal de forlate Syria, et islamsk land som skal renses for alle «vantro». Et slagord gir rekkefølgen: «Først alawittene, så de kristne».

Alawittene er en innvielsesreligion med mystiske undertoner, ikke ulik den kulten som utøves av druserne på Golan, i Syria og i Libanon. Den sterkeste forbindelsen er til kristendommen. I alawittiske seremonier brukes brød og vin.

Et av ofrene er Marwan Shahada, borgermester i den syriske kristne landsbyen Mazraa på landsbygda i Homs. Han ble funnet drept med en machete.

Kristne hellige steder har også blitt vanhelliget.

«Noen vil kanskje kalle det den gode massakren: Etter et globalt kappløp for å legitimere Damaskus’ nye sterke mann, Ahmed al-Sharaa, dreper hans styrker syrere, opptil 15.000 i løpet av en helg, og fordømmelsene, selv i FN, er nesten ikke-eksisterende», kommenterer Benny Avni i New York Post. «Noen dager etter at generalsekretær Guterres håndhilste på Sharaa og roste hans innsats for å forene alle syrere, ringte lederen for verdensorganisasjonen til Damaskus? «Nei, det gjorde han ikke», sier FNs talsmann Stephane Dujarric til The Sun.»

Ali Sheha, en innbygger i Baniyas som var vitne til massakren og flyktet med familien sin, fortalte Associated Press (AP) at alawittiske innbyggere ble skutt i hjemmene sine, i butikker og på gatene. Han sa at de jihadistiske drapsmennene «ba innbyggerne om identitetspapirer for å verifisere deres religion og sekt før de drepte dem». Mange alawitter har flyktet til Libanon, mens andre har søkt tilflukt på en russisk flybase i Hmeimim i Syria.

De flyktet på samme måte som de kristne i Irak gjorde for ti år siden.

Den dagen organiserte jihadister razziaer mot kristne hjem i Mosul for å fjerne alle kristne symboler. De kristnes hjem ble brennemerket med ن, bokstaven «n» for «nazarenere», kristne. 100.000 kristne ble tvunget på flukt, kirker ble okkupert, kors fjernet og tusenvis av manuskripter satt i brann.

Kristne marsjerte til fots til kurdiske byer og landsbyer for å søke ly, mat og vann. Et slikt syn hadde vi ikke sett på hundre år, siden «dødsmarsjene» under folkemordet på armenerne. Mange kristne kvinner ble kidnappet av den islamske staten (IS) og gjort til sexslaver, som Rita Habib.

Dette er regnskapet over de islamske fundamentalistenes ødeleggelser i Irak: 1300 kristne drept, deriblant fem prester og en erkebiskop. 62 kirker er ødelagt. Som fotograf Pascal Maguesyan sa til Le Figaro: «Der IS har passert, er alle kirkene blitt ødelagt.»

Overalt hvor den passerer, er radikal islam ensbetydende med den brente jord.

Alawitten Samer (et pseudonym) ankom Libanon søndag fra landsbygda i Hama i det sentrale Syria, kun med klærne han hadde på seg. Denne syriske bonden, som er alawitt, flyktet fra «fremmedkrigerne» som invaderte byen hans: «Han som kom inn i huset mitt, var libanesisk-palestinsk. ‘Kom deg ut herfra, ditt alawittiske svin, ellers dør du’, ropte han til meg. Jeg flyktet. To av brødrene mine mistet livet, sammen med 13 andre mennesker fra landsbyen min», forteller han. «Landsbyen vår ble plyndret, alt ble brent.»

Ikke engang barna ble skånet.

«Kristne er svin. De fortjener ikke å leve.» Dette er ordene fra en nå regjerende islamist til en kristen, Elia Gargous, som er kidnappet av Al Nusra-militsen utenfor Rableh i det vestlige Syria. Jihadistene har massakrert hele familier: «Al Nusra angrep kristne landsbyer og drepte bare folk som var i hæren og kristne; en kvinne ble massakrert og fikk et kors stukket inn i munnen.

Fabrice Balanche, en fransk akademiker og forsker ved Washington Institute, forklarer den europeiske dumheten slik i Huffington Post:

«Blant de fleste europeiske diplomatene er det en etablert oppfatning at islamister har en tendens til å demokratisere seg når de kommer til makten. Dette er et veldig ideologisk syn hos det europeiske diplomatiet. Folk tror at det finnes et slags demokratisk islam, akkurat som det fantes et kristent demokrati i Tyskland og Italia. Men dette er egentlig en veldig naiv holdning fra det europeiske diplomatiets side. Med det islamske diktaturet vil det komme en bølge av drusere, alawitter, kurdere og syriske kristne som søker politisk asyl i EU. Og vi snakker ikke bare om minoriteter: Sekulære mennesker vil absolutt ikke kunne leve i et islamistisk diktatur. De snakker aldri om det, men i Damaskus i dag er svømmebassenger forbudt for kvinner. Hvis du spiser på gata eller røyker en sigarett under ramadan, havner du i fengsel. Dette er den islamistiske ordenen som er i ferd med å bli etablert. EU må umiddelbart stanse den politiske normaliseringsprosessen med det syriske lederskapet.»

Dette er virkeligheten i en verden i skyggen av radikal islam.

Det er ikke en krig, men en religiøs utryddelseskampanje. Philip Jenkins, en av de fremste kristendomsforskerne og absolutt ingen sympatisør av det gamle regimet i Damaskus, spådde fremveksten av «et radikalt antivestlig regime som ville drepe eller fordrive flere millioner kristne og alawitter. En politisk, religiøs og humanitær katastrofe i likhet med det armenske folkemordet».

Afaq Ahmad vitner til Le Figaro om massakrene som hans familiemedlemmer flyktet fra i ytterste konsekvens. En sunnimuslimsk venn ba ham om å utgi seg for å være muslim. Han anbefalte ham å passere kontrollpostene iført slør eller niqab.

«Døtrene mine tok på seg niqab og dro sammen med broren min og familien hans. Gruppen ble stoppet seks ganger ved kontrollposter. Disse menneskene har bare ett mål: å håndheve sharialoven og drepe de urene, frafalne og kjettere. Resten spiller ingen rolle. Inkludert de alawittiske familiene som ikke støttet Assad. De har ventet på denne dagen i lang tid. I videoene hører vi noen si at de har ventet på den i 1400 år».

EU-kommisjonen inviterte den syriske interimsregjeringen til Brussel for en giverkonferanse få dager etter at hæren og islamske militser massakrerte tusenvis av sivile fra etniske og religiøse minoriteter. Syrias utenriksminister Asaad al-Shibani vil være til stede i Brussel som representant for Damaskus på dette givermøtet.

Hvorfor er det så mye omertà?

Ayaan Hirsi Ali har kritisert menneskerettighetsgrupper og FN for deres taushet om grusomhetene som er begått mot kristne minoriteter i Syria etter at Assad-regimet ble styrtet i desember i fjor. Den tidligere somaliske flyktningen, også tidligere medlem av det nederlandske parlamentet, og islamkritikeren har i samtale med Sky News’ Peta Credlin sagt at tausheten i vestlige medier, internasjonale organer, menneskerettighetsgrupper og FN er «sjokkerende», men ikke overraskende. «Menneskerettighetene har blitt en vits nå … hvor er disse institusjonene? Og svaret er at alle disse institusjonene er blitt infiltrert av folk som er knyttet til den islamistiske ideologien. Det er de som trekker i trådene.»

Hirsi Ali kommenterer deretter alle middagene i begynnelsen av ramadan som våre statsoverhoder arrangerer, ikke minst den britiske kongens middag på Windsor Castle: «Dette er ikke noe annet enn tilbedelse overfor islam.»

Det finnes bare ett sted i Midtøsten der minoriteter har full frihet til å praktisere sin tro, skifte tro eller ikke praktisere noen tro i det hele tatt: Israel, den eneste staten i Midtøsten der druserne har nådd de høyeste samfunnslagene, og der de kristne samfunnene har vokst med mer enn 1000 prosent siden 1948. Israelske kristne sitter i parlamentet og er dommere i høyesterett. Ingen andre land mellom Afrika og Lilleasia har en tilsvarende grad av konfesjonell pluralisme. I Israel finnes det jøder, kristne, sunni- og sjiamuslimer, drusere, araméer, alawitter og bahaier – et samfunn med opprinnelse i Iran som i dag har sitt hovedkvarter i Israel. Alt dette er bare mulig i denne lille staten – mindre enn mitt Toscana – med sine tjue tusen kvadratkilometer, omgitt av islamske land som til sammenligning utgjør et område på tretten millioner kvadratkilometer.

På Gaza-stripen forleden natt merket israelske soldater bevegelser i sikkerhetssonen der det er forbudt å gå inn og man risikerer å bli skutt. Soldatene stoppet en fire år gammel palestinsk gutt. De ga ham noe å drikke og en is, og prøvde å forstå hvorfor han var der alene. Barnet sa at han var blitt sendt dit av Hamas i håp om at israelske soldater skulle skyte ham i den tro at han var terrorist.

De sendte et barn alene i døden. De er islamske fanatikere som ikke kjenner noen moralske grenser, og som må bekjempes for ikke å bukke under for det syriske scenariet som Vesten ikke ønsker å se, fordi de er fulle av frykt og håper å bli skånet ved å sensurere sannheten. I dag er det Syria, i morgen er det oss? Er vi rede til å erkjenne at radikal islam og dens undertrykkende ideologi en dag kan banke på vår dør?

Opprinnelig publisert på forfatterens Substack den 13. mars 2025.

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag.