Jeg vokste opp i et Sverige hvor det alltid var en «tante» som holdt orden på nabolagets barn. Hvis vi spilte for høyt eller uforsiktig, eller bråkte, åpnet det seg snart en balkongdør, og en bestemt kvinnestemme ropte: «Vent til mamma og pappa kommer hjem …» De holdt oss i sjakk, «tantene».

Årene har gått. I dag er jeg selv «tante», og noen ganger kjenner jeg hvordan arven etter nabo-«tantene» lever videre i meg. Jeg har for (u-)vane å si ifra når jeg ser barn som mobber, unge mennesker som vandaliserer eller voksne som oppfører seg dårlig. Det har jeg lært at man bør, og jeg er overbevist om at samfunnet ville blitt bedre om folk generelt viste at de bryr seg og grep inn når det trengtes.

Men det Sverige jeg vokste opp i, eksisterer ikke lenger, og i går ble jeg minnet om det.

Ved lunsjtider skulle jeg kjøpe brødbakst i min lokale dagligvarebutikk. Som de fleste andre butikker har den en bake-off-avdeling for boller, og der, noen få meter fra meg, la jeg merke til en mann. Han var fokusert på en slags bolle med sukkerglasur, men det var mange boller, mengden glasur varierte, og det gjaldt å finne Den Beste Bollen. Så han hadde startet prosjektet «Finn Bollen» og begynt å ta boller ut av skapet for å grave frem den beste. I venstre hånd holdt han to boller mens han gravde blant de andre med høyre hånd, langt inn i skapet, med jakkeermet slepende over sukkerglasuren.

Så fant han Bollen med stor B, hvorpå han begynte å legge de andre tilbake – de som han nettopp hadde fingret med. Så våknet «tanten» i meg til liv.

– Unnskyld meg … Du må nok kjøpe de bollene også …

– Hæ?

– Du må nok kjøpe dem også, du har jo allerede tatt på dem, så jeg tror ikke noen andre vil kjøpe dem nå.

– Pass dine egne saker. Du bestemmer ikke over meg.

– Nei. Men jeg vil bare advare deg mot å krafse rundt med hendene; det er ikke særlig hygienisk …

Nå begynte mannen å legge fra seg bollene hist og her, noen inne i skapet, andre på en hylle utenfor skapet.

– Du kan ikke beordre meg til hva jeg skal gjøre. Det har du ikke noe med! sa mannen og spiddet meg med et blikk som fikk meg til å tenke på avisoverskriftene her om dagen, om at en lærer ved en skole i Upplands Väsby var blitt knivstukket av en fremmed.

Da mannen så at jeg ikke trakk meg unna, brukte han det obligatoriske trumfkortet:

– You fucking racist!

Eh ..? Ja, det var sant at mannen hadde betydelig mørkere pigmentering enn meg. Men var det derfor jeg fortalte ham det? Overhodet ikke. Jeg hadde irettesatt Emil i Lönneberga hvis det var han som hadde fingret med bollene.

– You fucking racist woman! Dette er mitt land!

– Da bør du vel lære deg hvordan det fungerer ..?

– Fucking racist!

Nå gikk mannen over fra å snakke høyt til å rope, og det dannet seg raskt et lite publikum av nysgjerrige lunsj-handlende og ansatte. Men ingen grep inn.

— You fucking racist woman! Fucking racist! Jeg har et hus! Jeg betaler skatt! Fucking racist!

— Nei. Jeg er ikke rasist fordi jeg sier til deg at du ikke skal legge tilbake boller du har hatt i hendene …

Mannen fortsatte å skrike, publikum fortsatte å glane på opptoget, og jeg skjønte at det var klokest å trekke seg tilbake. Mannen var tydeligvis i ferd med å miste besinnelsen, og jeg hadde ikke planlagt dette. Så jeg forlot brøddisken og satte kurs mot melken. Men mannen fulgte etter, en meter bak meg, skrikende.

— This is a racist woman! Fucking racist! Jeg har et hus! You fucking racist. I call the police!

Her forsto jeg at det ikke ville være tilrådelig å kjøpe det jeg hadde planlagt. Jeg anså det dessuten som sannsynlig at han faktisk ville ringe politiet, og at politiet da ville ta hans parti, så jeg satte kursen mot kassaapparatene. Mannen fulgte etter. Mens jeg betalte for brødet og melken, var han opptatt med å forklare kassabetjenten og kundene: 1) at jeg var en «fucking racist», 2) at han betalte skatt, 3 ) at han ville ringe politiet og 4) at jeg var en «fucking racist».

Ingen løftet en finger for å gripe inn, så jeg prøvde å snike meg ut og hjem så raskt som mulig, mens mannen fortsatte å skrike inne i butikken.

Det tok meg ti minutter å gå hjem, der jeg måtte konstatere at mannen fra butikken ventet på meg utenfor porten min. Han hadde fulgt etter meg. Og nå fortsatte han å bruke kjeft.

— Fucking racist woman! Jeg vet at du bor her. Jeg har et hus der. You fucking racist. Disgusting woman!

— Nei. Jeg er ikke en rasist. Men jeg tror du har et problem med kvinnesynet ditt …

Da ble mannen så opprørt at han ble stille et øyeblikk. Jeg benyttet anledningen til å taste inn dørkoden og snike meg inn i den relative tryggheten. Mannen ble værende utenfor, og jeg holdt en lav profil oppover trappene for å redusere risikoen for at han skulle kunne se gjennom vinduet og oppdage hvilken leilighet jeg bor i.

Hvorfor takler ikke utlendinger et nei på byen?

Da jeg kom hjem, ringte jeg en venninne for å fortelle henne hva som nettopp hadde skjedd. Hun ble ikke overrasket, men fastslo at det er nettopp slik det fungerer: En svenske som irettesetter en innvandrer, risikerer automatisk å bli anklaget for å være rasist, og ingen vil gripe inn til svenskens forsvar. En «rasist» kan antastes, anmeldes, tiltales og dømmes (for hvis en etnisk svenske ytrer noen form for kritikk vedrørende en innvandrers oppførsel, må det skyldes rasisme!). Og ingen svensker vil at noe slikt skal skje. Som svenske irettesetter du derfor aldri noen som har mørkere pigmentering enn deg. I hvert fall ikke hvis du forstår ditt eget beste. Men jeg hadde brutt den regelen, og måtte følgelig tåle konsekvensene.

Én dag senere har det første sjokket blitt til tristhet. Hvis vi som sammen utgjør samfunnet, ikke lenger kan kommunisere med hverandre, eller – om nødvendig – irettesette hverandre, er det ikke bare min barndoms «tanter» som er borte, men også selve håpet om en felles fremtid.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.