Det grønne skiftet er kommet til Rauland. Eierne bak Raulandsfjell AS kastet kortene og begjærte oppbud i fjor høst, da skyhøye strømpriser og generell prisvekst gjorde fortsatt drift umulig.

Dette etter at man så vidt hadde kommet seg gjennom korona-restriksjonene. Selskapet eide og drev skianlegget Raulandsfjell Alpinsenter med tilknyttet hotell- og restaurantdrift, nær bredden av den store innsjøen og vannkraftmagasinet Totak (700 moh.) og ved foten av det ruvende Raulandsfjellet, som når opp til mer enn 1600 meter.

Heisanlegget går opp til nesten 1100 meter, og gir et bratt og morsomt nedrenn på slalåmski, i tillegg til at det var et sjeldent godt og populært utgangspunkt for toppturer med utstyr egnet for det, noe jeg fikk testet ut i påsken i fjor. Anlegget ligger i snøsikkert område, har som regel ikke hatt behov for kunstsnø, og det er kjent for å ha blant landets beste forhold for pudderkjøring og off-pist i skogkledt terreng. Snøbrettlegenden Terje Håkonsen fra Åmot, litt lenger vest i kommunen, ville ikke vært et verdensnavn om det ikke hadde vært for Raulandsfjell.

Tilbudet har vært viktig i profileringen av hele Rauland som turistbygd, som et supplement til de litt «snillere» anleggene i de mer hytte-tette områdene Vierli og Holtadalen. Også restauranten med den imponerende spisesalen, god mat, hyggelige og dyktige verter (selv tungt inne med egne investerte midler) og sporadiske kulturarrangementer, var et trekkplaster. De satset forresten på lokalt ansatte, man trengte ikke å bestille på engelsk for å nyte en øl på terrassen med utsikt opp mot bakken.

Virksomheten har hatt noen knekker gjennom årene, det har ikke kundegrunnlaget til de store «destinasjonene», men det har likevel tikket og gått mer eller mindre sammenhengende gjennom 18 år. Nå har konkursboet lagt hele herligheten ut på Finn til 4,5 millioner.

Der har det ligget en stund. Hvem skal gå inn med den nødvendige kapital for å kjøpe dette, og framfor alt: drifte det?

Ivar Magnesen, tidligere daglig leder og eier, er ikke optimistisk. Et skianlegg, selv et som ikke trenger å produsere kunstig snø, bruker mye strøm, og hvem kan tro på at strømprisen kommer tilbake til gammelt nivå, selv midt i smørøyet av norsk, rimelig vannkraftproduksjon?

Mange forpliktelser må dessuten tas med på kjøpet. Finn-annonsen kan fortelle at ikke alle reguleringsmessige forhold er helt på plass, man må ta høyde for at kommunens planbyråkrater kommer med sine pålegg.

Litt lenger unna, i Brussel, har noen andre omsorgsfulle byråkrater utformet et voluminøst regelverk for heisanlegg, som skal sikre helse og sikkerhet for brukerne, og som må etterleves av alle som skal drive slik virksomhet i hele EØS-området. Også i en liten bygd nord i Telemark, hvor skisportens vugge stod. Dette regelverket håndheves i Norge på EUs vegne (og under ESAs årvåkne blikk) av Statens Jernbanetilsyn. I den frie bevegelighetens navn. Nye eiere kan ikke bare slå på bryteren og starte opp de gamle heisene, de holder neppe mål for de strenge standardene i Direktiv 2014/33/EU.

Som på andre områder ser vi hvordan strenge og ufravikelige myndighetskrav favoriserer storkapitalen og skviser de små. Svenskeide Skistar har tatt over både Trysil og Hemsedal, og de har kapital og ekspertise nok, men neppe interesse av et lite anlegg som Raulandsfjell.

Hva med Vinje kommune, en av landets virkelig store kraftkommuner? På wikipedia kan man lese:

Kommunen har i fleire år hatt god økonomi. I 2002 var frie inntekter per innbyggjar 33.478 kr, mot snittet i landet på 24.771 kr. Dette kjem i hovudsak av kraftinntekter frå Tokke-utbygginga på 60- og 70-talet. Innbyggjarane i kommunen nyt framleis godt av dette gjennom låge straumprisar.

Det siste stemmer ikke lenger. De tidligere lave strømprisene er i dag, etter at utenlandskablene ble satt i drift, derimot blant Europas aller høyeste. (Og verken næringslivet eller hytteeiere får som kjent statlig strømstøtte). Men kommunekassen får jo dermed enda høyere inntekter. Kunne de ikke subsidiert strømmen til Raulandsfjell? Dét kunne de nok ikke, nei.

EUs første, andre og tredje energimarkedspakke tillater ikke slikt.

Magasinet med det selv-ironiske navnet Fri flyt, som ikke henspiller på EUs grunnlov, men derimot på ski og snøbretts frie flyt i snøen, har hatt en særlig interesse for å følge opp det som skjer med Raulandsfjell. I en reportasje fra september i fjor (betalingsmur, red.anm.) kunne de etter samtale med ordfører Kleven (Sp) fortelle at Vinje kommune ikke kommer det konkursrammede selskapet til unnsetning, selv om man har en uttalt vilje til å satse på reiselivsnæringen for å skape arbeidsplasser.

På tross av alt dette får man håpe at lokale grunneiere, som vil se at verdien av hyttetomter og utleiehytter synker når skitrekket ikke er der, kan klare å mobilisere kapital og innsats nok til å få det hele opp å stå igjen.

Fra mitt hyttevindu har jeg en formidabel utsikt til fjellet, der løype-traseene ned fjellsidene ikke framstår som skjemmende naturinngrep, men heller et estetisk flott landskapselement. Etter noen år uten heisdrift vil dette gro igjen, og det vil grønnes enda mer i liene. Men dette er ikke et grønt skifte til å gledes over.

Artikkelen er kopiert og mildt redigert med forfatterens vennlige tillatelse.

 

Lesermøte i Oslo torsdag 26. januar kl. 18.00

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.