Bokomtale av Ian Morris: Why the West Rules – for Now – The patterns of history and what they reveal about the future. 2010, Profile Books LTD, Storbritannia. 

Jeg leste denne imponerende boken da den kom ut for 15 år siden. Jeg må advare om at dette ikke er noen lettlest bok.

På grunn av det gode inntrykket jeg fikk av boken da jeg var mye yngre og sprekere, bestemte jeg meg for å lese boken på nytt. Og ja, jeg er fortsatt imponert.

Jeg sier «imponerende» fordi den er på 645 sider (inkludert ett appendiks, men ikke medregnet 100 sider med noter og register). Man trenger tid for å lese den, særlig de innledende kapitlene, som er mer arkeologi enn historie.

Når man nærmer seg mer moderne tid, blir boken raskt mer engasjerende, veldig interessant og tankevekkende.

Boken tar for seg 16.000 år med menneskehetens historie (og andre former for data) for å undersøke hvorfor Vesten har mer makt enn Østen, og hva som sannsynligvis vil skje i fremtiden.

Forfatteren, Ian Morris, er født i 1960 og er i dag Willard Professor of Classics ved Stanford University. Han er både arkeolog og historiker, og det interessante med denne boken er at den bygger på både arkeologiske, biologiske, geologiske, lingvistiske, genetiske, sosiale og historiske bevis. Boken ble utgitt i 2010, har vunnet mange priser og er oversatt til 13 språk.

Boken er en «kort» oppsummering av menneskehetens historie som begynner ved slutten av den siste istiden (men med en redegjørelse for menneskehetens tidligere utvikling).

Fire indekser

Professor Morris bruker fire indekser for menneskelig utvikling for å kvantifisere sivilisasjonens fremgang. Indeksene hans er sosiale (størrelsen på den største byen i regionen), militære (den mektigste militærmakten i regionen), teknologiske (hvem som hadde det teknologiske overtaket) og hvem som brukte mest energi.

Det er nok av korte beskrivelser av de briljante (eller katastrofalt dumme) trekkene til makthaverne – i øst og vest – i hver tidsepoke, men han viser at det ikke var deres briljans eller dumhet som virkelig endret historien. Det var heller ikke politisk, kulturelt eller genetisk. Det var geografien som til slutt ga Vesten et stort overtak på slutten av 1700-tallet.

Et eksempel på avgjørelser som ble tatt av det han beskriver som bungling idiots, var når den kinesiske, kastrerte admiralen Zheng He erobret verdenshavene på 1400-tallet. Men så bestemte den kinesiske keiseren at hele marinen skulle trekke seg tilbake til Kina.

Noen hevder endog at Zheng Hes flåte oppdaget Amerika lenge før Columbus (men etter Leiv Eiriksson!), blant annet herlig beskrevet i boken 1421: The Year China Discovered America, av Gavin Menzies. En meget morsom og mer lettlest bok, det også, for øvrig, selv om man kanskje ikke svelger alle konklusjonene rått.

Den avdøde briten Menzies var dog en tidligere ubåt-offiser i Royal Navy, så selv om boken gjerne omtales som pseudohistorie, kunne Menzies sin navigasjon.

Science ficton

Noe av det jeg satte pris på med boken til Morris, var at han lot seg inspirere av science ficton, som jeg personlig er veldig glad i. Han bruker blant annet Isaac Asimovs klassiker Foundation som argument for at historikere faktisk kan spå om fremtiden, slik bokens hovedperson Hari Seldon beviste ved sin psykohistorie.

Men dette krever at man ser langt tilbake, mener Morris. Det holder ikke å studere noen få hundre år. Man må titusenvis av år tilbake for å oppnå en evne til å forutse fremtiden, slik Seldon klarte. Derfor er arkeologien nødvendig.

Når Morris ser fremover, konkluderer han med at Østen kommer til å ta over ledelsen i det 21. århundret, noe som i stor grad er basert på at Kina kommer til å overgå USA i økonomiske termer.

Men han sier også at det kanskje ikke spiller noen rolle hvem som «styrer», for en gang i løpet av dette århundret er det mer sannsynlig at det blir én verden enn en østlig og en vestlig.

Singulariteten eller Nightfall?

Når han ser enda lenger inn i fremtiden, postulerer han to hovedscenarioer: Singulariteten, der menneskelig intelligens blir så godt integrert med datamaskiner at all intelligens blir delt, og menneskeheten blir noe helt annet – og Nightfall, der menneskeheten i hovedsak blir utslettet av en katastrofe som atomkrig eller miljøkatastrofe.

Boken er jo skrevet i kjølvannet av Al Gore og begynnelsen på klimahysteriet, og dette påvirker noen små deler av teksten til Morris. Man blir litt irritert, selvsagt, men det utgjør en mikroskopisk del av teksten.

Nightfall er en annen sci-fi-klassiker fra Asimov, som beskriver en planet med seks soler, hvor solen skinner døgnet rundt. Men med noen tusen års mellomrom faller alle solene på linje i en katastrofal solformørkelse, folket mister forstanden, og sivilisasjonen dør ut.

Så må man starte på nytt. Er vi ikke omtrent på samme sted i dag?

Singulariteten er et annet begrep fra sci-fi, og som nevnt handler det om sammensmeltningen mellom maskin og menneske. Dette er en prosess som allerede er i gang, som både er tiltrekkende (evig liv?) og skremmende (digitalt tyranni, eller Nightfall i form av en Terminator-lignende hendelse).

Morris håper at singulariteten vil seire, siden han anser dette som bedre enn menneskehetens totale undergang, og det er ikke så vanskelig å si seg enig.

Denne boken er svært tankevekkende og interessant lesning, og den tar utgangspunkt i en lang rekke spesifikke data og hendelser i menneskehetens historie.

Morris mener dog at religion ikke spilte noen rolle i menneskets utvikling. Han fokuserer på at menneskets brutalitet er allestedsnærværende. Krig, ser det ut til, var alltid det foretrukne alternativet.

Personlig mener jeg nok at religion og den kulturen som følger har hatt en større betydning.

Interessante tider

Professor Morris er tydelig inspirert av Jared Diamond, som i sin bestselger Våpen, pest og stål mener at verdens utvikling i hovedsak er geografisk bestemt, og styrt av menneskers iboende lathet, grådighet og frykt.

All menneskelig innovasjon springer ut av en av disse tre motivasjonene. Så i tillegg til å gi leseren en fascinerende leksjon i menneskehetens historie, gir professor Morris et ganske deprimerende bilde av menneskets karakter, som i dette korte avsnittet:

Det finnes nok av korn, men 90 prosent av befolkningen har ideologiske problemer. Den vestlige sivilisasjonen er i bunn og grunn et sammensurium av intellektuelle konstruksjoner som er skapt for å fremme sine opphavsmenns interesser. Vi er forbannet til å leve i en interessant tid.

Jeg må si at jeg ikke nødvendigvis er enig i at Østen – via Kina – kommer til å styre verden. En økonomisk, militær eller politisk katastrofe kan ramme Kina (eller USA, for den saks skyld).

Dessuten håper jeg sterkt at Morris’ spådom om en global verden ikke blir en realitet, men jeg frykter at han er inne på noe her. Dette lover ikke godt for fremtiden.

Det eneste jeg er helt sikker på, er at Europa allerede har tapt kampen og beveger seg mot en katastrofal undergang. De «intellektuelle konstruksjonene» har passert the point of no return, frykter jeg.

Dette er en strålende bok, verdt all den tiden det tar å konsumere alt. Den er, så vidt jeg vet, dessverre ikke oversatt til norsk.

Kjøp billetter til boklansering her!