Lovene i Toraen, som ble kjent for verden som Moses’ ti bud, dannet grunnlaget for Vestens moralske og etiske forskrifter, som ligger til grunn for våre lover og rettsbegreper, som rettferdighet og barmhjertighet. Denne utviklingen gjenspeiles blant annet i USAs grunnlovsdokumenter og i Englands Magna Carta fra 1215.

I åpningsparagrafen i USAs uavhengighetserklæring fra 1776 henvises det for eksempel til «naturlovene» og «naturens Gud». Ut fra denne påstanden ble det etablert et krav om et solid etisk, moralsk og religiøst fundament for Amerikas verdier. Ifølge USAs grunnlovsfedre er det Moselovene – de moralske kodene som noen ganger omtales som «naturlovene» – som ligger til grunn for den verdibaserte vestlige orden, eller sivilisasjonen til forskjell fra barbariet. Når det gjelder religion, verdsetter folk i Vesten generelt den underliggende betydningen disse jødisk-kristne verdiene har for samfunnet deres.

Vektleggingen av definitive etisk-moralske parametere kan virke forstyrrende på enkelte i Vesten. «Jødene brakte moralen til verden for tusenvis av år siden, og noen mennesker er fortsatt sinte av den grunn», bemerket administrerende direktør Safra Catz i den amerikanske teknologigiganten Oracle.

Islamske verdier stammer derimot fra Koranen og hadithene – Muhammeds ord og handlinger, skrevet 200 år etter hans død. Begge bøkene inneholder grunnlaget for sharia [«stien»] og islamsk lov, som i sin anvendelse kan stille moralske og etiske krav som står i motsetning til vestlige rettferdighetsbegreper.

Sharia, som har et annet syn på menneskerettigheter, rettferdighet, barmhjertighet og medmenneskelighet enn det vi har i Vesten, kan virke fremmed for jødisk-kristne forskrifter. Sharia strider ofte mot de grunnleggende verdiene i Vestens liberaldemokratiske tradisjon.

De moralske lovene i de to tradisjonene – Toraens og shariaens – fører til ulike resultater når de anvendes. De fleste av straffene som er spesifisert i Toraen, praktiseres ikke lenger. Ifølge sharia, derimot, er straffer som amputasjon eller steining til døde for utroskap, «spesielt kvinner» – noe som kan inkludere sex før ekteskapet eller voldtekt – samt dødsstraff for blasfemi eller for å ha valgt å forlate religionen, i kraft den dag i dag.

«Hvis de [muslimene] hadde kvittet seg med straffen [ofte døden] for frafall, ville ikke islam eksistert i dag», spekulerte den avdøde sunnimuslimske religiøse lederen Yusuf al-Qaradawi på egyptisk tv.

Nonie Darwish svarte:

«Det mest slående med uttalelsen hans var imidlertid at den ikke var en unnskyldning, men en logisk og stolt begrunnelse for å opprettholde dødsstraff som straff for frafall.»

Resultatet av etiske og religiøse forskjeller kan også sees i motivasjonen til de to hovedkjemperne i Gaza-krigen, som ble startet av Hamas 7. oktober 2023. Human Rights Watch utga i juli 2024 en rapport der de slo fast at Hamas og deres allierte hadde «begått en rekke krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten under angrepet på Sør-Israel i oktober 2023», og konkluderte med at Hamas hadde begått et «systematisk» angrep mot sivile.

Ikke overraskende ble disse funnene blankt avvist av Hamas, hvis talsmann, Gazi Hamad, rettferdiggjorde drapene på sivile: «Israel har ingen rett til å eksistere i denne regionen.» I en annen sending lovet Hamad at Hamas ville gjenta angrepet fra 7. oktober, gang på gang, helt til Israel var eliminert, og at alt Hamas gjorde, var berettiget. Kort sagt: Israel må elimineres, koste hva det koste vil.

Muslimers guddommelig sanksjonerte behandling av ikke-muslimer omfatter fortsatt voldtekt, slaveri og død.

For mange muslimer er de som praktiserer en annen tro og ikke følger sharia, ikke-troende (vantro), som anses å bryte med «stien» og følgelig skal straffes med døden. Dette gjelder også for jøder og kristne som har fått muligheten til å ta imot islams gave, men som i stedet har avvist den. Hvis de nekter å konvertere, eller å leve som dhimmier – tolererte innbyggere av lavere klasse som underkaster seg islam –, kan de bli betraktet som kvalifisert for døden:

«Så når dere møter de vantro [i kamp], så slå dem i nakken, og når dere har drept dem, så bind dem, og enten gi dem en tjeneste etterpå, eller gi dem løsepenger inntil krigen har lagt sine byrder. Det [er befalingen]. Og hvis Allah hadde villet, kunne Han ha tatt hevn over dem, men Han beordret væpnet kamp for å sette noen av dere på prøve ved hjelp av andre. Og gjerningene til dem som blir drept for Allahs sak, vil Han aldri sløse bort.»

– Koranen 47:4 (Sahih-oversettelse).

Den 4. januar 2024 oppfordret Abu Hudhayfa al-Ansar, en talsmann for den jihadistiske Islamske stat – en avlegger av den transnasjonale radikale bevegelsen Det muslimske brorskap, som Hamas er en gren av – tilhengere over hele verden til å utføre massedrap. Dette, sa han, ville være hevn for Gazas befolkning:

«Å, islams løver, jakt på deres bytte – jødene, de kristne og deres allierte – i gatene og bakgatene i Amerika, Europa og verden. Bryt dere inn i hjemmene deres, drep dem og plag dem på alle måter dere kan.»

Det var nettopp dét som skjedde i Israel den 7. oktober 2023, uten noen form for nåde. En bekreftelse på slike grusomheter finner vi i Koranens mange vers som foreskriver kamp og død for dem som forkaster den islamske kjerneerklæringen: «Det finnes ingen annen Gud enn Allah, og Muhammed er hans profet.» Sure 9:5 lyder: «Drep de vantro hvor enn dere finner dem …»

Al-Qaidas de facto-leder, Salem Al-Sharif, skrev 16. juli 2024 i essayet «This Is Gaza: A War Of Existence, Not A War Of Borders», at muslimer ikke bør ta sivile som fanger, slik Hamas gjorde den 7. oktober. «Islam», sa han, «forteller oss at drap har forrang fremfor å ta fanger.»

Med andre ord skal de ikke ta seg bryet med å kidnappe gisler, men rett og slett drepe dem. Som den nylig myrdede Hamas-lederen Yahya Sinwar uttrykte det: «Riv ned grensen og riv ut hjertene deres!»

Hensikten til jihadistiske statlige aktører som Iran, Syria og Irak, og ikke-statlige aktører som al-Qaida, IS, Taliban, Hamas, Houthiene og Hizbollah, ser ut til å være å innføre sharialov over hele verden. «Vi skal eksportere vår revolusjon til hele verden. Inntil ropet ‘Det finnes ingen annen gud enn Allah’ runger over hele verden, vil det være kamp», erklærte grunnleggeren av det moderne Iran, ayatollah Ruhollah Khomeini [1].

Slike regimer og grupper søker tilsynelatende å innføre islamsk lov, ofte på en uvillig befolkning, og underkaste dem et liv under konstant trussel om straff. I mellomtiden har Hamas’ politiske elite i Qatar, Libanon, Tyrkia og andre steder blitt styrtrik og nyter godt av bekvemmeligheter som er utilgjengelige for den øvrige befolkningen.

Konseptet med universelle menneskerettigheter kan virke fremmed for islamister. Artiklene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, som har sitt utspring i tradisjonen med Moses’ bud, danner grunnlaget for internasjonal humanitær rett, som i sin tur definerer rammene for rettferdig krig og væpnede konflikter. Den islamistiske fundamentalismens forskrifter virker like fremmede for oss i Vesten, som lever etter de humanitære verdiene og prinsippene i den vestlige demokratiske tradisjonen, slik den er grunnlagt på Toraen. Basert på den toleranse og mildhet vi har sett i Europa, ser det ut til at mange vestlige mennesker har vanskelig for å forestille seg at andre mennesker faktisk lever etter andre premisser (som her, her, her og her).

Etablering av humanitære verdier i samfunnet gir rettigheter og plikter. Dette er grunnen til at originaltolkning av den amerikanske grunnloven bør være av særlig interesse for jurister. Det er viktigere å legge vekt på intensjonen til grunnlovsforfatterne enn på de skiftende synspunktene til en rekke jurister.

Til tross for et mangfold av moralske og etiske overbevisninger og en omskiftelig sosial populisme, bør man ikke gå på akkord med grunnleggende sannheter. Gjentatte omtolkninger av dem eller den amerikanske grunnloven blir som barneleken «telefonrøret»: Etter noen få rokeringer fra det som ble hvisket, blir den opprinnelige setningen snart ugjenkjennelig: Man sitter igjen med en «Pandoras eske» av konkurrerende ideologier som alle streber etter å få en fremtredende plass. Å unngå at etablerte menneskerettigheter svekkes gjennom moteriktige ideologier, er oppgaven til det amerikanske utenriksdepartementets kommisjon for umistelige rettigheter.

I 2020 erklærte daværende utenriksminister Mike Pompeo på vegne av kommisjonen at kommisjonens formål var å «forankre diskusjonen om menneskerettighetene i USAs grunnleggende prinsipper» – dem som er utledet av den jødisk-kristne moralske og etiske ordenen, snarere enn dem som kan variere i henhold til tidsånden.

Dette ville være en bekymringsfull manøver, men USAs utenriksminister Antony Blinken kom med nettopp slike forslag på det siste møtet i kommisjonen: Han skjulte i sin terminologi identitetspolitiske prinsipper knyttet til rase, kjønn og lignende. Det ser ut til at politikere ikke kan dy seg for å manipulere grunnleggende dogmer for sine egne formål.

Å fornekte de tradisjonelle menneskerettighetsprinsippene resulterer i situasjoner som massakrene 11. september 2001 i USA og 7. oktober 2023 i Israel. Hamas er fri fra alle siviliserte begrensninger, men hevder sin religiøse overbevisning og har avslørt sin motivasjon: jihad basert på sharia. De så på seg selv som uavhengige av vestlige konvensjoner for krig og menneskerettigheter, og nølte ikke med å slakte så mange sivile som de kunne.

Ettersom visjonene om hellig krig og martyrium er underbygget av sharia, ser det ut til at islamske jihadister mener at de har doktrinær rett til å så terror, død og ødeleggelse blant ikke-muslimer uansett hvor de befinner seg. I siste instans ser de ut til å ha som mål å fortrenge «Den store Satan» (USA) og Europa. I varierende grad blir nå alle vestlige – og til og med noen muslimske nasjoner, som for eksempel de tilfangetatte innbyggerne i Iran – negativt påvirket av jihadister som søker globalt herredømme.

Mens store deler av Vesten beklager den økende islamistiske radikaliseringen, gir de bare skinnhellige løfter om økte militærbudsjetter og generell beredskap, til tross for truende interne og eksterne konflikter. Dette gjelder særlig Europa, som er avhengig av at USA bærer en stor del av byrden for sitt militære forsvar gjennom NATO.

En ikke overraskende årsak til USAs og andre vestlige stormakters «forsettlige blindhet» overfor religiøse ekstremister er at politikerne er ute etter stemmer.

En annen grunn kan være at Vestens utenrikspolitikk er basert på et syn som George Weigel omtaler som «rasjonalistisk sekularisme»: Vestlige ledere har vanskelig for å se på religiøst drevet radikalisme med den tyngden den fortjener. Weigel konkluderer: «Det er nettopp fordi den er religiøst fundert, at slik radikalisme er usedvanlig farlig.»

Iran og dets stedfortredere – Hamas, Hizbollah, Islamsk Jihad, Houthiene og andre islamister – er fullt og helt forankret i religiøse dogmer, derav deres forherligelse av martyrdøden som en forventning om høy belønning i det hinsidige livet. Den nå avdøde pater Richard J. Neuhaus mente at «vi tror det er riktig å si at politikk i stor grad er et uttrykk for kultur, og i hjertet av kulturen ligger religionen».

Det er uunngåelig at de to store monoteistiske verdensreligionene kolliderer i spørsmål om legitimitet (den bibelske Skaperen eller Allah), rettferdighet og andre verdier ( Torahen eller sharia), samt transcendent sannhet (jødisk-kristendom eller nihilistisk islamisme). Den 7. oktober 2023 ble konfrontasjonen mellom disse to motstridende verdensbildene nok en gang satt på spissen – med Israel som en smeltedigel for å teste de vestlige maktenes vilje til å beskytte sine tradisjonelle verdier, sine samfunn og sin kultur.

«Hvis vi mislykkes», sa Winston Churchill i det britiske underhuset under andre verdenskrig i 1940, «vil hele verden, inkludert USA, inkludert alt det vi har kjent og brydd oss om, synke ned i en ny mørk tidsalders avgrunn.»

Selv om Churchills uttalelse gjelder alle vestlige nasjoner i dag, er det den lille nasjonen Israel som i stor grad står alene i den desperate kampen for å bevare Vestens jødisk-kristne idealer. Det ville være til Vestens fordel om de andre nasjonene i Vesten ville slutte seg til Israel i denne edle oppgaven.

Nils A. Haug er forfatter og spaltist. Han er advokat av yrke og er medlem av International Bar Association, National Association of Scholars og Academy of Philosophy and Letters. Han er pensjonert fra jussen, og hans særlige interessefelt er politisk teori i skjæringspunktet med aktuelle hendelser. Han har en doktorgrad i teologi (apologetikk). Haug er forfatter av «Politics, Law, and Disorder in the Garden of Eden – the Quest for Identity» og «Enemies of the Innocent – Life, Truth, and Meaning in a Dark Age». Hans arbeider har blitt publisert i First Things Journal, The American Mind, Quadrant, Minding the Campus, Gatestone Institute, Anchoring Truths, Jewish Journal og andre steder.

[1] 11. februar 1979 (ifølge Dilip Hiro i The Longest War, s. 32), s. 108 fra Utdrag fra taler og budskap av imam Khomeini om muslimenes enhet.