T.v. Robert Michels. Foto: Ssociólogos / cc by 3.0 / Wikimedia Commons. T.h. omslaget til hans mest kjente verk, hvis hovedtittel oversatt til norsk lyder «Partivesenets sosiologi i det moderne demokratiet».

Oligarkiets jernlov ble opprinnelig formulert av den tysk-italienske sosiologen Robert Michels (1876–1936) i hans hovedverk fra 1911. Den sier at alle politiske partier vil utvikle et fåmannsvelde hvor egen­interessene til partiets ledere og tillits­valgte får forrang fremfor likhets­ideologi, selv om parti­programmet i utgangs­punktet vektlegger likhet, deltakelse, representasjon og demokrati.

Oligarkiets jernlov har siden nærmest vist seg som en naturlov i norsk politikk. Stats­finansierte nettverks­partier har overtatt for partier som tidligere var medlems­styrte og finansiert gjennom medlems­kontingenten. Det har i realiteten gjort partienes medlemmer over­flødige, samtidig som velgernes makt er betydelig svekket gjennom en lukket nominasjons­prosess.

Dette er en villet utvikling, styrt av politikerne selv, som det er svært vanskelig å få tatt knekken på. Parti­ledelsen i alle partier, bortsett fra Industri- og Nærings­partiet (INP) og i mer begrenset grad Demokratene og Rødt, motsetter seg med nebb og klør alle forslag til å åpne opp og demokratisere parti- og valg­ordningen.

De ønsker ikke reell medlems­innflytelse i nominasjons­prosessen, som i dag foretas av nominasjons­komiteen og i realiteten styres av parti­ledelsen, som dermed til stadighet kan gjenvelge seg selv. Dette til tross for at allmenn deltakelse i nominasjons­prosessen blant alle partiets medlemmer enkelt kan gjøres tilgjengelig ved elektronisk stemme­givning over internett.

Men da vil partiledelsen miste kontrollen med nominasjons­prosessens utfall og kan dermed risikere å ikke bli renominert. Det ønsker de ikke.

De ønsker heller ikke folke­avstemninger. De ønsker å ha den politiske makten selv. De ønsker ikke at velgerne skal få utøve sin demokratiske rett og velger­makt direkte. Politikerne mener seg bedre kvalifisert og berettiget enn velgerne til å ta politiske beslutninger.

Det er mildt sagt en særdeles arrogant og ganske utrolig holdning av parti­pamper og politiker­broilere som selv ofte er halv­studerte røvere uten yrkes­erfaring eller annen erfaring utenfor parti­kontorene.

Og de ønsker slettes ikke å innføre åremåls­ordninger for å motvirke oligarki­tendensene og at parti­nettverkene skal bli for tette, og på den måten underminere integritet og habilitet i politiske beslutninger.

Både på Stortinget og i mange kommune­styrer er det svært godt og fordel­aktig å sitte. Representantene ønsker ikke å få muligheten til en livslang og innbringende politiker­karriere spolert av at valgbar­heten deres blir tids­begrenset.

Som Michels konkluderte med for over 100 år siden, ønsker de ikke en demokratisk parti­ordning, for

det er organisasjon som gir grunnlaget for dominansen av de valgte over velgerne, av dem som har mandatene over dem som har gitt dem mandatet, av delegatene over dem som de har fått delegasjon fra. Den som sier organisasjon, sier samtidig oligarki.

Utsikt til Bane NORs kontorer i Schweigaards gate, ikke langt fra Oslo S. Foto: Javad Parsa / NTB.

Tette nettverk og gode venner er nyttige, ikke bare for å skaffe seg innflytelse og bygge politiker­karrierer, men også for å skaffe seg personlige fordeler og tilgang til knappe goder som attraktive stillinger og verv i offentlige utvalg. Privatiserings­bølgen åpnet i så måte opp for mange nye fete bein i form av godt betalte styreverv i de mange nye statlige og kommunale aksje­selskapene som ble etablert.

I en forbilledlig reportasje 2. mars om privatiseringen av NSB i den ellers lite leseverdige Aftenposten, kommer det frem at Solberg-regjeringen brukte over en milliard kroner på å splitte opp jernbane­sektoren i en rekke nye selskaper. Det ble lovet effektivisering og fler­sifrede milliard­beløp i besparelser. Men det motsatte har skjedd.

Det som før var NSB, er blitt til et tjuetalls ulike nye virksomheter. Men oppsplittingen av NSB førte ikke til effektivisering, lavere kostnader og billigere togreiser, det førte derimot til flere direktører, høyere kostnader og dyrere billetter, samt økt vedlikeholds­etterslep og dårligere regularitet.

Antallet direktører økte fra 11 til 49. De hadde i 2019 en snitt­inntekt på 3,2 millioner kroner. Det Aftenposten ikke nevner, er at de tjue nye virksomhetene også måtte ha tjue nye styrer. De ble besatt med over hundre godt betalte styre­medlemmer, hvorav fleste­parten er politikere uten noen som helst jernbane­kompetanse.

Togene går kanskje ikke i rute, og det er krøll med togtuneller, men konduktørene har i alle fall fått muligheten til å bruke uniformshijab. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB.

Det får så være at slike verv representerer en fin ekstra­inntekt for en stortings­representant som «bare» har en million i grunnlønn og «bare» tre måneders sommerferie. Poenget er at attraktive posisjoner, stillinger og verv fordeles og hestehandles mellom politikerne som på et hvilket som helst annet loppemarked, ofte på tvers av parti­skillene, ikke sjelden ved at regelverket for utlysning av offentlige stillinger tøyes, men sjelden på bakgrunn av kompetanse og kvalifikasjoner.

I en mellomstor by lenger sør i landet fortelles det om en slik styre­grossist som sitter i hele 129 forskjellige kommunale styrer og stiftelser. Det blir selvsagt penger av slikt. Men en kan jo lure på hvordan mye en person som sitter i 129 forskjellige styrer, får dagen til å strekke til.

Og om det er slik at ansettelses-, anbuds- og innkjøps­regelverk strekkes i riks­politikken, er det trolig ikke mye bedre lokalt, ute i kommunene.

Der er nettverkene mindre, men tettere. Og de er ofte forsterket av familie- og slektskaps­bånd over generasjoner, samt sosial interaksjon i lokale lag og foreninger utenfor politikken. I kirken eller misjons­foreningen, losjen eller handels­kammeret møter lokal­politikerne jevnlig slektninger, naboer og venner som entreprenører og lokale næringslivs­ledere, ledere i kommunen og redaktøren i lokalavisen.

Det kan være mange som sitter på flere sider av bordet i kommune­styret når konsesjoner, attraktive tomter, bygge­tillatelser, kommunale utbyggings­prosjekt og kontrakter for offentlige innkjøp av varer og tjenester skal tildeles. Dette setter kommune­administrasjonens integritet og habilitet på prøve. Vi kjenner alle til slike saker. Og vi vet at som menigmann stiller du dårlig om du ikke har de rette forbindelsene.

Slike nettverk undergraver forut­setningene om at like­behandling, redelighet og transparens, ikke familie­bånd og relasjoner, skal bestemme fordelingen av knappe offentlige goder og tjenester. Disse prinsippene for god forvaltnings­praksis som stadig blir brutt. setter retts­staten og demokratiet på prøve.

Det er politikernes oppgave å rydde opp i slike forhold. De kan om de vil. Men de lar det være. Åpenbart av den grunn at de ser seg tjent med å ha det slik.

Sånn skal det ikke være. Men sånn er det!

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!