«Når det begynner å smelle i skogen, bør du sette deg ned på en stubbe og ta en snus!» Det rådet ble gitt til meg og kurskameratene mine under en militær promoteringsopplæring. Vi sto midt i en svensk skog, kledd i fullt kamputstyr, og da majoren som trente oss så de overraskede ansiktene våre, forklarte han hva han mente: Poenget er at det veldig sjelden er så presserende som du tror, ​​selv ikke når kulene begynner å hvine rundt hodet.

Det er lett å handle på instinkt og følelser – men som militærsjef må du gi deg tid til å roe deg ned og tenke klart før du tar avgjørelser som kan koste soldatene livet. Det kan dreie seg om sekunder, men det er viktige sekunder som kan vise seg å være forskjellen mellom seier og nederlag, liv og død. Så: Sett deg ned på en stubbe og ta en snus.

Den siste uken har fått meg til å lure på om det ikke hadde vært bra om flere av oss hadde tatt det kurset og fått det rådet.

Allerede sist torsdag falt hele nasjonen i stressmodus, for å bruke et annet militært uttrykk. Vi vet alle hva som skjer når vi havner i den: Da mister vi evnen til å tenke kritisk, vi begynner å handle på følelser og gjør unødvendige feil.

Men det er i stressmodus Sverige er, og konsekvensene av det er klare og alvorlige. Sverige har for første gang siden 1939 bestemt seg for å bidra med våpen til en krigførende nasjon, og et hurtigspor inn i NATO diskuteres.

Innbyggerne snurrer også rundt i stressmodus. Tonen er blitt ubegripelig aggressiv, og polariseringen er total. Sverige ser ut til å ha gjennomgått en polarisering i tre stadier: Under migrasjonskrisen 2015–2016 ble familier splittet på grunn av ulikt syn på flyktningmottak, og under pandemien erklærte den ene gruppen at den andre gruppen ikke var fullverdige borgere. Nå har vi skrudd opp polariseringen ytterligere.

En uke etter invasjonen av Ukraina er Sverige inne i det som best kan beskrives som en hatefull massepsykose. Ellers fornuftige og nyanserte debattanter er plutselig helt binære: Alt er svart eller hvitt. Ukraina er godt, Russland er ondt, og Gud hjelpe dem som antyder Ukrainas problematiske historie eller NATOs utvidelse mot øst. Det er absolutt ingen gråtoner, og hvis du ikke er med, er du imot. Men det er ikke nok å være pro Ukraina, man må hate, hate, hate Russland og alt som kan assosieres med Russland.

Denne hundre prosent distanseringen må da manifesteres. Tidligere forsvarsminister Mikael Odenberg (M) ville utvise alle russere fra Sverige og boikotte alt russisk – uavhengig av konsekvensene for det svenske folket. Butikker har fjernet russiske produkter fra hyllene og russiske katter (!) har fått utstillingsforbud. Deltakere i årets (uttalt upolitiske og verdisertifiserte) Eurovision-konkurranse står og roper «Putin, go f*uck yourself!» på scenen, til publikums jubel. Biblioteker kansellerer høytlesninger på russisk. Russisktalende barn tør ikke gå på skolen.

Etter tonen å dømme lengter noen etter å sette folk mot veggen og henrette dem. Twitter og Facebook er fulle av oppfordringer om å myrde ikke bare Putin, men alle som har en mening som på noen måte kan tolkes som «russisk-vennlig». Senest i dag ble jeg møtt av et Facebook-innlegg med krav om at «russiske troll» i Sverige skal plasseres i interneringsleirer. Forslaget ble møtt med jubel i kommentarfeltet.

Faktisk er det litt ironisk at de som sier de hater diktatoren Putin, er forberedt på å behandle dem som ikke viser tilstrekkelig ideologisk overbevisning med diktatoren Stalins medisin.

Men slik tenker ikke folk når de er i den følelsesdrevne tilstanden stressmodus. Nei, de er De Gode og må derfor utrydde De Onde. I mangel av henrettelsespatruljer må man nøye seg med å tie, straffe og kansellere. Hvis du ikke fullfører den jobben og isteden lar ugress spire, er det en risiko for at ugresset vokser opp og kveler det gode.

Jeg vet ikke hvordan du oppfatter den måten å resonnere på, men i mine ører lyder det en varselklokke. Historien burde ha lært oss at et folk som blir for overbevist om sin egen fortreffelighet, løper en veldig stor risiko for å gjøre seg selv til det de anser seg for å kjempe mot. Eller for å bruke sitatet av Friedrich Nietzsche:

«Wer mit Ungeheuern kämpft, mag zusehn, dass er nicht dabei zum Ungeheuer wird. Und wenn du lange in einen Abgrund blickst, blickt der Abgrund auch in dich hinein.»

«Den som kjemper mot beist skal passe på at han ikke blir et beist selv. Og når du i lang tid ser ned i en avgrunn, ser avgrunnen også inn i deg.»

Jakten på det Onde har nå blitt så sterk at vi, sakte og uten å se ut til å legge merke til det, blir til det vi sier at vi ønsker å bekjempe. Så selv om vi vinner – hva har vi vunnet da? Hvis vi har blitt som dem?

Det er på høy tid at vi klatrer ut av stressmodus, trekker pusten dypt og vasker av oss den emosjonelle sausen. Tro meg – det er mer effektivt i det lange løp å tenke klart og handle gjennomtenkt enn bare å skynde seg blindt inn i et angrep. Når den første adrenalinrusen har lagt seg, risikerer vi ellers å være på et helt annet sted enn vi trodde, og med en uønsket byrde å bære i fremtiden.

Så selv om vi nå er en uke inne i krigen, er det derfor den gamle majorens råd jeg vil formidle til dere alle: «Når det begynner å smelle i skogen, bør du sette deg ned på en stubbe og ta en snus!»

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!