Sommeren 1989, da hjernen var alene og ingen hadde hørt om Tinder.

Det var den forsommeren da deLillos’ kom med dobbelt-albumet «Hjernen er alene», og jeg jobbet i Det Nye og ble sendt på oppdrag for å skrive om koblerfirmaet «Par i hjerter» – det siviliserte alternativet til å puste tungt på «Åpen linje».

Faksimile fra Det Nye, 25. juli 1989.

Firmaet ble drevet av to blide kvinner og holdt til rett rundt hjørnet for Oslo Rådhus. Man meldte seg inn, og de videofilmet deg mens du ble stilt essensielle spørsmål – man tenkte seg grundig om før man besvarte. Denne videosnutten ble så vist for de kvinnelige medlemmene som firmaet mente matchet din profil.

Da jeg hadde problemer med å ta dette alvorlig, ble nok min videosnutt i overkant annerledes og uventet skøyeraktig. Det viste seg at en rekke flørtelystne kvinner syntes det var helt OK. Disse var blitt tilkalt for å se videoen. Og så ble jeg tilkalt for å se videoene deres.

Jeg fikk navn og nummer til den jeg eventuelt likte. Og slik traff jeg en absolutt sjarmerende ung dame som det slett ikke var noe vanskelig å prate med. Jeg var i overkant munter, ja, nærmest bablete, og for å gi meg selv tyngde pralet jeg med litteratur jeg hadde lest, for det visste jeg at kvinner liker. Jeg roste Agnar Mykle opp i skyene med en florlett og ganske tilgjort undertone av sensualitet (kanskje trodde hun bare jeg undertrykte et kremt). Jeg tok faktisk med meg en av hans novellesamlinger, «Kors på halsen» (fra 1958), da jeg skulle besøke henne på sankthansaften.

Det var riktig idyllisk, og det ble både overnatting og kyss, klapp og klem – og gøyale påfunn nedentil.

Vi så hverandre noen ganger, men så fant vi ut at vi vel egentlig syntes det var OK at jeg forble ungkar og spellemann. I hvert fall syntes jeg det. Og da gikk det opp for meg at jeg hadde glemt Mykle-boken hos henne. Jeg tenkte det ville fremstå som umusikalsk å etterlyse den sånn med én gang, så jeg lot det gå noen uker.

Foto-Arne i Tvedestrand sommeren 1987. Sekunder før gyngestolen eksploderte. Foto: Yan Calmeyer Friis

Men da jeg endelig ringte, var hun ikke noe hjertelig i det hele tatt, heller skarp. Faktisk ble samtalen så kort at mitt forsøk på å smette Mykle-boken inn som tema bare ble oppfattet som et irritasjonsmoment. Noen uker senere forsøkte jeg igjen. Om hun kunne ta med boken på jobben, så kunne jeg plukke den opp der. Denne samtalen ble om mulig enda kortere. Hun gjorde det helt klart at det ikke kom på tale å ha ungkarer og spellemenn rekende på hennes arbeidsplass.

Jeg fikk aldri Agnar Mykles novellesamling tilbake. Takka for det man har igjen når man velger stevnemøter med langgretne snuppelurer. Bildet er fra 1956. Foto: Wiki/Gyldendals historiske portrettarkiv

Et fremstøt utpå høsten falt på stengrunn. Mykle var fortapt. Og jeg som elsket den tittelnovellen, «Kors på halsen», så høyt. Kanskje hun hadde lest den. Det forklarer eventuelt en god del.

To år tidligere, sommeren 1987, leide jeg et hus utenfor Tvedestrand, stablet inn skrivemaskin, stereoanlegg og utvalgte nøkkel-LP’er, og nøt Sørlandet. Det fulgte båt med også. Jeg hadde besøk av flere. Peter med familie var innom, og da kjørte vi propellen på grunn. Min datter var der sammen med en venninne i en ukes tid. Og så kom Foto-Arne, og han fikk husets gyngestol til å eksplodere da han dumpet ned i den. Drinken fôr i taket. Og jeg hadde akkurat satt på The Doors.

Det ble venninnebesøk også. Den samme som noen måneder tidligere hadde skremt barna som passerte soveromsvinduet mitt på vei til barnehaven. Hun klarte simpelthen ikke å holde seg hvis man befølte henne med flathånd i forplantningsøyemed (for å stjele fra «Den bakvendte familieboken»). Det var moan moan moan og høye kriminalskrik. Man måtte ligge helt stille. En ørliten bevegelse, så var hun i gang igjen. Ikke kunne man holde henne for munnen heller, for da ble hun jo blå. Nabofruen over ringte på klokken 5 om morgenen. Det var garantert ikke fordi hun ønsket å få være med. Jeg turte ikke åpne.

Og nå var den utagerende damen i Tvedestrand og overdøvet måkene og snekkene og naboene som sto der oppe på terrassen sin og iakttok oss med kikkert. Selv ute på øde skjæret i solgangsbris bar skrikene helt inn til Tvedestrand. Det er jeg sikker på.

Spol frem til 1989, og våre spor krysses igjen.

Jeg skulle skrive en artikkel om fetisjisme, og var så lettsindig å spørre min høylytte venninne om hun kunne tenke seg å være anonymisert modell i et fantasitablå. Det kunne hun om hun kunne velge rekvisittene.

Jeg fikk en handleliste. Sort silkelaken, en mengde roser, kandelaber, bind (for øynene) og ikke minst rep. Her skulle tjores.

Vi installerte oss på hotellrommet mitt et sted på Vestlandet, pakket ut godsakene og foretok de nødvendige justeringer etter hennes anvisninger. Hun var nå så oppglødd at jeg var helt sikker på at dette kom til å ende med katastrofe.

Der lå hun. Fasttjoret og blindet, overdrysset med rosenrøde kronblader midtskips, åndedrettet løp hurtig og forventningsfullt i det flakkende, analoge lysskjæret. Jeg måtte se det i øynene. Dette var ikke lenger et fantasitablå, det var virkeligheten.

Slaget ved Midway like før brannalarmen gikk på et hotellrom på Vestlandet i 1989. Foto: goodfreephotos.com

Da jeg forsøkte å flytte på noen kronblader, så forsiktig at jeg tror jeg bare blåste på dem, skrek hun. Ikke av redsel. Så langt i fra. Mitt lille pust på naken kvinnehud ble tolket som startskudd. Hun ljomet ut av blokkene! Gikk rett opp i bro, yr av paringsbegeistring og fetisjistglede. Og så gikk nyttårsfyrverkeriene av i hjernene våre.

Vi var i gang med en brukbar og definitivt ikke lydløs rekonstruksjon av slaget ved Midway (juni 1942) da kandelaberen veltet og sengeteppet tok fyr. Det utløste brannalarmen, som alene senket to japanske hangarskip. Nå hadde vi bare tiden og veien.

Brannen var lett å slukke. Men det hastet enda mer med å få gjort damen presentabel. Jeg fikk ikke opp den ene knuten, så hun måtte kveile opp repet og holde armen på ryggen. Hun hadde så vidt fått på seg en T-skjorte (min), og satt skjevt og brydd (med høyre arm på ryggen) i stolen borte ved (det åpne) vinduet, da de hamret på døren og ville inn. Det var kronblader over alt, luktet kanontorden, og et av lysene var rullet inn under sengen med fortsatt ulmende veke. Jeg fikk tak i det akkurat da døren gikk opp.

– Hva foregår her, utbrøt hotellmannen. Stemmen mer skremt enn sint.

Jeg så meg rundt i rommet. Hvor skulle jeg begynne?

– Du har bar overkropp – og åpen smekk, hvisket hun.

Vi ga oss med forplantningsøvelser etter dette. Det ble for farlig. Men gøy var det. Med paringsskrikenes dronning. Alltid.

Men vi kan jo ikke slutte her. I forplantningskaos. Forsommeren 1989 var jo deLillos-tid, og deres beste album, «Hjernen er alene», ble utgitt. Den feirer altså 35 år i disse dager, og er blitt voksen. Det synes jeg vi skal ta oss tid til å markere. F.eks. med min omtale i Det Nye publisert 23. mai 1989 (lang trykningstid):

En stor dings

deLillos gjør aldri det du tror. For virkelig å understreke hvor vanskelig den tredje LP’n er, laget de like godt en dobbel. Og de kælver så herlig ned i alle dobbel-LP-mediets skumle feller at det bare er å gi seg over.

Ingen tvil, deLillos laget en stor dings i 1989. Fra venstre: Lars Beckstrøm, Øystein Paasche og Lars Lillo-Stenberg. Foto: Sonet

«Hjernen er alene» er stinn av uferdige tekster, mellomfornøyde melodier, vammel fyllkalk, slappe muskler og dårlige tegninger. Her slentrer våre bortskjemte vestkantgutter skjødesløst rundt i sin egen myte uten annen drivkraft enn en doven går-det-så-går-det innstilling. Og det stemmer så alt for godt at de velger å gi ut «Lebestift», et av albumets dårligste spor, som single. «Hjernen er alene» er albumet som skiller klinten fra hveten, her er den harde prøven – er du mot dem eller for dem?

Selvfølgelig er du for.

Ovenstående kritikk er sammenfallende (litt) med den som møtte The Beatles da de ga ut sin dobbel-LP, «The Beatles» – og den er omtrent like relevant. Å lage dobbel-LP er en egen kunst. En dobbel-LP skal ta hvileskjær, den skal ha begge hendene på ryggen nesten hele tiden, og den bør gå i mål på 15.46.6. Da først kan vi snakke om en klassiker. Og det gjør vi nå.

«Hjernen er alene» er 23 låter (CD’n er 22 og utelukker dessverre «Utkaster») – inkludert tre Lars Beckstrøm-komposisjoner og én Hare Krishna mantra (!!!!!!!!!) fra deLillos’ aller første trommeslager, Rune Lindstrøm.

Beckstrøm fremstår som en vrien krysning av Ole Paus og The Kinks. Han er suveren til å skrive tekster som får lytteren til å tenke «hva i all verdens rike er det mannen snakker om?!?». «Balladen om Kåre og Nelly» finnes det i så måte neppe maken til i norsk litteraturhistorie. «Den feite mannen» er heller ikke verst; den låter dessuten så fullblods Kinks at Lars bør passe seg for Ray Davies en god stund fremover.

Men som før er det Lars Lillo-Stenberg som er kongen på haugen. Og hjernen hans er innmari alene, skal vi dømme etter dette albumets 19 Lillo-låter. Hans underfundige refleksjoner møter ingen motstand, de får vimse av sted på lykke og fromme. Det er umulig å bestemme seg for om tekstene bare er barnslige og hjelpeløse, eller om det ligger en slags større plan bak.

Han skriver en norsk som er full av feil og inkonsekvens, og flere av tekstene mangler poeng; det er akkurat som om Lars bare begynner et sted og håper på det beste. Men det går ikke an å avfeie ham heller, for i samme øyeblikk som du lurer på om mannen kanskje er en gjenglemt figur fra en eller annen ungdomsskole-revy, slår han spikeren inn med slik mektig kraft at håret stritter.

Sjekk tittelkuttets brennende golde tekstbilder og storslagne Beatles-arrangement; nærmere Edvard Munch «Skrik» (og en Camus-roman) kan neppe popmusikk komme.

deLillos’ klassiker fra våren 1989: «Hjernen er alene». Fyller 35 år. Verdt å markere. Cover: Sonet

Lars gjør i det hele tatt lytteren urolig fordi ingen ting er helt som det virker. Alt er rart. Innmari rart. Og hans sterkeste våpen er sjarmen. Slik stemmen går lyst og engstelig (alltid på grensen til ubehjelpelig) inn i alle strofer. Slik tankene hans snegler seg rundt alt det viktige i livet, som angst for å legge på seg og angst for å drite seg ut, som trappevask, depresjoner, ulykkelig forelskelse og dårlige peanøtter. Og ikke minst slik melodiene igjen og igjen finner denne slentrende og fryktelig snille formen. Rytmen gynger bedagelig mens gitarene skyfler og klimprer, tett og elegant, og guttene korer lyst og ledig. Det er mye Kinks i Lars Lillo også.

Det kunne blitt et ensformig dobbel-album, dette, for brorparten av melodiene er like stille og blide og melankolske, og like vimsete. Men deLillos unngår fallgruben ved å variere arrangementene. Trekkspill, en blåserrekke, cello, trompet, fiolin, spinett og en god del piano fyller ut det tradisjonelle gitar, bass, trommer-kompet og gir sangene både liv og variasjon. Det gjør «Hjernen er alene» til den musikalsk rikeste av deLillos’ plater.

Melodiene er nok ikke like sterke hele veien, og det er mange uforløste tekster her, men summen blir likevel så meget mer imponerende enn de enkelte delene gir inntrykk av. «Hjernen er alene» er en stor dings. Kan vi ikke la det bli med det?

deLillos, «Hjernen er alene» (Sonet) ******

Og, for å vende tilbake til starten på denne saken: Sex er rarere enn mange tror. Husk røkvarsler.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.