Norge har verdens største offentlige forvaltning i forhold til folketall: Den sysselsetter en dobbelt så stor andel som gjennomsnittet av andre OECD-land. Rundt en tredel av arbeidsstokken forsørger seg gjennom lønn fra det offentlige. Antall offentlige årsverk er nesten tredoblet siden 1970-tallet, og offentlig sektors andel av økonomien vår er ca. 62 %. Årsaken er oljepenger. Alle vet det, alle er bekymret, og ingen gjør noe med det. Men hvordan ser dette ut i praksis? La meg ta deg med på en personlig dannelsesreise:

Document får stadig tips fra næringsdrivende som ikke vet sin arme råd

For å gi skogen av byråkrater mening med arbeidslivet, kan ingenting være stabilt eller godt nok. Nye reformer og regler må innføres kontinuerlig, fortere og fortere, for det blir stadig flere byråkrater. Og det innebærer at næringsdrivende aldri vet hva neste dag vil bringe. En tsunami av regelendringer er i ferd med å ødelegge næringslivet også. Det eneste trygge nå, er å forsørges av NAV eller få stilling i det offentlige til evig tid. Det er derfor stadig flere gjør nettopp dét.

Ikke bare har covid-koko ødelagt to årsregnskap, og energiprisene har eksplodert for aldri å synke igjen. Nye EU-regler for regnskap og rapportering kommer daglig. Klimalover og taksonomi undergraver konkurransedyktigheten fordi bedrifter skal ha fokus på å redde kloden fremfor å drive lønnsomt. Og å leie inn arbeidskraft for å håndtere det ekstreme byråkratiet, har blitt nærmest ulovlig, mens ansettelse er utelukket fordi det er for dyrt og for farlig, siden det er umulig å si opp folk.

Så stadig flere går konk eller gir opp, går etter offentlige klimasubsidier eller flytter til utlandet. Og oppe i denne dødsspiralen har NHO bestemt seg for å ta myndighetenes side og bli en EU-miljøorganisasjon, fremfor å ivareta næringslivets interesser. Gad vite hva NHO-ledelsen får betalt for dét?

Hvor ille dette har blitt, fikk jeg personlig erfaring med denne uken:

På vei til ferie i Sverige med bilen full av familie, mistet høyre fordekk langsomt luften. Det kan jo være farlig, og siden Ford S-Max er verdens beste familiebil, men er tidsriktig uten reservehjul, var eneste løsning å stikke innom et dekkverksted i Sandefjord før vi skulle på fergen til Sverige neste dag. Det skulle vise seg å gi et innblikk i moderne norsk næringsdrift:

Innehaveren av dekkverkstedet var verdens hyggeligste bygdegutt som meg, så praten gikk livlig om biler, motor og dekk, og hvorvidt Ford eller Volvo er verdens beste biler. I mellomtiden sjekket en dyktig afrikaner det havarerte dekket for å gjennomføre en lappejobb til en femhundrelapp eller så. Men så kom problemet: Hullet var en millimeter på siden av slitebanen til dekket, og det hadde de ikke lov til å lappe. Praten forløp deretter omtrent sånn:

– Kan dere lappe det?

– Naturligvis. Men vi har ikke lov.

– Vil det være utrygt å lappe det?

– Naturligvis ikke, men vi har ikke lov.

– Så sett inn en slange, da, for det fungerer jo.

– Hå nei. Det har blitt forbudt, det også.

– Så du har verktøyet, utstyret, kompetansen, erfaringen til å lappe dekket, men kan ikke hjelpe en kunde i nød?

– Korrekt. Det har kommet så mange nye regler, og hvis jeg ikke følger dem, får jeg problemer.

– Men før i tiden kunne man bøye litt på reglene for å hjelpe kundene ut av en knipe? Right?

– Ja, men nå er det kameraer og rapportering overalt, så det tør jeg ikke.

– Hva med å smelle på et brukt dekk som midlertidig reservedekk, da? Det var jo lov før.

– Nei, vi har ikke lov til selge, bruke eller gi bort brukte dekk.

– Selv om de er helt i orden?

– Selv om de er splitter nye. Det er noe miljøgreier.

– Så hvordan løser vi dette?

– Du må kjøpe et nytt dekk, men vi har ikke riktig dimensjon. Kan jeg anbefale konkurrenten nede i gata ..?

Jeg må understreke at dette var verdens hyggeligeste og mest hjelpsomme næringsdrivende, og han var minst like fortvilet som meg. Jeg forsikret at vi var cool for at regler er regler, så for å gjøre en lang historie kort, spoler vi frem til det fjerde dekkverkstedet jeg var innom, og som var det største av dem alle. Det var et stykke å kjøre på det ødelagte og farlige dekket, og der forløp samtalen omtrent sånn:

– Vi kan heller ikke lappe dekket, men kanskje vi har et nytt på lager.

– Okay, det høres bra ut. Let‘s do that. (Lang ventetid.)

– Nei. Vi har dimensjonen, men det er ikke riktig merke.

– Det gjør ingenting. Bare smell det på, så vi kommer oss på ferge og ferie.

– Nei. Det har jeg ikke lov til, fordi dekkmønstrene er ikke like nok.

– Ooookay? Hvor like må de være?

– Nesten identiske, og de er liksom 5 % off.

– Men er ikke det mitt problem? Hvis jeg vil kjøpe og kjøre med et dekk som er litt forskjellig, fremfor et ødelagt dekk som kan punktere eller eksplodere? Jeg betaler jo boten! Og hvis bilen hadde reservedekk, ville det vært lov?

– Det har du helt rett i, men jeg har ikke lov til å sette det på. Da står jeg ansvarlig, og ikke du.

– OK. Hva om jeg låner utstyret ditt og setter det på selv? Jeg har gjort det før.

– Nei, det er heller ikke lov. Og hvis noen oppdager det, så vil jeg få svi. Men jeg kan selge deg to nye dekk foran.

– Og hva koster dét?

– 3500 kroner. Jeg har noen som har ligget lenge, så det er med 50 % rabatt.

Åh, drit og dra! 

Innen da var jeg naturligvis på «fuck you all»-nivå, men siden jeg er godt oppdratt, er jeg i stand til å innse at dette ikke er de næringsdrivendes feil. Ingen grunn til å bli muggen på dem. De er klemt mellom myndighetenes f…skap og futen, og gjør så godt de kan i en umulig situasjon. Vi skiltes som venner, med et dekk som fortsatt vislet muntert fra lekkasjen. Og her, i siste del av samtalen, kommer endelig poenget:

– Så det du som profesjonell dekkselger sier, er følgende: Myndighetenes regelrytteri gjør at jeg nå må kjøre til Biltema, kjøpe én eller to bokser med «dekkfiks» til en hundrelapp og kjøre på ferie med bilen full av unger, med et dekk som er hølete, lekker luft og kanskje kan punktere eller eksplodere?

– Ja. Dessverre. Sånn er reglene.

Og dette, kjære lesere, oppsummerer hele Norges samtid omtrent perfekt: Et EU-imperium som vil ha Norge som oljekoloni, og en kolossal offentlig sektor som må ha noe meningsfylt å gjøre, produserer nye lover og regler daglig som forsøker å fikse noe som ikke er ødelagt, for å endelig gjøre samfunnet sykkelhjelm-sikkert i alle ledd, slik generasjon oppussing helst vil ha det: Nytt, lekkert og uansvarlig trygt.

Hva som vil ramme norske bilverksteder av regler når alle skal håndtere flommen av utslitte, livsfarlige 800-volts batterier, tør vel ingen tenke på, men én ting er sikkert: Hvis du skal eie bil etter 2030, må du tilhøre øvre middelklasse+, ha en bil som er så ny at garanti dekker det meste, og ha to inntekter for å håndtere forsikringen og verkstedsregningen. Alle andre skal sykle på holka i januar. Staten sponser lastesykkel.

Det eneste jeg fikk ut av dette, var stor sympati med både næringsdrivende og folk med batteribil, for endelig forstår jeg hva rekkeviddeangst betyr! Vil det holde hele veien frem? Det gjorde faktisk det, men etter dette fremstår batteribil som ren selvplaging.

Ingen tjener. Alle taper

Ikke bare gjør dette overbyråkratiske regelrytteriet folk og næringsdrivende frustrert og lammet. Det innebar også at jeg brukte fire timer av egen og næringsdrivendes tid uten at noen tjente en krone på det. Og alt det offentlige har oppnådd med dette dustete regelregimet, er mer problemer, farer, kostnader, faenskap og umulige situasjoner hvor profesjonelle aktører ikke får lov til å gjøre jobben sin – fordi småpike-byråkrater uten peiling overstyrer dem med idioti. Da er det ikke rart at man gir opp eller finner noe annet å gjøre.

Løsningen min? Jeg kjøper et brukt dekk på Finn og gjør jobben sjæl med tre dekkspaker og noen unevnelige gloser.

Som i 1923. Hurra for Fremtids-Norge!

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!

Kjøp e-boken av Kent Andersen her!