Borgerkrig i Vesten, er det en mulighet?

Er en borgerkrig i Vesten mulig? Dette er temaet for en interessant og skremmende artikkel i Military Strategy Magazine.

Tankene er stikk i strid med de typiske forventningene i litteraturen om fremtidens kriger, og generelt den strategiske logikken som vil ligge til grunn for slike kriger. Så hva utgjør trusselen? Artikkelen innledes med et sitat som beskriver Europas forfall.

Europa er en hage. Vi har bygget en hage. Alt fungerer. Det er den beste kombinasjonen av politisk frihet, økonomisk velstand og sosialt samhold som menneskeheten har vært i stand til å bygge – de tre tingene sammen … Det meste av resten av verden er en jungel.

Det sa EUs utenrikssjef Josep Borrell i Brugge i oktober 2022. Fremtidens ordbøker vil bruke det som et eksempel på definisjonen av hybris: overmot.

Den største trusselen mot Vestens sikkerhet og velstand i dag, kommer nemlig fra Vestens egen alvorlige sosiale ustabilitet, strukturelle og økonomiske tilbakegang, kulturelle uttørking og elitenes sendrektighet, hevder artikkelforfatter David Betz fra King’s College London, Department of War Studies. Advarslene ligger der, som hos Barbara Walters How Civil Wars Start-and How to Stop Them, som først og fremst er opptatt av den sviktende innenrikspolitiske stabiliteten i USA.

Etter president Bidens tale i september 2022 å dømme, der han erklærte at «MAGA-republikanerne representerer en ekstremisme som truer selve fundamentet for republikken vår», begynner regjeringer å ta hensyn til dette, om enn med forsiktighet og på en vanskelig måte[iii].

Strategiske studier er imidlertid stort sett tause om dette spørsmålet, noe som er merkelig, for det burde være noe som vekker bekymring.

Så hvor sannsynlig er det at en borgerkrig kan oppstå i fredelige Vesten, enten i USA eller i Europa? Professor David Betz, fra King’s College London, Department of War Studies, diskuterer dette i sitt essay, som skal utvides på et senere tidspunkt.

I en samtale på video (se nedenfor) snakker Betz om bekymringen han følte når britiske myndigheter motarbeidet britenes stemmer i Brexit. Dette kjenner vi igjen i Norge. Ingen bryr seg om hva vi foraktelige vanlige folk mener. Vi er ikke inkludert i dette spillet.

Årsaker

Borgerkriger har historisk sett ikke rammet rike stater med stabile regjeringer. Her bør man umiddelbart merke seg at særlig Europas rikdom er i ferd med å forvitre, på grunn av (i hovedsak) klimahysteri, masseinnvandring og sterkt overvektige stater. Man kan jo undres på hvor man finner frihet, eller det amerikanerne kaller liberty, når staten konfiskerer rundt 70 prosent av det du tjener i skatter og avgifter.

Demokratier anses som regel som legitime, men også sterke autokratier er stabile. I førstnevnte gjør ikke folk opprør fordi de stoler på at det politiske systemet fungerer rettferdig. I sistnevnte gjør de det ikke fordi myndighetene identifiserer og straffer dissidenter før de får sjansen.

Problemet er at i dagens Europa har vi hverken et ekte demokrati eller et solid autokrati. Vi er under kontrollen av et teknokrati som stort sett ledes av folk som hverken har teknologisk, matematisk, økonomisk, historisk, åndelig eller noen andre former for kunnskap.

Fraksjonering er et annet hovedproblem. I samfunn som består av mange små minoriteter, kan «splitt og hersk» derimot være en effektiv mekanisme for å kontrollere en befolkning. Dette ser vi klare tegn på i dagens Europa.

Man kan nevne masseinnvandringen, som fører til rene gjengkriger i Sverige. Det er stadig terror i Vest-Europa, og Eritrea har brakt sine indre konflikter til Europa, noe vi også har opplevd i Norge.

I Leicester er det opptøyer som følge av de historiske konfliktene mellom hinduer og muslimer, som endte i et blodbad da India ble splittet i to (senere tre) nasjoner basert på religiøse overbevisninger. Blodbadet var voldsomt, både i 1947 og da Bangladesh erklærte seg uavhengig på starten av 1970-tallet. Nå trues Europa av det samme.

I tillegg ser vi hvordan muslimenes påkrevde jødehat sprer seg etter 7. oktober 2023, noe som har infisert både våre gater og universiteter, med full støtte fra mediene og regjeringen, som selv står i spissen for Israel-fiendtligheten, med utenriksminister Espen Barth Eide som frontfigur.

NRK feirer Festen før Fasten mens det fortsatt sitter gisler i Gaza, levende eller døde. Det har derfor oppstått en dyp splittelse også i den opprinnelige befolkningen. De som er kritiske til masseinnvandring, kan ikke utstå Refugees Welcome-mafiaen, og vice versa.

Selv om europeere etter andre verdenskrig i stor grad ikke har akseptert voldsbruk, er det andre krefter i spill i dag. Vold mot såkalt høyreekstreme blir mer eller mindre akseptert. Er man kritisk til islam, anses man nesten som fritt vilt, slik vi har sett med angrepene mot SIAN, drapene på koranbrenneren Salwan Momika og læreren Samuel Paty, forbudet mot å krenke islam som er innført i Danmark og en rekke andre eksempler. Selv en mulig krig mot Russland synes å være ønsket av politikere som f.eks. Venstre-leder Guri Melby.

Så kan man huske dette, og eventuelt bruke en og en halv time på å se denne diskusjonen.

I Tyskland er det politisk legitimt å uttrykke et ønske om utestengelse av rundt 20–25 prosent av befolkningen fra det politiske spillet. Moldova og Romania opplever at EU kansellerer valg som ikke går i den retningen Brussel ønsker.

Her i Budapest er Viktor Orbán ikke ansett som legitim, selv om han vinner hvert eneste lovlige valg, og ingen med tyngde har påpekt valgfusk som årsaken. Hans motstand mot islam og LHBTQ-hysteriet er uakseptabelt for Brussel. Der ønsker man å tvinge de ulydige ungarerne til å akseptere 100 ulike kjønn og befolkningsutskiftning.

Spørsmålet er snarere om de forutsetningene som tradisjonelt har plassert vestlige nasjoner utenfor analyserammen til folk som er opptatt av storstilte og vedvarende utbrudd av voldelige borgerkriger, fortsatt er gyldige.

Mye tyder på at de ikke gjør det. Allerede ved slutten av den kalde krigen var det noen som mente at den kulturen som «vant» den konflikten, selv var i ferd med å fragmenteres og degenerere. I 1991 hevdet Arthur Schlesinger i The Disuniting of America at «etnisitetskulten» i økende grad satte samfunnets enhet i fare.

Allerede i 1991 antydet Schlesinger hvilken trussel den naive drømmen om multikultur utgjorde.

Tenk bare på de slående funnene i Edelman Trust Barometer gjennom de siste tjue årene. «Mistillit», konkluderte de nylig, «er nå samfunnets standardfølelse».

Situasjonen i USA er, som det fremgår av beslektet forskning, akutt dårlig. I 2019, selv før det omstridte Biden-valget og covid-epidemien, var 68 prosent av amerikanerne enige i at det var tvingende nødvendig å gjenopprette «tilliten» til myndighetene i samfunnet, og halvparten mente at den sviktende tilliten representerte en «kulturell sykdom».

Tillitskollapsen viser et fall i beholdningen av «sosial kapital». «Superlimet» forsvinner, samhold blir noe for historiebøkene, noe Ray Dalio har beskrevet i bokform.

At tilliten er i tilbakegang, er det få som bestrider, og det er heller ingen som for alvor er usikre på de uheldige konsekvensene. Heller ikke våre politikere, for Støre og Solberg vet hva som skjer, men de later til at de bare ikke bryr seg nevneverdig. Derfor er det alltid et «sjokk» når den dagligdagse volden rammer oss.

Det er imidlertid uenighet om hva som er årsaken. Forbundskansler Angela Merkel rettet en gang fingeren direkte mot multikulturalismen og erklærte at den i Tyskland hadde «fullstendig feilet», en tanke som et halvt år senere ble gjentatt av daværende statsminister David Cameron i Storbritannia.

Han utdypet det med at «den skaper en ghetto mellom minoritets- og majoritetsgrupper uten noen felles identitet.» Slike uttalelser fra ledere, begge bemerkelsesverdige sentrumspolitikere, i store, tilsynelatende politisk stabile vestlige stater kan ikke uten videre avfeies som populistisk demagogi.

Den politiske polariseringen ble tydelig etter at Trump ble valgt i 2016, og ble forsterket av hysteriet vi opplevde under pandemien. En lignende massepsykose har vi ikke sett siden Tyskland i mellomkrigstiden, eller under Stalins Sovjetunionen. Sosiale medier og woke bare forsterker dette.

Den digitale oppkoblingen har en tendens til å drive samfunnene mot en dypere og hyppigere følelse av isolasjon i tettere sammensveisede tilhørighetsgrupper. Hver av disse er beskyttet av såkalte filterbobler, nøye konstruerte membraner av ideologisk vantro som stadig forsterkes av aktiv og passiv kuratering av mediekonsumet.

Det som kan beskrives som «konflikter mellom stammene», er på ingen måte begrenset til de virtuelle rommene på Internett. Hatet rammer også uskyldige mennesker i Europas gater. Med en voksende økonomisk krise som nevnt ovenfor er trusselen for virkelige konflikter reell.

Når det gjelder økonomisk finansialisering, gjeldsopptak og forbruk, har Vesten nådd veis ende, noe som betyr at et gigantisk gap i forventningen om velferd er i ferd med å åpne seg. Hvis det er én ting revolusjonslitteraturen er enig om, så er det at forventningskløfter er farlige. Igjen, for å si det enkelt: Et veletablert middel for å kontrollere fremveksten av en gryende mobb, er at styresmaktene sørger for «brød og sirkus», med andre ord basiskonsum og billig underholdning – og effekten av begge deler er i ferd med å svekkes i vår tid.

For en generasjon siden kunne alle vestlige land fortsatt i stor grad beskrives som sammenhengende nasjoner, hver med en større eller mindre følelse av felles identitet og arv. I dag er dette historie; woke og multikultur har ødelagt håpet om et fellesskap, og den økonomiske krisen forsterkes av et pågående selvpåført klimaselvmord.

Oppførsel

Borgerkrigen bringer frem det verste i menneskene, som både den franske revolusjonen og den russiske borgerkrigen som fulgte etter bolsjevikrevolusjonen i 1917 er gode eksempler på. Det er en form for krig der folk lider under rå grusomhet og fanatisme, ikke for det de har gjort, men for det de er (kulakker, Enemy of the State).

Kanskje kan borgerkrigene i Vesten begrenses til samme avskyelige nivå som dem i Mellom-Amerika på 1970- og 1980-tallet. I så fall vil et «normalt» liv fortsatt være mulig for den delen av befolkningen som er rik nok til å isolere seg fra det større miljøet av politiske attentater, dødsskvadroner og represalier mellom kommunegrupper, i tillegg til en blomstrende kriminell virksomhet som kjennetegner et samfunn som er i ferd med å rive seg selv i stykker.

Trangen til å kjempe og ønsket om å akselerere mot konflikt er ikke bare begrenset til én gruppe. Det har fått en mer generell karakter, med radikalisme som blir stadig mer synlig i alle slags miljøer:

Det er velkjent at gatene vrimler av ufredeligheter. Storbyens tekniske infrastruktur er sårbar … Flyten av mennesker og varer er mer enn bare transport av mennesker og varer. Informasjon og energi sirkulerer via ledningsnett, fibre og kanaler, og disse kan angripes. I vår tid av total dekadanse er det eneste imponerende ved templene den dystre sannheten at de allerede er ruiner.

På dette punktet i konflikthistorien er det neppe nødvendig å forklare teknikken med å ta eksisterende sosiale skillelinjer i samfunnet og rive dem i stykker, for den er grundig studert.

Vestens forsvarsinstitusjoner er godt kjent med slike forhold, slik de har vist seg på de ulike utenlandske arenaene de har vært involvert i som en del av den såkalte krigen mot terror.

Er det så rart at disse lærdommene og ideene har funnet veien hjem? Michael Flynn, tidligere sjef for forsvarets etterretningstjeneste i USA og president Trumps første nasjonale sikkerhetsrådgiver, har skrevet en håndbok, The Citizen’s Guide to Fifth Generation Warfare, om hvordan man kan utdanne folk i Vesten om opprør.

Han skrev den med egne ord fordi «jeg aldri hadde drømt om at de største kampene som skulle utkjempes, ville finne sted her i vårt eget hjemland, mot subversive elementer i vår egen regjering».

«Den femte generasjons krigføring» er uttenkt i Kina og ble beskrevet av to kinesiske oberster i essayet Unrestricted Warfare. Poenget er at krigen vinnes uten at man sender soldater; man utnytter propaganda, narkotika og andre midler (som klimahysteri eller Black Lives Matter) for å ødelegge motstanderen innenfra.

Dette er ikke noe nytt, egentlig. Selv Napoleon likte å uttrykke seg på historisk måte: Hvis du ser at fienden er i ferd med å ødelegge seg selv, er det en god idé å la være å forstyrre ham.

Man kan nesten ikke finne en mer presis beskrivelse av Europa, eller USA under Biden. Vesten har sluttet å forsvare egne grenser, men blander seg til stadighet inn i andres virvelløse borgerkriger. Ukraina-krigen er bare et hjul i det evige tannhjulet.

Vesten burde ha lært at det er umulig å opprettholde et integrert samfunn med mange verdier når naboer begynner å kidnappe hverandres barn og myrde dem med håndbor, sprenge hverandres kulturarrangementer i luften, drepe hverandres lærere og religiøse ledere og rive ned ikonene deres.

Det er for øvrig tankevekkende å merke seg at mange eksempler på alle disse tingene allerede har forekommet i Vesten, og at samtlige av dem har funnet sted bare i Frankrike i løpet av de siste fem årene.

Det finnes en rekke scenarier i litteraturen om hvordan borgerkriger i Vesten kan komme til å se ut, hovedsakelig med fokus på USA. De har en tendens til å ha én ting til felles, og det er forventningen, som Peter Mansoor, professor i militærhistorie ved Ohio State University, har uttrykt det, om at de vil

… ikke bli som den første [amerikanske] borgerkrigen, med hærer som manøvrerer på slagmarken, [men] i stor grad vil være et fritt frem for alle, nabo mot nabo, basert på tro, hudfarge og religion. Og dét ville være forferdelig.

Omtrent 75 prosent av borgerkrigene etter den kalde krigen har vært utkjempet av etniske fraksjoner, og det er derfor ikke noe unntak at borgerkrig i Vesten vil bli det samme. Det er imidlertid verdt å dvele ved hva slags tro Mansoor påberoper seg som viktig. Jeg vil påstå at det dreier seg om at alle grupper i samfunnet aksepterer «identitetspolitikkens» forskrifter.

Identitetspolitikk, eller woke, deler mennesker i grupper bestemt av rasemessig, religiøs, etnisk, sosial eller kulturell identitet. I 2018 skrev jeg om interseksjonaliteten, som identitetspolitikkens hellige gral: Her splittes man i stadig mindre grupper hvis man kan kombinere flere undertrykkingspoenger: En feit person er selvsagt undertrykket. Men hvis man er en feit, mørkhudet og samtidig funksjonshemmet transe, så vinner man kampen lett.

Dette fører til at vi ender opp som rene individer, uten at individualismens frihet gjenoppstår. Alle hater alle, og produktiviteten lever dårlig. Dermed følger fattigdommen.

Det er først og fremst dette som gjør borgerkrig i Vesten ikke bare sannsynlig, men nærmest uunngåelig, slik jeg ser det.

Vi kan oppleve det Walton beskriver i Civil Wars som

… en situasjon med statusreversering, ikke bare et politisk nederlag. Dominerende grupper går fra en situasjon der de i det ene øyeblikket får bestemme hvilket språk som skal snakkes, hvilke lover som skal håndheves, og hvilken kultur som skal æres, til en situasjon der de ikke gjør det.

Multikulturalismen i Vesten har ført oss inn i en geografisk asymmetrisk situasjon. Dermed tegner det seg et bilde av en mulig fremtidig borgerkrig mellom rurale og urbane strøk, noe som forsterkes ved at byene i stor grad allerede er okkupert av «fienden», altså innvandrere.

En slik krig, hvis den er seriøs, vil selvsagt byene tape. For de rurale strøk kontrollerer energi, mat og alt byene trenger for å overleve.

Men det er liten grunn til å juble, siden et flertall av «nordmenn» bor i urbane strøk.

Strategisk logikk

Gatene i Europas byer vrimler allerede av uroligheter – byene ligger allerede i ruiner. Dette er et faktum. Kriser står i kø. men landsbygda vil overleve lenger.

Selv om premisset høres enkelt ut, stemmer den underliggende logikken overens med konklusjonene til en del anerkjente autoriteter. Se for eksempel på denne passasjen fra et hefte fra 1974 om The Limits of the City:

Enten vil de grensene som det moderne samfunnslivet setter for byen bli overvunnet, eller så kan det oppstå former for byliv som er i samsvar med det barbariet som venter menneskeheten hvis menneskene i vår tid ikke klarer å løse sine sosiale problemer.

Beviset for denne tendensen kan ikke bare sees i metropolen, som kveles av en fremmedgjort og atomisert ansamling av mennesker, men i den «velkontrollerte» totalitære byen bestående av utsultede svarte ghettoer og privilegerte hvite enklaver – en by som ville være en kirkegård for frihet, kultur og den menneskelige ånd.

Forfatteren, en amerikansk-jødisk samfunnsteoretiker, trotskist, innflytelsesrik urbanist og økolog, kan ikke sies å tilhøre den ytterste høyrefløyen, men han anser samfunnsproblemer som atomisering og degenerering (en rimelig måte å beskrive det han kalte «kulturell uttørking» på).

Dette kan gjerne kalles høyreekstremt, men det er altså et utspill fra venstresiden.

Bor man i en by i Vest-Europa i dag, frykter man – med rette – voldtekt og terror. Hvordan skaper vi en infrastruktur som beskytter oss mot slik ondskap?

Normalt fungerende samfunn har ikke behov for slike forsvarsverk, noe som vil si at mange behagelige antakelser hviler på disse to ordene.

Normalt fungerende samfunn har heller ikke behov for sterke menn, og dagens samfunn har avskaffet (eller uttrykt forakt) for den nødvendige maskuliniteten. Så har vi samtidig avskaffet normalt fungerende samfunn.

Konklusjon

Muligheten for borgerkrig i Vesten er anerkjent både i den politiske debatten og i fagmiljøene. Mange benekter eller kvier seg fortsatt for å snakke om det. Kanskje frykter de et slags «sikkerhetsdilemma» som kan oppstå: Hvis folk blir overbevist om at borgerkrigen kommer fordi viktige personer sier det, kan de komme til å oppføre seg på måter som forårsaker eller fremskynder den.

Jeg er uenig i konklusjonen til Betz. Personlig tror jeg ikke Vesten vil oppleve en borgerkrig, eller i det minste ikke Vest-Europa.

Vi vil legge oss flate og velge underkastelsen. Vi har ikke lenger en krigerånd. Amerikanere? Kanskje. Europeere? I don’t think so.

Dette er en trist anerkjennelse for en gammel offiser. Men en realitetsorientering er nødvendig.

Ingen vil beskytte deg og din familie, med unntak av det fellesskapet du selv skaper. Om det er kirken, nabolaget eller fotballklubben, er ikke så viktig. Men du må velge fellesskapet selv.

Betz avslutter med et av svært få dikt jeg elsker. Så jeg vil sitere dette som en avslutning.

Utdrag av Yeats’ berømte «The Second Coming».