Leserfoto fra Tanum bokhandel på Oslo lufthavn.
Den koleriske historiker Sven Holtsmark, hvis arroganse er omvendt proporsjonal med hans intellekt og høyde over havoverflaten, har i innlegg i VG og tidsskriftet Minerva ubevisst og uten å ville det gitt min siste bok Stalins svøpe århundrets reklame: Verket er dokumentarlitteraturens svar på Se og Hør, som en følge av forfatterens særegne interesse for seksuallivets gleder.
Ubevisst fordi Holtsmarks raseri åpenbart er fremprovosert av to fotnoter der hans uklare tenkning, dobbeltmoral og manglende skrivekunst er omtalt på en respektløs måte. Som den durkdrevne og komplett uhederlige taskenspiller og rennesteinsjournalist jeg er, ifølge historikeren og hans vennekrets, visste jeg selvsagt at Stalins svøpe ikke ville bli omtalt med et eneste ord i landets hovedmedier. Jeg la derfor inn to snublestrenger i visshet om at de ville utløse Holtsmarks hvitglødende personlige hat – et hat han har gitt uttrykk for siden jeg på 90-tallet var redaktør for NRK Brennpunkt.
Hysterisk og sexfiksert
Jeg fikk rett. Da jeg i august 1997 i samarbeid med VGs daværende politiske redaktør, avdøde Olav Versto, avslørte identiteten til de ledende AP-politikerne, som i KGBs annaler var gitt dekknavnene Jurij (statsminister Thorbjørn Jagland), Rodionov (miljøvernminister Thorbjørn Berntsen) og Dudin (tidligere partiformann Reiulf Steen), var jeg «hysterisk og tragikomisk» (Aftenposten, 20. april 1997). I Minerva er jeg til min hemningsløse fryd avansert til en sexfiksert dyneløfter og pornograf, som fyller «titalls sider med detaljer som noen kanskje finner underholdende, men som andre vil mene ikke fortjener plass mellom to permer.»
Svalbard og Bjørnøya
De andre er åpenbart Holtsmark selv, hans mentor, avdøde professor Olaf Riste og deres disipler, som i årtier har monopolisert fremstillingen av Annen verdenskrigs mest skjebnesvangre norske øyeblikk og med gammeltestamentlig urokkelighet har tviholdt på deres versjon som den eneste sanne vei til Paradis. Det dreier seg om AP-regjeringens foræring av Svalbard og Bjørnøya til Stalin våren 1945, en gave som unngåelig ville dratt oss mot Østblokken og en sovjetisk okkupasjon av Nord-Norge. Hadde folk fått vite sannheten om det som hadde skjedd, ville AP neppe ha vunnet valget høsten 1945. Saken måtte derfor for enhver pris holdes hemmelig for befolkningen, noe som med Stortingets, massemedias og historikernes samtykke lyktes i nesten to år.
Sjalusidrama i Moskva
De underholdende detaljene, som Holtsmark, Riste og disiplene i rødmende blyghet aldri har omtalt – ikke i bøker, ikke i artikler og slett ikke nå – dreier seg om en av utenrikstjenestens største og mest betente skandaler, skjult av Riste, skjult av Holtsmark og skjult av APs fotsoldater. I den avgjørende perioden under krigens avslutning var Norges utsatte ambassade i Moskva ledet av tre aktive homofile, som i perioder delte samme mannlige elsker, en russisk ungdom som var under sterkt press av KGB. Triumviratets hovedperson, ambassadør Rolf Andvord, en av Spitsbergen-gavens hovedarkitekter, hadde til overmål allerede i 1942 meldt seg frivillig til tjeneste for Stalins hemmelige politi.
Ladd revolver under hodeputa
Som yngstemann, ambassadens attache, tilsto i et avhør med politiet i 1959, sitert etter Stalins svøpe: «Avreisen fra Moskva i 1946 ble meget dramatisk. [Hans personlige tjener] Victor var så å si sønn i huset, og Andvord ville ha ham med seg ut av landet. Andvord hadde spurt en eller annen om formalitetene forbundet med dette.»
Andvord hadde bedt Molotov om å ordne utreisetillatelse for den nå 20-årige volgafinnen som en gunstbevisning ved avreisen. «Resultatet ble at Andvord fikk et tilsagn, i hvilke former vet jeg ikke, om å få Victor med seg ut av landet. Til gjengjeld skulle han stille seg til disposisjon med opplysninger til det sovjetiske sikkerhetspolitiet (forf. uth.).»
Det fantes en serie kompromitterende fotos av både ambassadør Andvord, ambassaderåden og attacheen som kunne brukes som pressmidler, men sistnevnte trodde ikke det var nok. «Jeg går ut fra at russerne må ha sittet inne med kompromitterende materiale om Andvord. Han var meget uforsiktig i sin private livsførsel, men en avdekking av hans homoseksuelle tilbøyeligheter ville neppe spille noen større rolle for ham. Jeg er av den mening at russerne må ha hatt ytterligere pressmidler mot ham uten at jeg kjenner arten (forf. uth.)»
I dagene før avreisen i november var Andvord under et sterkt press. «De siste par uker var han sterkt plaget av forskjellige former for henvendelser fra sikkerhetspolitiet [KGB]. Han var til slutt meget nervøs og nedbrutt. Den siste uken nektet Andvord å ta telefoner.»
Andvord var bevæpnet med en revolver de siste dagene før avreisen. Våpenet lå under hodeputen når han sov. «Han våget ikke å reise alene ut, men ba meg følge med på toget til Leningrad og båten derfra til Helsingfors. På reisen betrodde han meg hva som var foregått.»
Folk tåler sannheten
Hvis Holtsmark i fullt alvor mener at de skandaløse forholdene ved Moskva-ambassaden da utenriksminister Trygve Lie og AP-regjeringen med ambassadør Andvord som støttespiller i 1944/45 bøyde av for presset fra Kreml og i det alt vesentlige gikk med på Stalins krav, ikke bør fram i lyset, er det ikke pornograf Jacobsen som har et problem. Det er Holtsmark og hans støttespillere. Andvord var ikke hvem som helst. Han reiste hjem for å tiltre stillingen som utenriksråd, og ble dermed UDs øverste embetsmann og regjeringens viktigste utenrikspolitiske rådgiver. Hvis hans seksuelle utskeielser i Kuibysjev, Moskva og Teheran hadde blottlagt ham for press fra KGB og Kreml i en tid da landet drev mot øst som følge av den fatale brobyggingspolitikken, er dette opplysninger av den ypperste offentlige interesse – for historikere, journalister og folk flest. Befolkningen har et absolutt krav på hele sannheten, usminket og ikke tilpasset APs behov. Hadde ikke den internasjonale utviklingen i årene 1947-49 reddet regjeringen fra nye tabber, ville folk nord for Narvik ha risikert å våkne til livet i en sovjetrepublikk.
Holtsmark har oppkastet seg til dommer over hva som kan og ikke kan stå mellom to permer, og har selv holdt essensielle deler av dramaet skjult for lesere og studenter. Jeg tror ikke det skyldes moralsk forargelse, som han foregir, men frykten for en åpen og fri politisk debatt og for at hans statsfinansierte virksomhet skulle bli stoppet. Han blir grundig avslørt i Stalins svøpe, og det er derfor han geråder i et sant raseri. Han gikk i en felle. Den eneste måten han kan komme ut av den med æren i behold, er å forklare leserne hvorfor han etter snart 30 års monopol aldri har fortalt folk hva som egentlig foregikk.
Først publisert i VG, der Sven Holtsmark altså tidligere har offentliggjort kritikk av Alf R. Jacobsens nye bok.
