Lykken er gul

Lykkelige betraktinger ved gulolog Yan Calmeyer Friis

Lykken. Det er et fint ord. Jeg har også erfart at det er et sjeldent ord. Særlig om vinteren. Det er ikke mange av vinterens tildragelser som hører inn under definisjonen av «lykke». Lykken er verken å fryse eller å måke sne, å dra på jobben i mørket eller å komme hjem fra jobben i mørket, å gå med ullgenser inne eller å sove med lukket vindu, å skifte til vinterhjul eller å fylle bensin i nordavind.

Lykken? Jeg tror ikke det. Dette er Norge i fem måneder, minst. (Foto: Yan Friis)

Lykken er ikke engang norsk sommer. Hvor gøy er det å vandre ut i sjøen, og kjenne hvordan følelsen forsvinner fra tærne mens man stålsetter seg for det kritiske midt-på-låret-øyeblikket, da de fleste egentlig bare vil legge på sprang tilbake, men må tvinge seg videre (man blir jo observert!) og kaste seg mageredd med lukkemuskel som en trippelknyttet strikk, rett ut i kaldvannet: Uæææææh!

Lykken er ikke nødvendigvis å ha en flybillett til langt av sted og sørover heller. I hvert fall ikke hvis du reiser med SAS. Dinosauren er døende, men merker det knapt. De ansatte er omtrent like lojale overfor sin arbeidsgiver som de er serviceorienterte overfor sine kunder. De som har stått i innsjekkingskaoset på Gardermoen når pilotene er syke eller cabincrewet streiker (eller har halset rundt på Kastrup akkurat for sent til å nå en eller annen såkalt korresponderende avgang – men akkurat tidsnok til å innlede sitt marerittdøgn i transit) –, vet hva jeg mener.

Lykken er heller ikke det tilgjort barske ansiktet og den forsøkt autoritære stemmen til Jonas Gahr Støre som minner oss på at han følger nøye med, og at alle de slemme tildragelsene ute i verden er uakseptable og alvorlige. Dette virker bare truende inne i hans eget hode. Ingen bryr seg om at Støre følger nøye med. Det er som å høre syklisten fortelle oss at han sykler. Selvfølgelig følger Støre med, det er jo jobben hans, for pokker. Jeg orker ikke mer av tribunesliteren med pinocchio-nesen. Han har ingen ting i regjeringskontorene å gjøre. Hvis han ønsker å utløse lykke, tar han sin flosshatt og går.

Få, om noen i Norge, gir større grunn for engstelse enn Støre. Den eneste nasjonale leder i verden som stadig finner det nødvendig å forsikre sine velgere om at han følger med.
(Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB)

Lykken er ikke bomstengte veier og finurlig utpønskede enveiskjøringer som bringer oss stadig nærmere den dagen da det i Oslo kun er mulig å ankomme sitt eget hjem med fallskjerm, eller med drosjebiler ført av skumle typer som heller banker deg opp enn å innrømmer at de ikke aner hvor de er, og ikke skjønner et ord av hva du sier.

Lykken er definitivt ikke norske nettaviser generelt og VG spesielt. Sistnevnte vrimler over skjermen hver eneste morgen med siste nytt i politisk korrekthet formulert av en gjeng ortografiske fribrytere, og krydret med de vanlige ekstrem-utsagnene fra avisens unge klimaeksperter som befinner seg midt i stemmeskiftet og aldri har sett eller hørt maken når det blåser stiv kuling på Værnes eller hagler på E6. Det kan vanke en bulletin fra Slottet. Man vet aldri. Kanskje Mette-Marit er kommet på noe fra 2013 som hun hadde glemt at hun husket.

Kronprinsessen avbildet i det såkalte badehuset tilknyttet Jeffrey Epsteins villa i Palm Beach, Florida. (Foto: Privat/Epsteins assistent)

De sosiale mediene renner over av alt du ikke ante at du trengte å vite. En blanding av skoleavis og russeavis – ispedd mobbing, trusler, forrykte konspirasjonsteorier og unge piker som influerer sine jevnaldrende ved å kle av seg litt mens de gir råd og informasjon som de antagelig finner på mens de snakker, og som sjelden har rot i andre virkeligheter enn deres egen fantasi.

Lykken er ikke tv-show fulle av selvsentrerte ungdommer som ikke har noe som helst av substans å dele med seerne, bortsett fra en hysterisk angst for å bli stemt ut. Det er heller ikke tv-show som forsøker å overgå hverandre i teite påfunn og trøstesløst kjedelige semi-kjendiser. Og her tenker jeg på «Maskorama», «Skal vi danse?», «Norges dummeste» og «Spillet». Det er på tide å finne seg et liv hvis du er hektet på disse. Og nei, lykken er aldri et tv-show.

Lykken er ikke en bedriftsledelses-politikk tuftet på middelmådighetens forfremmelse; ingen leder ønsker en underleder som er smartere og bedre enn ham, og slik sprer middelmådighetsviruset seg nedover i organisasjonen. Til slutt er alle ulykkelige og bedriften konkurs. Lykke til.

Lykken er ikke snillismen – kanskje den farligste sykdommen i det politisk korrekte Norge. Nei, lykken er ikke knivmordere som det offentlige pusler litt med etter et opprivende blodbad, før gjerningsmannen slipper ut igjen, klar for nye eventyr. Lykken er heller ikke 13 år gamle granatkastere som bare får litt skjenn før de gjenopptar leken med voksenkinaputtene.

Pilestredet i Oslo i september. Politiet har detonert granaten. Det er flere der den kom fra. 13-åringene er løs.
(Foto: Terje Pedersen / NTB)

Lykken er vanskelig å fange. Men du kan finne den. Du må ut og vekk, langt vekk, til fjerne verdenshjørner som tar imot deg med en vennlighet og en hete som slår luften ut av den uforberedte, før akklimatiseringen overtar og du dirrer av en velvære som til og med slår ut den første gaffelbiten av et stykke fersk, fast og akkurat passe kjølig napoleonskake. Dessuten bys det på et lov- og regelverk tøyeligere enn gummistrikker. Tenk, mange butikker holder oppe om natten, til og med! I dette kaos av fremmedartede lukter, smaker, tungemål og billig drikke merker du en underlig følelse av endelig å være fremme. Det kalde, sterile, gjennomregulerte, politisk korrekte Norge fremstår som rene sovjetstaten.

Lykken har mange ansikter (og ofte smale øyne). Du finner den overalt, bare solen står høyt og tiden stille.

Artikkelforfatteren i klassisk utgangsstilling for opplevelse av lykke. Men som man ser, er han klar over at det lurer farer i dypet: Man hører ikke så ofte om aggressive kråkeboller som opererer i flokk, men det er mørketall … (Privat)

Lykken er å sveve vektløs i kroppsvarmt havvann tre meter over korallrevet, uten å behøve å bevege en finger, bare sveve, puste sakte, ikke tenke, ikke gjøre, bare eksistere i det trilliontedels sekund som heter nåtid. Akkurat da og der kjenner du den glir vekk, helt vekk, norskheten, og du er bare menneske, et levende menneske.

Men lykken forutsetter selvfølgelig ikke vidløftig babling som dette. Definisjonen på lykke, den er like enkel som den er genial, og aldeles fri for geografiske forbehold. Lykken er solgul, syrlig og søt.

Lykken er å spise en appelsin.