Noen har sett og visst det en stund, andre har hevdet det innbitt siden Forsvarskommisjonen av 1990 la frem sin forhastede innstilling i 1992: Ideen om å fjerne det meste av forsvaret var ikke bare dumt, men også forferdelig kostbart for etterslektene. Nå må hele prosjektet reverseres. Omfattende russiske styrkeoppbygginger på Kola, nå sist knyttet til minst to mobile brigader (ikke én brigade som oppgitt i norske medier) og et ukjent antall marint orienterte spesialstyrker fordelt og gjemt på divisjonsnivå, tvinger frem både nye organisasjonsstrukturer og nye forsvarsanlegg på norsk (Les: NATOs) side i nord.

10 000 flere soldater

Lørdag 2. juli kunne det offisielle Russland gjennom flere medie-kanaler fortelle at man på det hold vil bygge opp nye ”spesialstyrker” i det nordvestlige Russland. Dette er bare tradisjonelle russiske nyord for å maskere det faktum at minst to nye mobile brigader settes opp sammen med fullt utrustede og enda mer mobile spesialstyrker, i et antall som trolig passerer 10 000 soldater og offiserer allerede på førjulsvinteren i år. De nye styrkene er trent for meget raske aksjoner mot utvalgte mål, hvor både Svalbard-sonen og norsk landfast territorium er i nedslagfeltet. Paradoksalt nok uten at det behøver å utløse respons fra NATO.

Oversatt til enda mer forståelig og jordnær terminologi betyr det at nye, store offensive russiske bakkestyrker og elitestyrker skal inn i mer stasjonære baser like ved den norske grensen, med tyngdepunkt i Petsjenga-området og ved Murmansk. Under begrepet ”spesialstyrker” hører i tillegg to nye motoriserte infanteribrigader og altså en ditto spesialstyrke. Omsatt i rene tall vil dette dreie seg om ca. 10 000 mann i ny organisasjonsstruktur. Etter alt å dømme bundet til 200. Motoriserte infanteribrigade; altså et kvalitativt og kvantitativt nivå som NATO og Norge overhodet ikke har kalkulert med i sine eksisterende strategiske planer i nord. I Norge har sikkerhetspolitiske diskusjoner om nordområdene nesten vært tabu, forbeholdt en stadig mer usynlig politisk elite og i veldig lukkede rom i forsvarsdepartementet.

Dette er dramatisk: Nå vil omfattende nyorganiseringer komme på norsk side. Det vil tvinge seg frem betydelige militære oppgraderinger, ikke bare i Finnmark, men i Troms og Nordland, til og med IR 14, hvor den moderne Drevja leir er blant de mange som jo ble revet med stor selvsikkerhet. 13 bygninger ble raskt revet ved at alt skråttgående bindingsverk ble kuttet i veggene, og bygningene så trukket rett ned med tau i mønet. En epoke var over, mente man. Man hadde ingen fiender lenger, het det. I strategiske Harstad (Åsegarden) og på Andøya har de mest sentrale bygningsmassene for lengst blitt store asylsøkermottak. Hvordan kan så dette reverseres i møte med en ny og lumsk russisk virkelighet? Det foreligger ingen servitutt i bygnings- eller eiendomsmasse, som sier at forsvaret kan kalle det hele tilbake om en krise skulle oppstå, eller om den militærstrategiske situasjonen skulle endre seg. (Altså slik veldig mange har advart mot i 20 år). En må også se den nye styrkeoppbyggingen i lyset av en betydelig, samtidig styrkeoppbygging av Nordflåten, som nå delvis blir mer bundet opp til de nye mobile og til dels marine styrkene som allerede i år ruller inn i nye og gamle anlegg i Petsjengadalen. Dette er styrker som også blir satt opp på hurtiggående militære fartøy, som selvsagt blir omorganisert til dette formålet i disse dager. Hvor står og går Norge?

Med det er en generell styrkeoppbygging i denne utsatte regionen ytterligere spisset med en type enheter som både NATO og Norge raskt må ta høyde for i nye og ekstraordinære planer og prioriteringer. Hvilket på godt norsk betyr betydelig – og mye mer – aktivitet i flere tidligere militærstrategiske områder i nord, som har støvet ned over en periode på snart 20 lange, fryktelig naive og til dels triste år. Der hvor man bygde ned for milliardbeløp må man nå bruke enda mer skattepenger på å bygge opp forsvarsanlegg i rekordfart. Det vil si, det tar et par års tid å legge ned en militærleir politisk og fysisk; det tar minst ti år å bygge opp en ny militærleir fullt utrustet med effektiv logistikk og forsyninger! Akkurat det er det dessverre ikke så mange norske politikere som har fått med seg.

Det ultimate mareritt vil være en russisk provokasjon i en Svalbard-sone eller i en norsk fiskerisone som gir tilstrekkelig dissonans rent juridisk og internasjonalt til at Artikkel 5 i NATO-pakten skal kunne utløses. Derfor kan ikke Norge automatisk regne med mobilisering og støtte fra sine allierte om en konflikt med Putin-Russland skulle komme i nord. En slik konflikt risikerer vi å måtte håndtere bilateralt. Samtidig har Moskva fått mer å spille på folkerettslig gjennom FN og et mylder av NGO’er, etter at samene er definert som suverene urfolk, på bekostning av nordmenn i en rekke strategiske områder i nord, i det det som synes å ha vært en sinnrik politisk og retorisk prosess. Resultatet er en svekket norsk suverenitet. Akkurat dette er så følsomt at det ikke bare er tabu, men et ikke-tema i all offentlig sikkerhetspolitisk diskusjon. Et fortsatt fravær av slike diskusjoner gjør oss umåtelig sårbare om en akutt konflikt skulle komme, gjerne påskyndet av russiske maktpolitiske interesser i nord.

Trusler fra Moskva

”Våre potensialer der (i Arktis) vil bli bygd opp. Vi vil ikke la noen føle at de får bevege seg som de vil i Arktis”, brummet oberst Vycheslav Dorokhin i flere russiske medier i månedsskiftet mars – april i år. Han er mektig nestsjef og talsmann for det som nå så pent kaller ”Den Russiske Grensetjenesten”, men som i realiteten er en modifisert versjon av KGBs gamle avdeling med omtrent samme funksjon som tidligere. Nå vil en del slike uttalelser stadig komme til innvortes bruk i dagens Russland, for å styrke Vladimir Putins posisjon foran ”valget” om knappe ni måneder, hvor bare han selv er reell kandidat. Med fradrag for svulstig russisk retorikk gjenstår fortsatt det faktum at hele maktbalansen inn mot norskegrensen, med tyngdepunkt ca. 49 kilometer fra grensegjerdet (!), er forskjøvet kraftig i russisk favør. I et område og en russisk region som har verdens største samling av atomvåpen og atomreaktorer. Dette siste er et problem i seg selv, ikke bare som funksjonsdyktige energikilder som kan lamme det meste av Europa fra en av de mange modifiserte ubåtene i Nordflåten, men også i utfaset tilstand representerer atomreaktorene en stor trussel: De ligger og koker i et antall av 300 – 400 på Kola, og en eneste nedsmelting kan være nok til å skape en katastrofe mange ganger større Tsjernobyl i 1986. Mediene har likevel mistet interessen for denne sikerhetstrusselen mot Norge.

Mobiliseringsforsvaret vurderes på nytt

Man tangerer nå raskt terskler hvor mobiliseringsforsvaret kan komme til heder og verdighet igjen, rett og slett av mangel på alternativ. Og typisk nok begynte en intern diskusjon på høyt nivå i forsvaret på etterjulsvinteren, da det første gang ble kjent at Russland ville gjennomføre en betydelig styrkeoppbygging på Kola. Sett under ett er nå det samlede militære nærværet på Kola så betydelig, og spenningsfeltet i Arktis samtidig så følsomt, at NATO og Norge tvinges inn i mer offensiv og troverdig modus når det gjelder militærbaser i nord. Med dette er det også klart at den dominerende politiske linjen om nedlegging av forsvaret i nord både var forhastet og forfeilet. Hvordan man skal klare å blåse liv i nye militærleire fra Midt-Norge og nordover, uten å bygge opp et nytt mobiliseringsforsvar blir bare en av gåtene vi formodentlig får svar på i månedene som kommer.

I Arktis finnes 1/5-del av verdens olje- og gassressurser, og er helt samtidig reservoaret som skal redde en relativt voldelig russisk elite godt inn i et nytt årtusen. Vi har gjennom et par tiår vært forskånet for alle prinsippdiskusjoner og fokus på forsvaret, hvis styrkenivå så vidt holder til å forsvare Majorstua noen dager per 2011, om en krise skulle komme. Men nå kommer det en runde i nord som slett ikke er så lett å snakke seg bort fra, og det kan komme til å bli anstrengende nok for politikere som har surfet på mye naivitet og kunnskapsløshet på det sikkerhetspolitiske feltet etter Sovjets oppløsning. Hva vil våre politikere si nå?

Roy Vega