Ståle Ulriksen holder foredrag under Sjømaktskonferansen i Oslo i desember 2023. Stillbilde: Forsvarets Høgskole / YouTube.

– Vi vil fremdeles ha NATO-alliansen i ryggen. Men vi må slutte å tenke på den som et par krykker!

Slik konkluderer forskeren Ståle Ulriksen ved Sjøkrigs­skolen, som arbeider med en dypt­pløyende analyse av hva Norge kan vente seg dersom vi skulle bli utsatt for krig. Konklusjonen i den ventede NUPI-analysen er allerede klar: Vi må i mye større grad håndtere våre sikkerhets­utfordringer selv.

Marinen skal sikre oss forsyninger

I en konflikt mellom Vesten og Russland må Vest-Europas flåte­styrker, sammen med amerikanerne, sikre at forsterkninger og forsyninger kommer frem til Europa. Og Ståle Ulriksen deltar i et prosjekt som har som mål å gi et realistisk bilde av hvilken hjelp Norge kan forvente å få i krig. Prosjektet har fått fyldig omtale i Norsk Tids­skrift for Sjøvesen, som utgis av Sjø­militære Samfund.

Naivitet gjennom de siste tiårene

Den nye langtidsplanen for Forsvaret, som ble fremlagt 5. april, gir omrisset av et svar på utordringene Norge står overfor. For det første dreier det seg om en plan som langt fra tar sikte på å møte dagens trussel­bilde, men som sprer milliardene over de nærmeste tolv årene. For det andre er Forsvarets temmelig trøstes­løse tilstand i 2024 en konsekvens av norsk og vest­europeisk politisk naivitet, og det i en grad at det nærmest blir umulig å ta igjen det forsømte så hurtig som vi burde.

Det tar tid å gjenreise norsk forsvar, slik at vi med tro­verdig­het kan møte mulige utfordringer de nærmeste par årene.

For Sjøforsvaret fremgår det riktignok at regjeringen satser sterkere enn på noe annet av de militær­politiske feltene som langtids­planen rommer. Det skal bygges «minimum» fem nye fregatter og «minimum» fem under­vanns­båter, pluss opp­rettelsen av en ekstra fartøys­klasse.

Europeisk nedbygging

En gjennomgåelse av Ståle Ulriksens grundige prosjekt­beskrivelse viser at Norge ikke er alene om naiviteten. Nedbyggingen av de vest­europeiske flåtes­tyrkene som skulle sikre Europa forsterkninger og forsyninger, har vært notorisk siden 1990 – i så godt som alle europeiske NATO-land. Dette året var Storbritannia ennå en betydelig sjømakt, den tredje sterkeste i verden etter US Navy og Sovjet­marinen. Så kom de store budsjett­kuttene, primært i Storbritannia, Tyskland og Nederland.

Marinestyrkene i Frankrike og Italia har klart seg bedre mot ned­skjæring­ene i landenes budsjetter. Det er påfallende at disse landene i stor grad har opprett­holdt tallet og kvaliteten på sine eskorte­fartøyer i årene etter 1990, noe som henger sammen med nærheten til uro­sentrene i Midtøsten.

Dramatisk nedbygging i nord

Reduksjonen i antall fartøyer var i denne perioden altså mer dramatisk i nord enn i sør. Storbritannia, Tyskland og Nederland reduserte antall marine­fartøyer fra 322 til 154, en reduksjon på 52 prosent.

I Frankrike, Spania og Italia ble antallet fartøyer redusert fra 207 til 126 i samme periode, en nedgang som til sammen­ligning var på 39 prosent.

I prosjekt­utredningen mener man at disse beskjæringene egentlig ikke er over­raskende, sett i lys av at trussel­bildet i perioden 1990–2010 var sterkt forbedret.

Putin har endret trussel­bildet

Senere ble trussel­bildet dramatisk forverret, men da sto sjømakten allerede uten den kampkraft som er nødvendig – i møtet med mulige fiendtlige trekk fra en totalt uberegnelig despot som Vladimir Putin og hans mulige med­sammen­svorne ellers i verden.

Det norske forsvars­konseptet er avhengig av støtte fra andre NATO-land gjennom de avtaler som er inngått – bilateralt og kollektivt. Men også den amerikanske marinen vil ha problemer dersom det oppstår flere samtidige konflikter, blant annet i Sør­kina­havet. Samme problem­stilling har Storbritannia og Frankrike i Det indiske hav og Stillehavet.

Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp eboken her.