– Den absolutte fornuft avgikk ved døden i aftes kl. 11, lot Henrik Ibsen en av figurene uttale i «Peer Gynt».

I Innlandet var det det absolutte folkestyret som avgikk ved døden onsdag formiddag sist uke, da fylkestinget feide resultatet av en folkeavstemning til side til fordel for utenforliggende formål. En nylig folkeavstemning viste at folkeflertallet i Mjøs-fylkene ønsket å dele opp monsterfylket og gjeninnføre Hedmark og Oppland som egne fylker – slik det har vært siden 1781.

Elitene i fylkespolitikken ønsket ingen folkeavstemning og la opp til en gjennomføring som bevisst utelukket betydelige velgergrupper ved å gjøre avstemningen digital og med krav om BankID for å delta. Deretter bortforklarte fylkeselitene resultatet ved å vise til lav valgdeltakelse, men den var ikke lavere enn den pleier å være ved fylkestingsvalg – rundt 50 prosent.

Så ble det argumentert med at en undersøkelse blant fylkeskommunalt ansatte viste et flertall mot oppløsning. Derfor ble det hevdet at folkeavstemningen bare var én av flere faktorer som måtte vektlegges.

Denne holdningen avdekker forskjellen mellom sanne demokrater og liksom-tilhengere av folkestyret. Vi tror at den tanken aldri streifet Trygve Bratteli at folkeavstemningen om EF i 1972 ikke skulle tas til følge. Bratteli aksepterte sitt nederlag og godtok folkets dom. Han hevdet heller aldri at holdningen blant offentlig ansatte skulle telle mer enn folkets røst, slik politisk praksis nå er blitt ved Mjøsa.

Innlandet er en merkelig konstruksjon – større i utstrekning enn resten av Østlandet. Tvangsekteskapet har fungert dårlig, slik arrangerte giftermål gjerne gjør.

Motstanderne av skilsmisse hevder at Innlandet gjør regionen mer slagkraftig. Da spør vi: Slagkraftig – hvem er det som skal slås? Er Sørlandet blitt mer slagkraftig etter at Agder-fylkene fusjonerte? Og er Trøndelag blitt mer selvhevdende etter at to fylker ble til ett? Og ble Innlandet selv mer kraftfullt enn Oppland og Hedmark var? Svaret er nei. Fusjonene har vært uten betydning for regional styrke og selvhevdelse.

Det er med fylker som med så mye annet: Det er ikke størrelsen det kommer an på. Når velferdsoppgaver som videregående skoler og tannhelse skal løses, spiller det ingen rolle om fylkeskommunen er stor eller liten. Det er opp til staten å gi fylkeskommunene større oppgaver, men det blir det aldri noe av så lenge Høyre eller Ap er i regjering.

Flertallet i fylkestinget har konkludert i en prosess som en skulle tro at Kreml har regissert. Selv en rigget folkeavstemning endte ikke slik makthaverne ønsket. Da satte de like godt valgresultatet til side. Maktarrogansen suspenderte folkestyret.  

Ordinære stortings-, fylkestings- og kommunestyrevalg er også folkeavstemninger. Det er pussig at ekstraordinære avstemninger nord på Østlandet derimot godtas bare i den utstrekning makthaverne liker utfallet.

Regjeringen har uttalt at fylkeskommuner som ber om det, skal bli oppløst. Intet mindre enn folket selv i Mjøs-fylkene gjorde akkurat det, men fylkestinget rappet folkets vilje. Hvis Senterpartiet skal komme seg opp fra knestående, bør partiet sette hardt mot hardt og få regjeringen til å foreslå for Stortinget at folkets uttalte ønskemål oppfylles. Det kan umulig være slik at de som stjeler og omstøter folkeviljen, skal vinne frem.

Hvis ikke er 8 prosent ingen nedre grense for partiets oppslutning, og Ap kan for sin del bare belage seg på 1-tallet som første siffer i folkets støtte.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.