Absurd og naturødeleggende klimapolitikk, et hjertelig men bevoktet gjensyn med den vestlige kulturs kilder, og refleksjoner om et krigsherjet og splittet Europa som lite har lært. Når SAS kansellerer, må man gjøre det beste ut av det: Kjøre bil.

Etter to år var det endelig tur for en etterlengtet familieferie i Roma. Men det var på hekta, for da SAS før streiken «tilfeldigvis» kansellerte 16 flyvninger, selvfølgelig inkludert vår, kastet vi oss på pur f… i bilen og kjørte til Roma. Ad fontes! At Italia-ferien skulle starte med en svele med smørkrem på Bastøy-fergen, var det nok ingen av oss som så komme. Men en tur over flere dager på bakken gir tross alt et vell av andre inntrykk enn noen få timer i luften.

Vindmøller, eller vindkraftverk som det offisielle Norge foretrekker å kalle dem, er selvsagt intet nytt. Men etter noen år uten særlige reisemuligheter, blir man allikevel overveldet av omfanget og antallet nedover svenskekysten. Mengden og tettheten tar seg ytterligere opp over Øresund, og fra fergen Rødby – Puttgarden ser man dem stå til sjøs i digre klynger hvor enn man skuer. Vakkert er det så absolutt ikke.

Foto i farta: Prosjekt «Elisa» (elektrifizierter, innovativer Schwerverkehr auf Autobahnen) ser ut som en krampetrekning i kjølvannet av Merkels Energiewende-fadese.

I Tyskland og nærheten av Lübeck stiftet vi bekjentskap med Prosjekt «Elisa» (elektrifizierter, innovativer Schwerverkehr auf Autobahnen), som er et testprosjekt over tre år der man over en strekning på fem kilometer via pantograf (!) prøver ut el-lading av tungtrafikk under kjøring på Autobahn – eller «E-Highway» som det offisielle Tyskland kaller strekningen. Hensikten er selvsagt et forsøk på å redusere CO2-avtrykket til transportsektoren, men spør noen egentlig hvor strømmen til dette prosjektet kommer fra? I dag er vel svaret mest sannsynlig kullkraftverk. Prosjektet ser særdeles kostbart og usikkert ut der vi suser av gårde i fri fart, og hvis hensikten er å få mer transport vekk fra veiene og over på f.eks. jernbane bør ikke Elisa ha livets rett.

Ferden fortsetter videre på A7, som fra Hannover og til grensen mot Østerrike går ganske midt i Tyskland. Motorveien snor seg gjennom skogkledde åser og frodig jordbrukslandskap, og det er ingen overdrivelse å si at man ikke kjører lenge av gangen uten å se snurten av en vindmølle. Store deler av Tyskland er simpelthen visuelt forurenset, og først da vi nærmet oss Donau falt vindmølletettheten drastisk. Men da overtok til gjengjeld solcelleparkene… Det er ikke til å fatte at så massive og irreversible inngrep i naturen – gang på gang – er blitt sanksjonert av myndighetene under dekke av noe «grønt».

I Roma er det gudskjelov ingen vindmøller. Men selv i den evige stad har ting endret seg siden sist man var på besøk: Det er mye mer sikkerhetstiltak. Oppbudet av politi og tungt bevæpnete soldater er kanskje ikke like iøyenfallende som i Paris og et Frankrike som grunnet islamistisk terror har hatt unntakstilstand siden 2015, men det har allikevel skjedd en kraftig omdreining i Italia på et par tiår. Ved Colosseum er det gittergjerder og maskinpistoler. Før kunne man vandre fritt inn i Pantheon, nå er det sperrebånd og adgangsprosedyrer. Og kunne man ikke tidligere uhindret spasere omkring på Piazza Colonna og studere spiralrelieffene på Marcus Aurelius-søylen på nært hold?

Men et besøk i Roma er uansett et hjertelig gjensyn med de omgivelser som sto fadder til Europa da vår kultur ble formet. Tar man fantasien til hjelp og tenker seg tilbake til en tid mellom ruinene og monumentene slik de en gang stod, er man ved kilden da den judeo-kristne arven fra Jerusalem smeltet sammen med den politisk-akademiske arven fra Athen.

Få steder manifesterer i mine øyne Europa og den vestlige kulturen bedre enn Pantheon, dette rundt 1900 år gamle byggverket som har vært alle guders tempel og er en fysisk manifestasjon av harmoni med en indre høyde lik kuppelens indre diameter. Som en lærd sa: «Selv om man stod med bind for øynene, ville man føle harmonien under Pantheons hvelv.» Hvelvet inspirerte etter sigende Brunelleschi mer enn tusen år senere, der han i nattens mulm og mørke klatret opp på taket av kuppelen for å studere bygningsteknikken og finne inspirasjon til kuppelen i et annet mesterverk, Santa Maria del Fiore, den store katedralen i Firenze. Romerne kunne virkelig bygge og inspirere, også i overført betydning, for mange, mange generasjoner fremover.

Man unner seg gjerne en øl i lag med gamle venner som Pantheon.

Pantheon av i dag står der ribbet for ytre prakt, omgitt av yngre bygninger, og virker litt trett og saktmodig. Den har liksom sett alt. Men det gir allikevel noe eget, det å sette seg på en bar på andre siden av plassen, unne seg en raus øl i sommerheten og kjenne fortrolighet med – og takknemlighet over! – den historien og kulturen som vi med et vestlig orientert sinnelag er produkter av.

Veien hjemover går langs Rhône og til Burgund. Når man først er satt opp med bil, må man selvsagt unne seg litt Bresse-kylling og noen av områdets spesialiteter i glasset. Et besøk i Baune, vin-hovedstaden i Burgund, gir også følelsen av å komme til noe opprinnelig, til kildene for utsøkt, europeisk mat- og vinkultur. Mer enn tusen års vinproduksjon setter sine spor i folket, kulturen og jordsmonnet, som i glasset går opp i en høyere stedegenhet, et terroir. Men også her har dessverre vindmøllevandalene begynt å okkupere land og luft, for på åskammen over de noble vinmarkene, som er oppført på Unescos verdensarvliste, er det selvsagt plassert en vindpark. Intet er hellig for det grønne skifte.

Et palass for de fattige: I sentrum av Beaune finner vi Hôtel Dieu, også kjent som Hospices de Beaune. Grunnlagt i 1443, under spirituelt oppsyn av Paven, ment for de syke og fattige og tuftet på donasjoner og eierskap til i dag hele 60ha vinmarker.

Den siste avstikkeren før den drøye transportetappen hjem, går til Verdun. Som i overkant historieinteressert er et besøk der oppført på en lang bucket list. I løpet av ca. ti måneder i 1916 ble området pepret med anslagsvis 60 millioner bomber og granater, i snitt ca. 200.000 hver dag, og rundt 700.000 mistet livet eller ble skadet uten at frontene mellom Frankrike og Tyskland forskjøv seg stort. Mer enn hundre år senere er terrenget fortsatt arret og tydelig preget av alle nedslagene. Det gjør unektelig inntrykk å se kratrene med egne øyne. Med krigen i Ukraina i bakhodet melder spørsmålet seg: Er kommende generasjoner, også i vår presumptivt opplyste tid, dømt til å gjenta de foregåendes feil?

Over 100 år etter første verdenskrig, er bombekratrene godt synlig over alt rundt Verdun.

Anlagt på selve slagmarken finner man minnesmerket Ossuaire de Douaumont med levninger etter ca. 120.000 soldater, samt en av Frankrikes største kirkegårder med ca. 16.000 graver. På den ene siden av den nesten uendelige rekken med hvite kors finner man et eget monument over 592 muslimer som falt i kampene for Frankrike. På den motsatte siden, på god avstand og adskilt av tusenvis av kors, finner man et annet minnesmerke over de jødene som mistet livet for Frankrike. Plasseringen av muslimer og jøder på hver sin ytterkant er selvsagt ikke tilfeldig, noe man var seg bevisst allerede da kirkegården åpnet i 1932.

Ossuaire de Douaumont, det monumentale minnesmerket over falne under første verdenskrig.

På en minneplakett som ble reist etter et forsoningsbesøk av Francois Mitterand og Helmut Kohl i 1984, står det blant annet «Vi er forsont. Vi forstår hverandre. Vi er venner». Jeg får ikke teksten til å stemme med den posthume, religiøse segregeringen på kirkegården, og den stemmer i alle fall ikke slik «integreringen» i Vesten er i dag. Tvert i mot.

Fra deler av kirkegården ved Ossuaire de Douaumont, med den muslimske avdelingen i bakgrunnen.

Før vi kommer ut på motorveinettet leder GPS-en oss gjennom et fredfylt, bølgende bondelandskap med småbyer og beitende kyr som når som helst kunne inspirert Skredsvig til å strekke opp lerretet. I veikanten vokser de kjente, røde valmuene – poppies – som er udødeliggjort i John McCrae’s dikt «In Flanders Fields«. Jeg stopper, og plukker med meg noen valmuer til de heldige der hjemme som for noen dager siden reiste nordover med Norwegian. Kanskje blomstene overlever et drøyt døgn i bilen? Men nei, ikke før er valmuene plukket fra marken før en lett bris tar tak i bladene og river dem løs fra stilken, ett for ett.

Valmuene er vakre, men de tåler ikke stort. Det gjør heller ikke vårt elskede Europa, hvis vi ikke – daglig! – verner om våre umistelige verdier tuftet på Athen og Roma. Dét skylder vi våre forgjengere like mye som våre etterkommere.

Fortsatt god sommer!

 

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.