6. juni skrev Tom Calver om det han anser som en utvikling som bør skape bekymring: Stadig flere småbarnsmødre velger å utvide tiden de blir hjemme med sine barn. Nå kommer reaksjonene.

Tom Calver er redaktør for dataprosjekter i The Times. Han peker i en artikkel på de skyhøye kostnadene forbundet med barnepass som en hovedårsak til utviklingen. Sett med norske øyne er det liten tvil om at barnepass koster skjorta for britiske familier.

Vi leser om Jenna Jennings, som hadde planer om å gå rett tilbake på jobb kort tid etter fødselen. Men så oppdaget hun at det kostet 65 pund om dagen å få en barnehage til å ta vare på barnet, fra 10 – 16. Dette var ikke nok til å dekke inn en hel arbeidsdag.

Derfor har ikke Jennings jobbet siden desember.

– I stayed at work for about five months, but in the end I was barely breaking even. Nursery came to about £1,200 a month. Unless you’re earning a substantial amount of money, it’s hard to make it work — and NHS jobs aren’t that well paid either.

Vi får lese om flere lignende eksempler. Etter mange år med det Calver beskriver som en positiv trend, er nå trenden i ferd med å snu.

The number of women not working to look after family has risen 5 per cent in the past year, the first sustained increase in at least 30 years.

I denne setningen ligger det implisitt at å ta vare på familien betyr å overlate svært unge barn til fremmede, for å kunne gå på jobb. Det er dette som skaper reaksjoner.

The Times publiserer enkelte av brevene som kommer inn til redaksjonen, og har laget en oppfølger basert på noen slike brev som kommenterer artikkelen til Calver.

Anne Fennell er styreleder i Mothers at Home Matter, som jobber for at flere mødre skal få muligheten til å være hjemme med barna sine i lengre perioder mens de er små.

Fennell stiller spørsmålet: Er det virkelig grunn til bekymring at flere mødre ønsker å ta seg av sine egne, små barn? Er dette virkelig et tilbakeskritt, slik Calver beskriver det?

Or is it a realisation that, despite years of negativity about the role of caring at home, mothers have discovered that, as Germaine Greer put it, “the immense rewardingness of children is the best-kept secret in the western world”?

Fennell innrømmer at det er dyrt med barnehager, men tror ikke nødvendigvis subsidiert barnepass er den riktige veien å gå. Dessuten må man ikke glemme å spørre: Hva er best for barna?

Hun ønsker fleksible løsninger som støtter familiene, og verdsetter alt arbeidet det medfører å fostre opp en ny generasjon.

Også Harriet Perry ber om at man fokuserer mer på barna. Hun mener inflasjonen øker presset på mødre om å komme seg raskt tilbake på jobb. Fokuset burde være på å lette på presset ved hjelp av familievennlig og barnevennlig politikk, ikke på billigere barnehager.

Perry peker på godt dokumenterte forbindelser mellom tidlig separasjon mellom mor og barn, og angst, depresjoner og rusavhengighet blant tenåringer.

Secure attachment in the early years is key to the health of the next generation — and parents as caregivers are irreplaceable.

Det er feil å hevde at mødre som er hjemme med små barn ikke jobber, hevder Fione Peeler. Hun mener alt handler om myndighetenes ønske om høyest mulig skatteinntekter.

What you mean is that they are not paying tax. I have never worked harder in my life than when I had three children under four years old.

The government wants people in paid work and using childcare, thereby creating tax revenue. The trouble is, this approach to the economy doesn’t consider happiness and the importance of family life.

Andre peker på de skyhøye kostnadene for barnepass, og de lave lønningene de som jobber der får. Konklusjonen er derfor at noen må tjene gode penger på opplegget.

Det er også en kvinne som sier hun ville jobbe til tross for at det ikke bedret økonomien, rett og slett av hensyn til sin egen mentale helse. Og en dame fra New Zealand peker på problemer i forhold til lange skoleferier og manglende fleksibilitet.

The government wants mothers to go back to work, but there is no legislation in place to help us. Employers hold all the cards because there is no legal requirement for them to accommodate working mothers’ schedules — or fathers’, for that matter.

Hvor er barnefokuset?

Vi ser det samme kvinnefokuset her hjemme også. Når man diskuterte saker som tredeling av fødselspermisjonen, hvor en tredjedel måtte tas ut av mannen eller rett og slett forsvinne, så var argumentene a) at det var bra for likestillingen at kvinner kom seg raskt ut i arbeidslivet igjen og b) at dette ville være bra for menn, som på denne måten ville bli nærmere knyttet til sine barn.

Men foreldre, både fedre og mødre, er ulike. Noen hipster-fedre syns sikkert det er fabelaktig å trille rundt med en barnevogn og passe på en seks måneder gammel unge, mens man forflytter seg fra kafé til kafé på Grünerløkka. All ære til dem.

Andre fedre kan ikke holde ut en slik situasjon. Fedre som ikke går på kafé, og aldri ville funnet på å melde seg inn i en barselsgruppe for myke menn. Menn som aldri går tur i byen for å kikke i butikkvinduer.

Selv er jeg en far av den siste typen. Riktignok har jeg vært hjemme med begge mine barn så å si alle dager de har levd, helt fra fødselen av. Dette fordi jeg har jobbet hjemmefra de fleste av årene siden de ble født.

Da min andre sønn ble født var fikk denne tredelingen konsekvenser for oss. I tillegg ønsket min kone å fordele den siste delen av permisjonen, slik at hun jobbet deltid en periode.

Selvsagt måtte jeg ta mitt ansvar siden kona mi ba meg om det. Men det som plaget meg var at samfunnet rundt meg tilsynelatende krevde at jeg ikke bare skulle ta min del av ansvaret, jeg skulle faktisk elske det! Men sannheten var at jeg avskydde hvert eneste øyeblikk.

Ikke fordi jeg ikke elsket min sønn. Jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle få tiden til å gå. Ikke kunne jeg lese, ikke kunne jeg lage mat. Dagen gikk med på å forhindre min sønn i å krabbe ut i bilveien, som var hans eneste interesse på den tiden. Jeg telte bokstavelig talt sekunder mens minuttene sneglet seg framover mot arbeidsdagens slutt.

I tillegg var det vanskelig å få i gutten mat, siden han foretrakk in natura langt mer enn flasken jeg hadde å tilby.

Så hvis mødre virkelig ønsker å være hjemme, så bør de hylles. Det er mange måter å støtte barnefamilier på, uten at jeg skal diskutere alle mulige varianter her. Personlig er jeg negativ til kontantstøtte, og vil heller ha en ordning som gir skattelette for de som får barn, i et visst antall år, for begge foreldrene.

Da forhindrer man at systemet i stor grad går til å subsidiere de i befolkningen som ikke bidrar. At dette er til fordel for familier med to barn ser jeg absolutt ikke på som noe problem, tvert imot. Barn har det best (i gjennomsnitt) med både en mor og en far tilstede.

Økt kontantstøtte gir dårligere integrering, viser offisiell rapport

Dagens ordning med betalt fødselspermisjon kan vi gjerne opprettholde. Men familiene selv må få bestemme hvordan denne fordeles. For dette burde være et tiltak som fokuserte på barnas beste, ikke på likestilling og feministiske drømmer.

I dag hylles menn som vil bli kvinner, og kvinner som tar abort. Den amerikanske skuespilleren og Girls-stjernen Lena Dunham sa en gang at hun ønsket å bli gravid, slik at hun kunne få muligheten til å ta abort.

Personlig hyller jeg alle mødre og fedre som tar sine egne valg, med utgangspunkt i hva de mener er til det beste for barna. Det er faktisk den viktigste jobben man blir tildelt når man blir foreldre.

Og til de kvinner som ønsker å starte tidligere på jobb etter fødselen, så er dette selvsagt også helt greit. Alle slike valg bør overlates til familiene selv, de vet som regel mye bedre enn staten hva som passer for deres familie.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.