John Martin Johansen 
De kom til kontrollkomiteen slik Fantomet gjør en gang imellom når han besøker byen: forkledd som en vanlig mann.
De satt der med halen mellom bena, noen krokodilletårer i øyekroken, og med uskyldsrene ansikter.
Hun som ble sviktet av ektefellen. Hun som måtte gå fra kulturministerposten i tårer. Han som trakk seg etter aksjehandel. Hun som ikke overlevde som utenriksminister, og hun som innrømmer feil, men fortsatt sitter ved makten.
De satt der som vanlige folk som fikk en skjennepreken av kontroll- og konstitusjonskomiteen.
De hadde gjort noe dumt, sa de, og det ble beklaget på det sterkeste. Men det var jo selvsagt ikke deres egen skyld, sånn egentlig.
Det var systemet som hadde sviktet, regelverket som var for dårlig, praktiseringen som var for tilfeldig, rammene som var for vage og opplæringen som ikke var god nok.
De var alle egentlig ofre. For egentlig er de jo ikke vanlige folk; de er politikere, våre herrer, den nye adelen og det norske demokratiets fremste diktatorer.
Her var det om å gjøre å sno seg unna på sedvanlig åleglatt måte.
Men fortvil ikke. Med venner og arbeidskollegaer i kontroll- og konstitusjonskomiteen koker det hele ned til en liten klaps på hånden.
«Fy Dem, nå må De for fremtiden se til å unngå å sette oss alle i et slikt dårlig lys.»
Det hele er ikke bare latterlig, det er tragisk, skammelig og ikke minst uforsvarlig.
For virkelig vanlige folk kunne aldri ha gjort noe tilsvarende.
Vi husker brukerne på NAV som ble beskyldt for trygdesvindel. Der ble Monopol-strategien brukt: Rykk tilbake fem plasser og gå direkte i fengsel. Der hjalp det lite å skylde på systemsvikt, selv om det i ettertid viste seg at det var nettopp der problemet lå.
Det er klart at politikerforakten bare må vokse når man ser Erna Solberg sno seg glatt og elegant unna elementære spørsmål som hvorfor hun ikke sjekket selvangivelsen sin nøye med å forklare at «den så helt grei ut, så det var ingen grunn til å bruke mer tid på den».
Det er lett å sitte i ettertid og beklage og si at man burde ha gjort, at man burde ha visst. Men faktum er at inhabilitetssakene som har kommet frem i lyset, alle bærer preg av at de er utført helt bevisst.
For når Erna Solberg mener at selvangivelsen for 2020 ser helt grei ut når det er et inntektshopp på over en million norske kroner der, uten at hun stiller et eneste spørsmål til sin ektemann om dette, må det være lov å si at det i beste fall er uansvarlig når man samtidig innehar posisjonen som landets statsminister.
Hun sa under høringen at hun hadde en avtale med sin ektemann om at større endringer i aksjekjøp måtte oppgis, men problemet er at det blir for dumt å dekke seg bak et slikt argument.
Som statsminister kunne hun selvsagt ikke overlate noe til tilfeldighetene og i den forbindelse unnlate å dobbeltsjekke alt som kunne ha betydning for hennes habilitet.
Det betydde at hun nødvendigvis måtte undersøke hva ektemannen hadde drevet med, uansett avtale eller hvor mye hun stolte på ham.
Tenk deg bare om du selv skulle ha oppgitt den samme type forklaring til Økokrim i ly av å være en del av «den vanlige befolkningen».
Tror du at det hadde blitt etterforskning av deg da?
Pål Lønseth har tidligere blant annet vært statssekretær for Arbeiderpartiet, og i juni 2020 ble han utnevnt til ny sjef for Økokrim av – ingen andre enn Solberg-regjeringen.
Det blir vanskelig å se for seg dette på annet vis enn at det her dreier seg om kamerater, venner og kollegaer over hele fjøla som hjelper en gammel venn i nøden.
Mens Fantomet kjempet mot skurkene og bare tidvis var forkledd som en vanlig mann når han besøkte byen, så får man inntrykk av at våre stortingspolitikere ikler seg rollen som vanlige folk når de kjemper mot å bli straffet for skurkestrekene sine.
Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus!
