Statnetts likeretteranlegg på Raustad i Agder er utløpet for sjøkabelen mellom Norge og Nederland. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB.

Energipolitikken Norge fører, er et brudd på energilovens formålsparagraf, som krever at produksjon, distribusjon og omsetning av energi skal ta hensyn til allmenne interesser, hevder ABC Nyheters kommentator Thomas Vermes.

I en kommentar til den sjokkartede økningen i strømprisen siterer Vermes den aktuelle paragrafen:

«Loven skal sikre at produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte, herunder skal det tas hensyn til allmenne og private interesser som blir berørt.»

I stedet har Norge ført en energipolitikk der endringer i overføring og omsetning av energi nå har ført til økte priser:

Norske politikere har sørget for å bygge opp så stor kapasitet på utenlandskablene at det blir utenlandsk prisnivå på strømmen her hjemme.

At allmenne interesser er blitt sterkt negativt berørt, er hevet over tvil.

Nylig stod en mor frem hos Fredrik Solvang på NRK og fortalte hvordan strømprisen tvinger henne til å senke innetemperaturen hjemme til 13 grader, og det er opplagt at hun er langt fra alene om å måtte senke livskvaliteten betydelig som følge av prisøkningen.

Olje- og energiminister Marte Mjøs Persen (Ap) etter et møte i departementet med NVE den 30. november 2021. Foto: Terje Bendiksby / NTB.

Vermes viser fortjenstfullt til et svar fra olje- og energiminister Marte Mjøs Persen på et spørsmål fra Rødts Sofie Marhaug i Stortingets spørretime 27. oktober:

«Å begrense handelen over utenlandsforbindelsene i et forsøk på å påvirke kraftprisen vil innebære et brudd med praksis både i Norge og i våre naboland, og det vil også være i strid med våre internasjonale forpliktelser. Krafthandelen over landegrensene reguleres blant annet av EØS-avtalen, som skal legge til rette for en mest mulig fri krafthandel, uten hindringer mellom landene».

Det statsråden i virkeligheten sier, er at hensynet til EU veier tyngre enn hensynet til egne borgeres ve og vel. Det er en bitter ironi, all den tid EU-medlemmet Tyskland har begrensninger på sin krafteksport, som Marhaug poengterer i sitt spørsmål.

Hvem er det egentlig regjeringen jobber for?

Dersom en avtale som er inngått med EU gjør at nordmenn kastes ut i fattigdom og velferdsavhengighet, er ikke regjeringens første innskytelse at det er noe galt med avtalen, og at den må reforhandles hvis det ikke er mulig å tøye bestemmelsene til nordmenns fordel.

Nei da, det første regjeringen gjør, er å ta stilling i favør av en avtale med EU som er til ulempe for nordmenn. Det betyr at Norges regjering i dag er et administrativt organ for EU som ikke arbeider for Norges befolkning, men for unionen.

ABC Nyheters kommentator legger ikke fingrene imellom når han fastslår at det er «slutt på kraftlandet Norge». Etter Vermes’ oppfatning er det ulykksalige resultatet drevet frem av en allianse av «liberalister, kraftbransjen og klimaforkjempere» – med andre ord en motbydelig cocktail av ideologi, grådighet og utopiske visjoner.

Det absurde i at nordmenn skal fryse for liksom å redde verden fra å bli stekt, burde være tilstrekkelig for å få tenkende mennesker til å dra i nødbremsen. Problemet er at slike mennesker knapt er å finne i Stortinget eller regjeringen.

Med Kåre Willochs bortgang ser vi kanskje enda klarere at dette er det aller største problemet med den politiske klassen i dag. Uansett hva man måtte mene om Kåre Willoch, er det ikke til å komme forbi at han var intelligent. Og uansett hva man måtte mene om dagens politiske klasse, er det helt umulig å hevde at den er intelligent.

Dermed kan den heller ikke forstå Vermes’ kvantitative analyse av kraftsituasjonen:

Om Norge økte kraftproduksjonen med, la oss si, 110 TWh fra dagens ca. 140 i året, ville det bety dramatiske inngrep i norsk natur, men neppe et stort prisfall i markedene Norge er koblet opp mot.

EUs produksjon av kraft lå på 2904 TWh i 2019. Storbritannia produserte 356 TWh i 2016. En vekst på 110 TWh utgjør fattige 2,3 prosent av det samlede markedet i Norge, EU og Storbritannia. Det vil neppe utløse rystelser i prisnivåene.

Likevel presenterte organisasjonen Norsk Industri 23. november sin «klimamarsjordre» til regjeringen, der de innbiller seg at det blir en grønn industrioppblomstring dersom norsk produksjon trappes opp fra 140 til 250TWh i året.

Dette «grønne spranget» blir forhåpentligvis ikke like dødelig som «det store spranget» i Kina.

Ikke desto mindre har det gode sjanser til å rasere mye av det som er igjen av industrielt liv i Norge. For det ser ikke ut til å være noen voksne mennesker i nærheten under den grønne hjemme-alene-festen der deltagerne er i full sving med å demontere huset.

Da Norge var i union med Sverige, var det Sveriges manglende evne eller vilje til å fremme norske interesser i utlandet som ble avgjørende for at unionen til slutt ble oppløst. Men regjeringen i Stockholm motarbeidet ikke norske interesser aktivt, slikt regjeringen i Oslo gjør i dag.

 

Kjøp Kents bok her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.