Vi er vitne til at kampanjen mot Putin er i ferd med å vippe over i en antipati mot russere generelt. Laura Ingraham kunne før helgen rapportere om trusler mot russiske restauranter i New York.

Vi så noe lignende under pandemien, da asiater ble angrepet på åpen gate, ofte av svarte.

Det er pisket opp en mistenksomhet og fiendtlighet mot grupper og individer, av medier og politikere, og nå skjer det i forbindelse med en varm krig.

Det som kjennetegner dette klimaet, er sterke emosjoner knyttet til en følelse av selvrettferdighet.

Jeg tviler på om redaktør i Dagen Vebjørn Selbekk var seg bevisst bakteppet for sin kritikk av Erik Selle da han skrev De kristne Putin-forsvarerne, men det er nettopp ett av trekkene ved dagens klima – at det er noe innlysende, noe alle er enig om, og derfor er det noe det ikke reflekteres over.

Denne enigheten har vært en forutsetning for at man fortsetter på en vei som går ut over andre.

Er Erik Selle en putinist? Det var også noen som beskyldte Kjell Skartveit for ikke å være patent da han skrev Salige er de som skaper fred.
Vi hører det samme fra Sverige, der det minste avvik utløser anklager om å være putinist, forkledt eller åpent.

La oss minne om opprinnelsen til disse anklagene: Demokratens anklager om at Trump var en russisk agent som vant takket være Putins hjelp. Norske medier sluttet helhjertet opp om denne konspirasjonen, og paranoiaen fulgte med på lasset da covid-19 slo inn. Mediene og politikerne slo ring om Kina.

Dette er samme mønster som vi kjenner fra USA.

Det er helt «fantastisk»: Sovjetunionen dyrket fiendebilder for at befolkningen aldri skulle kunne slappe av. Det var alltid en fiende, og farligst var de indre fiendene.

Kobbelet av Big Tech, Demokrater og politisert politi og rettsvesen skapte et monster. Deler av befolkningen tror på at Trump-velgere er en indre fiende.

Norske medier skriver ikke om at Biden-regimet har flyttet terrortrusselen hjem: Det er deres egen befolkning som er det nye al-Qaida.

I Norge er ekkoet svakere, men det er den samme tonen PST-sjef Hans Sverre Sjøvold slår an når han advarer mot anti-statlige krefter.

Det er samme klima som får Tysklands øverste domstol til å åpne for overvåking av Alternative für Deutschland.

Først stempler mediene og politiske motstandere dem som høyreekstreme. Nå er et lovlig parlamentarisk parti erklært for å ha meninger som faller utenfor grunnlovens beskyttelse.

På 1960-tallet vedtok man Berufsverbot, yrkesforbud for mennesker i offentlig sektor som hadde meninger som stred mot grunnloven. Bakgrunnen var Rote Armee Fraktions terror og likvideringer av samfunnstopper.

Vi hører aldri om den røde terror i norske medier. Det ville reist for mange ubehagelige spørsmål. Historie er noe brysomt.

Det ubehagelige mønsteret som avtegner seg, er at liberaliteten er blitt illiberal.

Denne mentaliteten kjennetegnes ved at folk «måles»: Holder de mål?

Målet er ikke konstant, det varierer med begivenhetene. Akkurat nå er det reaksjonen på bilder og reportasjer fra Ukraina. «Målet» krymper, blir hardere. Mistenksomheten vokser.

Man leser noe inn i andres meninger, man vet bedre enn avsenderen hva som egentlig menes.

Det er da veldig merkelig at en leder for et kristent parti ønsker seg tilbake til en situasjon der en stormakt bare kan stjele landområder fra en nabostat. Like oppsiktsvekkende er det at samme person altså mener at en selvstendig stat ikke skal ha rett til selv å avgjøre hvilke internasjonale organisasjoner og forsvarsallianser landet vil tilhøre. (…)

Så skal det i rettferdighetens navn opplyses at Erik Selle etter angrepet reiste ned til Polen med Partiet De Kristnes egen nødhjelpstrailer for å bistå ukrainske flyktninger. Han hjelper nå ofrene for det regimet han tidligere har støttet. Dét er bra.

Selbekk tilbyr en hjelpende hånd hvis Selle kryper til korset.

Og det er menneskelig – og tilgivelig – å feile. Men da er det en fordel om man innrømmer og beklager sine grovt feilaktige analyser.

Det håper vi både Erik Selle og Hanne Nabintu Herland har karakterstyrke til å gjøre.

Selbekk leser noe inn i Selles budskap som ikke er der. Det kan godt være at han har meninger som jeg ikke ville vært hundre prosent enig i. Men derfra til å stemple noen som en putinist som «ønsker seg tilbake til en situasjon der en stormakt bare kan stjele landområder fra en nabostat», er et grovt overtramp. Vi har merket at dette klimaet har vært under oppseiling i lang tid.

At det var Vebjørn Selbekk som skulle bli redskap, hadde vi ikke drømt om.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.