En munk går foran mausoleet Valle de los Caidos i utkanten av Madrid den 13. oktober 2019. Foto: Manu Fernandez / AP / NTB.

I august 2008 holdt Centre for European Renewal, en løs sammenslutning av konservative tenkere, sitt årsmøte på et sted jeg hadde hørt om, men aldri besøkt: det arkitektoniske komplekset Valle de los Caídos, De falnes dal, 40 kilometer nordvest for Madrid ved foten av Guadarrama-fjellene. Siden 1960 har bygningene huset et benediktiner­kloster, der vi bodde. Møtets æresgjest var den avdøde engelske filosofen Roger Scruton.

Bygningen er, som bildet over viser, bokstavelig talt monumental. Kloster­gården måler 300 x 150 meter. Det man ikke ser fra utsiden, er at det inne i fjellet bak klosteret er hugget ut en 262 meter lang under­jordisk krypt­kirke med en takhøyde på 41 m. Over den østvendte inngangen til krypt­kirken henger en 12 meter lang pietas, dvs. jomfru Maria som omfavner sin døde sønn, utført i granitt av Juan de Ávalos.

Foto & copyright: Kirsten Gress.

Et 150 meter høyt kors ruver over hele komplekset. Som historikeren Pío Moa har skrevet, «sannsynligvis det mest storslåtte, harmoniske og inspirerte monumentet i sitt slag fra 1900-tallet».

Under kirken, innenfor murene og i dalen foran den ligger opptil 40 000 falne fra begge sider i den spanske borgerkrigen (1936–39) begravet, derav navnet på stedet.

Det eneste jeg visste om anlegget da jeg så det i 2008, var at det hadde noe med borger­krigen og Francisco Franco (1892–1975) å gjøre. Jeg visste for eksempel ikke at Franco lå begravet i kirken sammen med José Antonio Primo de Rivera (1903–36), lederen for det lille falangist­partiet, som ble myrdet av de røde kort tid etter at borger­krigen brøt ut.

Etter middagen den første kvelden kom jeg i prat med Scruton. Samtalen dreide seg naturlig nok om det imponerende stedet vi befant oss på og om landets og Spanias historie. På et tidspunkt sa Scruton at hvis han hadde vært spanjol i 1936 og opplevd det som skjedde i landet, ville han uten å nøle ha sluttet seg til Franco og opprørerne hans, som kalte seg nasjonalistene.

En slik uttalelse kunne fortsatt sjokkere meg i 2008, for var ikke Franco en skurk på linje med, om ikke Adolf Hitler, så Benito Mussolini? Neppe, hvis Scruton kunne uttrykke sympati for ham. Her var det altså noe som krevde nærmere under­søkelser, som jeg begynte på umiddelbart etter hjem­komsten og ennå ikke har fullført, selv om hoved­trekkene i borger­krigen og Francos virkelige og ikke forfalskede historie ganske raskt ble klare for meg takket være de spanske verkene jeg forsynte meg med da vi tilbrakte noen dager i Madrid etter møtet.

Hva disse verkene var og hvordan jeg, som knapt kunne et ord spansk på den tiden, kom over dem, er en annen historie som skal fortelles senere. Det er nok å si at de fleste bøkene om borger­krigen som man den gang, som nå, finner i en vanlig bokhandel som den jeg besøkte, Casa del Libro på Gran Vía, forteller det jeg senere skulle innse er en forvrengt historie, der Franco og hans side, som kalte seg nasjonalistene, er fascistiske skurker og motstanderne gode og demokratiske. På mirakuløst vis unngikk jeg slike bøker, selv om jeg selvsagt har engasjert meg i argumentene deres.

Et besøk som mitt i De falnes dal i 2008 er ikke lenger mulig. Selv om du fremdeles kan bo i klosteret, kan du ikke besøke gravene til Franco og José Antonio. Den sosialistiske spanske regjeringen fjernet Francos levninger i 2019 og José Antonios i 2023, og truer også med å stenge klosteret, dvs. utvise de rundt 20 munkene og stenge den tilhørende skolen. Dette kan imidlertid vise seg å bli komplisert, og derfor har regjeringen ennå ikke tatt affære.

Foto & copyright: Kirsten Gress.

Hva er det med De falnes dal som provoserer de spanske makt­haverne så mye at de mer enn 80 år etter borger­krigen begår det mange vil kalle van­hellig­else ved å fjerne levningene etter Franco og José Antonio, samtidig som de truer med å utvise noen sakesløse munker? For å forstå dette må vi begynne med den forfalskede historien om monumentet, den historien som nå er offisiell stats­doktrine i Spania og derfor undervises i skolene, og som til og med noen ellers hederlige historikere i andre land har falt for (det sier seg selv at de uærlige har falt for den).

Denne historien, i den primitive formen den fremstår i media og under­visning, og som mange derfor aksepterer, sier at komplekset ble bygget av Franco-regimet som et kolossalt fysisk tegn på dets seier over de progressive og demokratiske kreftene i landet. Det gigantiske korset og den enorme krypt­kirken skulle vise regimets autoritære, katolske identitet og være et daglig bevis på at taperne nettopp hadde tapt og nå skulle ydmykes.

Historien forteller også at monumentet ble bygget av 20.000 politiske fanger, hvorav mange ble torturert og mange døde i arbeids­ulykker. Disse fangene tilhørte det gode, progressive og opplyste Spania som Franco-regimet ønsket å utslette. Det var derfor helt naturlig at da de gode og progressive kreftene kom til makten etter Francos død i 1975, måtte de hevne seg så godt de kunne. Ifølge historien består denne hevnen ikke i å ta hevn, men i å avsløre Franco-regimets forbrytelser og gjøre opp for seg overfor borger­krigens tapere.

Denne historien inneholder en kjerne av sannhet. De falnes dal er unektelig først og fremst et monument over den nasjonale seieren. Men seier over hva og hvem? Ifølge den konven­sjon­elle historie­skrivningen brøt krigen ut fordi Franco startet et uberettiget opprør mot den spanske republikkens legitime, folkevalgte regjering. Regjeringens progressive politikk på områder som utdanning og utdeling av jord til jordløse land­arbeidere provoserte de reaksjonære katolske kreftene i landet, som derfor forsøkte et kupp med Franco i spissen for å bremse utviklingen mot mer demokrati.

Var opprøret uberettiget? Var regjeringen fra 1936 legitim og folkevalgt? Svaret på begge spørsmålene er nei.

Et opprør er uberettiget hvis regjeringen er legitim og opprett­holder lov og orden. Men regjeringen var verken legitim eller folkevalgt. Nyere under­søkelser har bevist det mange lenge har mistenkt, nemlig at resultatet av parlaments­valget i februar 1936 i flere valgkretser var forfalsket. Takket være valgloven fikk Folke­fronten, som bestod av sentrum–venstre-partier, stort flertall i Kongressen (annetkammeret i det spanske parlamentet, Las Cortes).

Regjeringen opprett­holdt heller ikke lov og orden. Tvert imot fikk de mest radikale kreftene i sosialist­partiet og blant anarkistene, som var tallrike i Catalonia og Andalucía, fritt spillerom til å plyndre, rane og myrde reelle eller antatte fiender, særlig katolikker, utover våren 1936. Det Franco og hans folk gjorde opprør mot i juli, var ikke en legitim, demokratisk valgt regjering, men en sammen­slutning av revolusjon­ære som ønsket et sovjetisk, ateistisk, og ikke et demokratisk Spania.

De falnes dal er derfor et monument over en seier over de totalitære som ville fjerne Spanias kristne kultur og oppløse nasjonen, ettersom folke­front­regjeringen også støttet separatist­bevegelsene i Catalonia og Baskerland. Under krigen var folke­fronten de facto alliert med Josef Stalins Sovjet­unionen, og Franco betraktet derfor med rette Nasjonal­frontens seier som en stor triumf over stalinismen, den eneste triumfen den frie verden noensinne skulle oppleve.

Men mer enn et monument over seieren er De falnes dal også et monument over freden. Den nasjonale seieren innledet en freds­periode som Spania ikke hadde sett maken til siden 1700-tallet. Med få unntak forsøkte ikke de beseirede å starte borger­krigen på nytt. Da Sovjet­unionen med hjelp av lokale kommunister forsøkte å starte en opprørs­bevegelse på slutten av 1940-tallet, døde den ut på grunn av manglende folkelig støtte.

Komplekset i De falnes dal ble bygget i perioden 1940–59. Arbeids­styrken besto av opptil 6000 mann, hvorav 2000 (ikke 20.000) var politiske fanger, de fleste i den første perioden. Antall omkomne i arbeids­ulykker i hele perioden var 14, noe som er usedvanlig lavt for et prosjekt av dette enorme omfanget, og det i en tid og et land der avanserte tekniske beskyttelses­tiltak ikke var mulig.

Årsaken til at andelen politiske fanger sank betraktelig etter 1943, er at hver politisk fange fikk ettergitt fem til seks dager av straffen for hver dag han arbeidet i dalen. Siden gjennom­snitts­straffen for en politisk fange var seks år, betydde det at han ble løslatt etter omtrent ett års arbeid.

Disse politiske fangene var ikke uskyldige demokrater, men kommunister, anarkister og andre radikale som i mange tilfeller hadde begått blodige forbrytelser, inkludert drap og voldtekt, mot uskyldige mennesker, spesielt kristne og kvinner. Det faktum at Franco-regimet sendte de aller fleste av disse gjernings­mennene til dalen for å sone straffen i stedet for å bli henrettet med garrotte (den spanske henrettelses­metoden), er ikke akkurat et tegn på et spesielt umenneskelig regime.

Ifølge Pío Moa begynte forsoningen mellom de to partene i krigen på 1940-tallet og var i stor grad fullført da Franco døde i 1975. I årene som fulgte gjennom­førte Franco-regimets folk overgangen til demokrati på en fredelig og stort sett tilfreds­stillende måte, noe som ble bekreftet av en folke­avstemning i 1976.

Denne forsoningen var imidlertid en torn i øyet på den harde venstre­siden og de baskiske og katalanske separatistene, som ikke ønsket et fungerende demokrati, men heller en tilbake­vending til republikkens klassekamp og konfrontasjoner. Lenge hadde disse kreftene liten innflytelse, men de tok seg stadig og hardnakket inn i medienes redaksjoner, på universitetene og i kulturlivet.

Deres stadig gjentatte budskap var at Franco-regimet var ondt, og at det spanske demokratiet måtte kutte alle historiske og personlige bånd til det for å overleve. Dessuten tolket de demokrati­begrepet på nøyaktig samme måte som sine beundrede forgjengere i folke­fronten under krigen, nemlig som et skinn­demokrati kontrollert av sosialister og separatister.

Ifølge disse folkene, som i dag består av ledelsen i det regjerende sosialist­partiet PSOE og de fleste journalister og akademikere, skal det eksisterende spanske demokratiet på ingen måte forstås som hva det er: et resultat av den lange freds­perioden etter 1939 og forsoningen mellom de to fløyene. Målet er å kriminalisere Franco-regimet og dets gjerninger. Resultatet av dette arbeidet er de to lovene om historisk og demokratisk minne fra 2007 og 2022, som heller burde kalles lover om historie­forfalskning. Formålet med disse lovene er å kriminalisere meninger og handlinger som kan betegnes som Franco-vennlige, og å fremme en forståelse av Spanias nyere historie og av demokratiet, der demokratiet vokste frem i kamp mot arven etter Franco og i kontinuitet med republikken og folke­fronten, hvis egentlige beskaffenhet jeg har antydet.

Og nå er vi tilbake til De falnes dal, for loven om det demokratiske minnet fra 2022 inneholder klausuler som krever at dalen skal forvandles til et senter for «historisk minne», klosteret skal stenges og krypt­kirken nasjonaliseres. Alt i dalen som minner om det opprinnelige formålet – å være et monument for seier og fred på samme tid – eller som minner om stedets dypt katolske og nasjonale betydning, skal fjernes.

Den eneste hindringen på sosialist­regjeringens vei mot disse målene er ikke det konservative Partido Popular (PP), for partiets ledelse er like involvert i historie­forfalskningen som sosialistene. Allerede i 2000 erklærte PP-leder José María Aznar at Francos opprør 18. juli 1936 var feil. Dermed trakk han teppet vekk under dem som ville insistere på at opprøret var berettiget og at Francos regime ikke var et hensyns­løst diktatur, men snarere forut­setningen for et demokratisk Spania.

Foto & copyright: Kirsten Gress.

Den eneste hindringen er Vatikanet, for ifølge et pavelig dekret fra 1958 er krypt­kirken en pavelig basilika, og den statusen kan bare endres etter avtale mellom den spanske staten og Den hellige stol. Men siden Den hellige stol for tiden innehas av en mann med politiske synspunkter som ligger tett opp til den spanske folke­fronten i 1936 og sosialistene i dag, er det sann­synlig­vis bare et tids­spørsmål før Vatikanet gir grønt lys for den hellig­brøden det vil være å gjøre krypten om til et tempel for en forfalsket historie. Men det er lov å håpe.

Om situasjonen i dalen etter loven om demokratisk erindring: https://europeanconservative.com/articles/news/spanish-pm-plans-to-expel-monks-from-valley-of-the-fallen/

Pío Moas beskrivelse av dalen som et monument over seier og fred:

https://www.piomoa.es/?p=20920

Kirkens og klosterets nettside: https://valledeloscaidos.es/

I et innlegg som dette kan jeg selvfølgelig ikke argumentere i detalj for det jeg skriver. Det må gjøres andre steder eller i andre innlegg.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok!