Foto: Bjørn Erik Pedersen / cc by-sa 3.0 / Wikimedia Commons.

Folk som levde i kommunistiske diktaturer bak jernteppet under den kalde krigen, hadde en innsikt som mange mennesker i dagens Vesten ikke har: De forstod at statsmediene som var de eneste tillatte, var uærlige. De visste at de offisielle mediene bedro, manipulerte, sensurerte og løy for dem, og derfor lærte de seg å «lese mellom linjene».

I Vesten er det mange, kanskje fremdeles et stort flertall, som ennå ikke har skjønt at mediene i deres egne, nominelt demokratiske land gjør akkurat det samme: De ønsker ikke å opplyse allmennheten, men snarere å få publikum til å tro at verden er slik de selv ønsker og har interesse av å fremstille den. Det er ikke uten grunn at Dennis Prager har sammenlignet New York Times i dag med Pravda i Sovjetunionen.

For toneangivende vestlige medier, som vi like gjerne kan kalle regimemedier, pådytter folk et ideologisk verdensbilde som kun tjener til å opprettholde deres egen makt, akkurat som kommunist­landenes system­medier gjorde i sin tid.

Forskjellen er at den tradisjonelle marxismen har veket plass for en motbydelig ideologisk cocktail i form av en klima-, LGBT- og vaksine­fanatisk woke-globalisme som også er islamofil, der et totalitært monster bestående av toppolitikere, myndigheter, store selskaper og over­nasjonale organisasjoner har hatt kommunist­partienes plass.

Hittil har den største trusselen mot denne totalitære, babelske globalismen vært Donald Trump. Det er derfor ikke til å undres over at monsteret har gjort alt som er mulig for å sensurere at det fratok ham makten i et anti­demokratisk kupp som er den største politiske skandalen i USAs historie.

Men med Twitter Files begynner monsterets maskineri å slå sprekker. Med ett får mange flere sjansen til å oppdage hvor manipulert de har vært. En av dem er Karl Inge Skogholt, som i Subjekt den 21. desember forteller at han de siste ukene «har mistet all tiltro til norsk presse».

Skogholt hadde ikke trodd at norske medier ville fortie Twitter Files, og han synes det er sjokkerende.

Hadde noen derimot fortalt meg for ti år siden at en samlet norsk presse ikke ville skrevet et eneste ord om en avsløring fra USA som viste hvordan statlige sikkerhets­organer i samarbeid med store deler av pressen og nærings­livet hadde sensurert politiske motstandere og aktivt påvirket president­valget, ville jeg ikke trodd på dem.

Jeg ville ikke trodd på at disse opplysningene ikke ville blitt ansett som viktige. Men det er slik dagens virkelighet ser ut; norsk presse er delaktig i en gigantisk og øredøvende fortielse av brudd på demokratiske prinsipper i amerikansk politikk.

Mediene har altså brutt sine forpliktelser overfor publikum. Og når publikum forstår det, går tillits­forholdet ugjenkallelig tapt. Folk oppdager at mediene har behandlet dem som barn som må beskyttes mot sannheten, som om de ikke var modne nok til å kunne forstå og takle en kompleks verden.

«Barna» tørster innerst inne etter sannheten, og når de får smaken på kunnskapens vann og forstår at de hittil er blitt servert eddik, er det ingen vei tilbake.

Skogholt forstår medienes opptreden som et utslag av snobberi: Tidsånden har bestemt at Trump er fæl, hvis man ikke synger med i koret, er man fritt vilt selv også.

Det er de samme mekanismene som ethvert elitemiljø bestandig har brukt for å skille mellom dem som kan sin etikette, og de som må regnes som utenfor og derfor en del av den vulgære og udannede bermen som man ikke vil besudles av å assosieres med. Frykten for dette fører til en streng overholdelse av kulturelle normer og korrekt tale. Enhver lefling med begreper og kulturelle uttrykk som i det hele tatt nærmer seg grensen for god etikette, må derfor skys som ilden.

Alt dette er sant, men ensrettingen i mediene handler om mer enn sosialt press og flokk­mentalitet, som det tross alt er mulig å motstå. Her har vi også å gjøre med behovet for å dekke over egen medskyldighet.

For hvis man først har gått inn i rollen som løgnaktig informasjons­tjeneste for et maktapparat som har behov for å skjule at det grovt illegitimt misbruker sin makt, er det ingen vei tilbake. Man er bokstavelig talt gift med mafiaen. Konsekvensene av et brudd er simpelthen for store. Man må fortsette spillet, og det er ensbetydende med forsøk på å undergrave mange flere enn Donald Trump.

Den mafiøse makteliten har de senere årene lyktes ganske bra med å holde vanlige folk og deres ekte talspersoner nede. Det ville være på høy tid om rollene ble byttet om. Historien tilsier at de før eller senere blir det.

Spørsmålet er når, og hvor mye skade som vil bli anrettet i mellomtiden. Er vi riktig heldige, vil et plutselig, bredt tillitras gjøre at det skjer raskt, slik også Sovjetunionen kollapset raskere enn noen hadde trodd. Vær beredt, som speiderne sier.

Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson i dag!