Klimatoppmøtet COP26 ble avsluttet i helgen. Som forventet var det ikke mye å juble for. Delegatene som mener at apokalypsen er nær hvis ikke man fører en drakonisk energipolitikk, har mistet kontakten med de politiske og økonomiske realiteter.

Dette skriver Wall Street Journal på lederplass.

The latest climate confab achieved little, which is for the best.

The climateers couldn’t agree whether they had failed to forestall climate catastrophe or set the world on a new path to banning fossil fuels.

Dommedagsprofetene var i sorg, ettersom mange land ikke var villige til å forplikte seg til å redusere sine utslipp av klimagasser. Selv utfasing av kull klarte de ikke å komme til enighet om, etter at Kina og India sa nei.

Perhaps those nations noticed that even Europe is having to fall back on more coal power these days amid an energy crisis and rising prices.

USAs klimautsending John Kerry forsøkte å fremstå mer optimistisk, som vanlig.

You have to admire his ability to spin the media that “United States reclaims leadership role,” as the Washington Post headlined it, skriver WSJ syrlig.

Kerry kunne nesten ikke innrømme at COP26 var en fiasko, skriver WSJ.

The international commands from Glasgow are supposed to justify President Biden’s agenda to regulate and tax U.S. oil and gas production out of business, while spending $550 billion in green-energy subsidies.

Kerry henviste til en felles uttalelse hvor USA og Kina lovet å jobbe sammen for å redusere utslippene.

I virkelighetens verden fortsetter Kina å bygge stadig nye kullkraftverk, selv om Kina har antydet at de muligens kan begynne å redusere utslippene sine før 2030. Dette er årstallet hvor Biden vil at USA skal ha redusert sine utslipp til halvparten, koste hva det koste vil.

The Chinese know they can exploit America’s climate obsessions by making promises they may or may not keep in return for U.S. concessions on economics or national security.

I mellomtiden kan Kina lene seg tilbake og bevitne hvordan USA og andre vestlige land straffer seg selv og sin befolkning med stadig høyere energipriser, som er den viktigste konsekvensen av Bidens klimaagenda.

I virkelighetens verden er det langt fra opplagt at vestlige ledere kan levere det de lover. Den stigende inflasjonen rammer Biden-regimet hardt. Biden måtte derfor be Russland og Saudi-Arabia om å øke sin produksjon av olje, etter å ha redusert USAs produksjon.

Les også: Biden ber Russland og Saudi-Arabia om å produsere mer olje

Kerry forsøker seg på en spin, WSJ lar seg ikke lure.

“If [Mr. Biden] were asking them to boost their production over five years, I’d quit,” Mr. Kerry told reporters, by way of trying to square this circle. “But he’s not. He’s asking them to boost production in this immediate moment.” Lord, make us green, but not yet.

Det handler om makt. Klimaeliten forsøker å overbevise sine borgere om at den eneste måten vi kan unngå katastrofe på, er å gi stadig mer økonomisk makt til myndighetene.

Les også: – Klimaeliten ler oss rett opp i ansiktet

Vår jobb som skattebetalere er å finansiere galskapen, gjennom skyhøye energipriser, inflasjon, skatter og avgifter. Denne jakten på «Neverland» er ikke særlig demokratisk, ifølge WSJ.

Whenever Western voters are honestly presented with this choice, they say no.

Men klimafanatikerne kjører bare på, med stille tvang og finansielle reguleringer som skviser lønnsomme næringer for å sprute penger inn i ulønnsomme luftslott.

Les også: SV krever ny milliardavgift for oljenæringen

COP26 og andre klimamøter er bare et makabert spill for galleriet, uansett om man bekymrer seg for utslippene eller ikke.

Lederen avsluttes slik:

For that matter, neither will anything else that happened in Glasgow. What will matter is research in new technology, adaptation to cope with the uncertain effects of a changing climate, and whether or not the world grows wealthier to better cope with that uncertain future.

Henrik Kvadsheim er universitetslektor ved Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet, UiS. Han har delt saken på Facebook, og skriver:

Eit litt anna realpolitisk forankra syn på Glasgow-møtet og dets betydning enn det norsk media har gitt oss.

Han får svar fra politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim:

Den som skriver noe slikt på lederplass i en norsk avis, løper en karrieremessig risiko.

Glasgow’s Climate of Unreality 

Kjøp Kents bok her!

;