(I en Facebook-streng over de siste dagene har jeg klart å komme på kant både med en admiral og en general og en rekke andre tidligere venner med mange stjerner og striper. Det var ikke vanskelig. For etter å ha tatt til motmæle mot deres nesegruse og ukritiske beundring for Joe Biden og Kamala Harris, og påpekt deres ulidelige arroganse overfor den amerikanske grasrota som stemte på Donald Trump, oppnådde jeg å få en syndflod av mørke karakteristikker kastet etter meg. Det er sikkert mange som sliter med det samme i vennekrets og andre sammenhenger om de tar til motmæle mot demoniseringen av Trump og den massive og ensidige propagandakampanjen mot ham i hovedstrømsmedia. Derfor vedlagte rapport fra den amerikanske grasrota, opprinnelig fra 2019, men med enda større relevans i dag, fem år etter.) 

*

Trump har gått i strupen på den etablerte amerikanske politiske eliten. Han slår til høyre og til venstre. Han har utfordret det føderale byråkratiet. Og han angriper media. Det har fremprovosert voldsomme motreaksjoner.

Han beskrives som en politisk paria av media. Ledende demokrater har beskyldt ham for å samarbeide med russerne. De trekker ham nå for riksrett. Men det er liten tvil om at han målbærer meninger han deler med en stor del av det amerikanske elektoratet, faktisk halvdelen av det.

Og det er åpenbart at det ikke bare er deplorable rednecks og tullinger som stemmer på Donald Trump, slik Hillary Clinton ville ha oss til å tro. Og det er heller ikke slik at Demokratene har rent mel i posen.

Jeg har tilbrakt en del tid i ulike delstater i USA både før, under og etter valget. Her er noen glimt fra grasrota. De kan kanskje gi et innblikk i hvorfor noen stemmer på Trump, mens andre hater ham som pesten.

Hopkinsville, Kentucky; drøyt 30.000 innbyggere, landbruk, småindustri og militærpersonell fra Fort Campbell, lav medianinntekt ($30.349), relativt høy arbeidsløshet (6,8 %,), stor andel av befolkningen under fattigdomsgrensen (22,7 %), lav andel med høyere universitetsutdannelse (17,9 %).

Det er sen høst. Det blåser en kald vind ned langs Main Street. Begravelsesfølget har full politieskorte. Barna i småskolen står oppmarsjert hutrende på fortauet med lua i venstre hånd og høyre hånd over hjertet. De venter på at begravelsesfølget skal passere. Også de få fotgjengerne som er ute i høstvinden, stopper opp. Alle biler stopper, til og med på higway-en på vei til Kentucky Veterans Cemetery West utenfor Fort Campbell. Militær æresvakt. Tre skudds salutt for å signalisere at slaget omsider er over for en gammel veteran. Overrekkelse av flagget til eldstesønnen. Vi er i Sørstatene.

Her er ikke folk redde for å si at de stemmer på Donald Trump. I Hopkinsville stemte 62,5 % på Trump og bare 32,7 % på Hillary Clinton. Eieren av bedriften som produserer stålfjærer til bilindustrien, er en slektning som er med i begravelsen. De sliter med import av billige stålfjærer fra Kina. MAGA-capsen ligger bak i bilen. Det samme gjør MAGA-capsene til dem som har mistet jobben sin og til dem som klamrer seg til de få jobbene som fortsatt fins.

De stemmer ikke på Trump fordi de er dumme. De stemmer på Trump fordi han representerer et håp om bedre tider. Om jobber og reallønnsvekst og om å få stoppet eksporten av jobber til Kina, sånn at de kan betale regninga på Wallmart og kjøpe bensin til pickup-en uten å måtte vrenge bukselomma.

De ønsker å få råd til å sende barna sine til college og ikke til Fort Campbell og ut i håpløse og endeløse kriger i Midtøsten, for bare å vende tilbake til arbeidsløshet eller mangelen på muligheter i Hopkinsville – eller enda verre: til Kentucky Veterans Cemetery West.

Chapel Hill, North Carolina; 57.000 innbyggere, midt i The Research Triangle, med flere av landets fremste high tech-virksomheter, en farmasøytisk industri i sterk vekst og hjemsted for noen av USAs beste universitet, med University of North Carolina, Duke og Carolina State rett i nærheten. Høy gjennomsnittsinntekt ($50.258), lav arbeidsløshet (3,8 %), mange med høyere universitetsutdannelse (77 %) og lav gjennomsnittsalder (25,6 år).

Det er «gameday». Hele arenaen koker. Vi sitter sammen med 22.000 elleville basketfans på tredje rad midt på langsiden i Dean Dome, hjemmearenaen til UNC Tar Heels, Michael Jordans gamle klubb. Fire seter her «koster» en donasjon til universitetet på minst $150.000 årlig. Her sitter bare gamle spillerlegender og universitetets største velgjørere og deres gjester.

Det vet resten av de 22.000 tilskuerne. Her er det snakk om både å se kampen og å bli sett. Fantastisk stemning, men om en ikke visste bedre, ville en ikke forstått mye av den sosiale signaliseringen og det utbredte konformitetspresset. Alle kjenner alle. Her er det ingen som går med MAGA-cap. Det er ingen som tør å si åpent at de støtter Trump. Hillary Clinton vant overlegent Orange County med 74 % av stemmene, mot bare 23 % til Donald Trump.

Folk her jobber på universitetene, i forskningsinstitusjonene, på sykehusene, i offentlig sektor, i high tech eller farmasøytiske virksomheter. De slipper å møte konkurransen fra Kina eller fra billig arbeidskraft fra Mexico. De har trygge jobber. De tjener godt. De har kjøpekraft. De handler organisk mat i papirposer på Wholefoods, og ikke billigmat på Wallmart. De bor i hus med store hager. De har private sykelønnsordninger og solide pensjonsordninger.

De kan sende barna sine til college i stedet for som kanonføde til håpløse kriger i Midtøsten. De har få bekymringer og råd til å være mer opptatt av kvinner og homofiles rettigheter enn av om lønna er tilstrekkelig frem til neste månedsskifte.

Men de har illegal vaskehjelp fra Mexico til 10 dollar timen, og de har fargede gartnere som steller hagen til knapt 20 dollar timen, og de synes Trump er inhuman som vil bygge en mur for å få kontroll med den illegale innvandringen fra Mexico. De har høy utdanning, men er lite bekymret over denne formen for moderne slaveri.

Key West, Florida; omkring 26.000 innbyggere, stort sett velsituerte pensjonerte hvite snow–birds fra Nord-Amerika, et fargerikt utvalg av 68-generasjonens mislykkede kunstnere, homser, avdankede hippier og andre drop-outs samt hardtarbeidende mexikanske og cubanske immigranter som holder hjulene i turistindustrien i gang. Høy gjennomsnittsinntekt ($50.895) lav arbeidsledighet (2,7 %) og høy gjennomsnittsalder (41 år).

Key West er interessant i valgsammenheng, ikke bare fordi det er den sydligste byen i USA og homseby nr. 1, med den høyeste AIDS-raten, men fordi Key West gikk til Hillary Clinton med 54 % mot Trumps 41 % av stemmene, mens resten av The Keys og Florida gikk til Donald Trump.

Dette er den borgerlige liberale hvite kulturelitens feriested, både for dem med mye penger og lite utdannelse og for dem med høy utdannelse og lite penger. Her selges det MAGA-capser som suvenirer til turistene, men du ser få eller ingen med dem med slike på hodet i Monroe Street. Den spesielle demografien i Key West og den lave arbeidsløsheten forklarer valgutfallet.

Skal en trekke noen konklusjon fra denne typen løsrevne observasjoner, må det være at de som stemmer på Trump, stemmer på ham fordi de ser seg tjent med det. Fordi de ønsker seg sikre jobber og en bedre fremtid for seg og sine barn, og fordi de er lei av den arrogante liberale eliten i Washington D.C.

På samme måte hater Trump-motstanderne ham fordi han angriper deres posisjon og privilegier. De kan sende barna sine til college i stedet for til Fort Campbell. De har råd til å være opptatt av homofile og andre minoriteters rettigheter fordi de selv har alt de trenger. De er ikke opptatt av at store deler av befolkningen i USA sliter – og har gjort det lenge.