I nyere tid har Norge inngått flere avtaler om suverenitetsoverføring til organisasjoner utenfor landet, uten forutgående og grundig offentlig debatt. Stortinget har svekket vår selvråderett ved å benytte Grunnlovens §26 ved å «inngaa og ophæve Forbund» gjennom alminnelig flertall i Stortinget, sannsynligvis i strid med Grunnlovens bestemmelser om ¾ flertall i §93. Og selv om det ville vært ¾ flertall ved en avstemming, hvor er stortingspolitikernes respekt for det norske folk? Norge er en nasjon som to ganger har sagt nei til å avstå råderett over egen nasjon?

Stortinget har gitt bort råderetten over egen energipolitikk gjennom ACER, gitt bort selvråderetten over norsk grensekontroll gjennom FNs Migrasjonsplan, og gitt WHO fullmakt til å overstyre våre folkevalgte ved å gi globale direktiver. Innbyggerne trues med å gå inn i en digitalisert overvåkingsstat gjennom fjerning av kontanter og innføring av AMS -målere. Man bevitner at den nasjonale forsvarsevnen forvitrer og Norges historiske basepolitikk undergraves. Vi ser en klar nyorientering i utenrikspolitikken, bort fra våre nærmeste allierte USA og Storbritannia. Vi ser en eklatant avvisning av en dyp nødvending styrking av foreldreretten, og kontroll av barnevernet, jamfør alle de fellende dommene mot Norge i menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Partiene for familie, frihet og landet har blitt et mareritt for de av oss som fortsatt tror på nasjonalstaten, det private initiativ, liten stat og stor frihet. Nå bør Norge danne en fornyet allianse og handelsavtale med England og USA, samt bygge ned fiendebildet til Russland. EØS avtalen bør bli lagt ut til folkeavstemning, ACER må sies opp, Paris-avtalen må vekk og FNs Migrasjonsplan må skrotes snarest.

I tillegg til vår avståelse av selvråderetten, og vår svært begrensede forsvarsevne, er selvforsyningsgraden kraftig redusert. Vi gjennomgikk en stor diskusjon rundt jordbruksoppgjøret i Norge. For å underbygge mer om hvorfor staten subsidierer jordbruket må vi se til vår beredskapspolitikk og utnyttelse av dyrkbar jord i Norge. SNL deler jordbruket inn i følgende typer jordbruk:

Ekstensivt jordbruk vil si at det brukes lite arbeid og kapital per arealenhet, med det resultat at jorden gir liten avkastning. Typiske bruksmåter er overflatedyrket eng og beite på inn- og utmark.

Intensivt jordbruk bruker mye arbeid og kapital per arealenhet for å utnytte jorden så godt som mulig. Typiske bruksmåter er åker, eng og grønnsakproduksjon. I Norge er bygg, hvete og havre de viktigste kornsortene, mens kløver og timotei er de viktigste grasslaga. De viktigste husdyrene i Norge er storfe, svin, sau og fjørfe.

For å forstå hvorfor mange kjemper for å beholde jordvernet kan vi se til SSB bekrefter en nedgang på 18,9% i nydyrket areal som brukes til jordbruk i 2021 og en økning på 25,2% i jordbruksareal som blir gjort om til f.eks. vei. Dette gjør at vår beredskap og matvare beredskap i en krise eller katastrofe situasjon er veldig avhengig av fiske. Norge er nesten selvforsynt hvis vi tar med fisk. Men kan vi bare leve av fisk? Og hvem skal forestå fiske og distribusjon i en krise / krigssituasjon?

Det er derfor essensielt for vår beredskap og vår selvforsyningsgrad at vi raskest mulig bygger opp kornlager, utnytter og øker dyrkbar jord, ser på importvernet og import av varer vi selv kan dyrke i Norge. Vi må omforme vilkårene til bonden, ikke minst skatter og avgifter i forbindelse med drift. Vi må justere krav til næringen og se om det vil lønne seg for Norge å satse på et differensiert jordbruk og eksport. Dette framfor at landets skattebetalere skal subsidiere hele næringen – i tråd med bondeorganisasjonenes ønsker i årets oppgjør. 

Det er ingen tvil om at næringen er utsatt for vær, vind, importvern i andre land, kostnader ved import av næringsmidler og en rekke andre faktorer. Og dagens galopperende inflasjon for drivstoff og næringsmidler hjelper overhodet ikke på kostnadene for bøndene.  Vår energipolitikk hvor vi betaler moms på skyhøye avgifter er en skandale. Men å subsidiere en hel næring som kun lever fordi man får statsstøtte er ikke en løsning som er bærekraftig for framtiden. 

Den altoverskyggende tendensen i samfunnet kan oppsummeres med en stadig rikere stat som tar inn, forvalter og fordeler penger fra verdiskapningen som næringslivet står for. Ja endog gjennom internasjonale organer. Vårt enorme statsbudsjett med dertil sløsing gir grunnlag for å stille store spørsmål med hvilke motiver som ligger bak. Vårt vakre land er i ferd med å bli en nasjon av mottakere hvor skaperevnen gradvis forsvinner, og der innbyggerne skal forholde seg til hva andre nasjoners politikere gjennom internasjonale organer bestemmer. Og resultatet av offentlig sløsing hvor «alle skal få», – herunder statens giverglede utenlands – , og hvor lite blir gjort for å hjelpe næringslivet med lettelser i avgifter og beskatning, er en overgang til globalistisk sosialisme. Vi må snu denne trenden ved betydelige lettelser i beskatningen av næringslivet og befolkningen, samtidig som sløseriet stanses. Det er ingen grunn til at vårt lille land skal ha et statsbudsjett skyhøyt over hva våre naboer i Sverige og Finland har. 

 

Tom Henriksen fylkesleder PDK VIken

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.