PES-gruppens topp­kandidat til EU-valget Nicolas Schmit fra Luxembourg, leder for Det demokratiske partiet (PD) i Italia Elly Schlein, Tysklands sosial­demokratiske statsminister Olaf Scholz, PES’ svenske president Stefan Löfven og parti­gruppens italienske general­sekretær Giacomo Filibeck under PES-kongressen i Roma den 2. mars 2024. Foto: Alessandra Tarantino / AP / NTB.

48 sosialdemokrater fra 27 land, samlet i PES, den europeiske sammen­slutningen av sosial­demokrater, har høytidelig erklært at de aldri noensinne vil samarbeide med høyresiden i EU. Erklæringen kommer etter at høyre­partiene i europeisk politikk, deriblant Dansk Folkeparti, spås betydelig fremgang ved det kommende valget til EU-parlamentet.

Begrunnelsen er at høyre­orienterte partier og politikere utgjør en trussel mot demokratiet i Europa.

Det er vanskelig å finne en passende grimase. For hva annet er vel demokratiet enn håndtering av menings­forskjeller og menings­mangfold, det vil si en løpende dialog om etablering av felles regler og normer – ja, idealister mener til og med at demokrati er en livsform.

De 48 sosialdemokratene tenker tydeligvis annerledes om demokratiet. I deres demokrati må alle være enige med dem, ellers er de på høyresiden. Og da er de ferdige. Du kan ikke inngå avtaler med høyre­orienterte. Hvis du gir dem en liten finger, tar de hele armen.

Ved første øyekast virker sosial­demokratenes definisjon av demokrati nesten barnslig: De andre er dumme og får ikke være med i klasse­festen. De får heller ikke ballonger!

Definisjonen bryter også med den tradisjonelle selv­oppfatning­en av sosial­demokrater som dem som ligger i midten og inviterer først den ene, så den andre siden til forhandlinger. Fra nå av vil de 48 sosial­demokratene bare samarbeide med venstre­siden. Dette er nytt og – kanskje – ikke akkurat oppskriften på det alle partier higer etter, nemlig folkelig legitimitet.

Ved nærmere ettersyn ser man imidlertid at den nye retningen til PES kan beskrives som ideologisk og vi-alene-vite. Den trekker også veksler på den kansellerings­kulturen som vokste frem på nord­amerikanske universiteter, og som har inntatt Europa med en slik fart at det har blitt stadig lettere å bli oppfattet som «kontroversiell».

Med sin ideologiske erklæring importerer de 48 sosial­demokratene kansellerings­kulturen inn i EU-parlamentet. Hvis de høyre­orienterte har den frekkhet å bli valgt inn, ja, da må de ignoreres! Dette er politikk forstått som dømmekraft, moral forstått som moralisme.

Og så er det én ting til.

Erklæringen representerer en spesiell form for dumhet, motivert av en motvilje mot den besmittede pluralistiske virkelig­heten. De 48 sosial­demokratene har sikkert mange meninger, men de har tydeligvis ingen reell kunnskap om hvordan man lager pragmatisk politikk på vegne av 300 millioner europeiske velgere.

Misforstå meg rett. De 48 sosial­demokratene er ikke dumme i den forstand at de mangler kognitive evner, men de er dumme på en spesiell måte. La oss kalle det dumsmarthet, en intelligent form for dumhet. Jeg låner begrepet fra den fyndige pamfletten «Dumhetens anatomi», forfattet av pseudonymet Olavus Norvegicus (Document Forlag 2023).

Intelligent dumhet er en tilstand som kombinerer selv­sikker­het og arroganse med selvbedrag. Denne tilstanden fører til hybris, dvs. handlinger begått i overmot.

Forfengelighet spiller også inn. Det føles godt å utstøte andre og skjelle dem ut. Det viser, i hvert fall for et (hyggelig) øyeblikk, at man tilhører de rette, de velinformerte, de gode. Jo mer du sverter motstanderne dine, desto renere fremstår du.

I virkelighetens politikk er det ikke bare dumt å nekte å drive politikk med visse partier og politikere. Det avslører også noe hemningsløst. Noe som er i strid med edlere egenskaper som måtehold, beskjedenhet og dømmekraft.

Så nei, de 48 sosial­demokratene er ikke barnslige. De oppfører seg akkurat slik stadig flere voksne oppfører seg i dag, der dumhet ifølge Olavus Norvegicus er blitt en samfunns­faktor som hindrer vestlige samfunn i å realisere sitt potensial, og i stedet bringer intellektuelt middel­mådige mennesker inn i høye samfunns­posisjon­er ved å skape en smal og autoritær menings­korridor.

Faller man utenfor, får man den hardest tenkelige dommen: å være høyre­orientert.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!