Hvorfor er venstresiden – både politikere, organisasjoner og media – ofte så lite villige til å stå opp for ytringsfriheten? Hvorfor innføres lover mot hatytringer i så å si alle vestlige land, designet for å beskytte «sårbare grupper», noe som selvsagt bryter mot prinsippet «likhet for loven».

En mulighet er at venstresiden, som i dag inkluderer mesteparten av dem som tidligere kalte seg borgerlige (Høyre) eller konservative (Tories), rett og slett frykter ytringsfriheten.

Hvor sterkt Labour har fjernet seg fra sin opprinnelige målgruppe, som en gang var vanlige arbeidere, viser seg for eksempel i reaksjonene etter at Labour-leder Keir Starmer skrev et innlegg om varemangelen i supermarkedene som ble publisert av tabloide The Sun.

Labour’s Merseyside MPs, Liverpool city region mayor Steve Rotherham and Liverpool mayor Joanne Anderson were united in condemning Starmer’s Sun piece over the weekend. ‘How dare he write for the S*n’, chimed in fellow scouser Len McCluskey.

Riktignok har folk fra Liverpool et meget anstrengt forhold til hvordan The Sun opptrådte, etter Hillsborough-tragedien som førte til at 97 mennesker døde. Etter dette er det få butikker i Liverpool som selger The Sun.

Men dette skjedde i 1989. Og reaksjonene kommer ikke kun fra Liverpool. Det velkjente fenomenet at man lar seg krenke på andres vegne, kom til uttrykk.

Zarah Sultana proclaimed Starmer’s op-ed an ‘insult to Liverpool’ and ‘to the football community’. She accused him of ‘alienating a group of core working-class supporters’.

Which, to be fair, is something the Corbynistas have some expertise in.

Som Liverpool-tilhenger siden 1974 må jeg nesten trekke på smilebåndet. At Starmer skriver et innlegg i en landsdekkende avis, burde virkelig være akseptabelt.

Jeg er mer irritert over de hysteriske reaksjonene, selv om jeg kan ha forståelse for de innbitte i rød drakt. Men det er vel tvilsomt om Sultana og McCluskey er faste gjester på The Kop.

Transaktivistene slår til igjen

I en kommentar i Spiked tar Brendan O’Neill opp reaksjonene etter at LGB Alliance fikk sette opp en stand på kongressen til Det konservative partiet.

LGB Alliance er en organisasjon for lesbiske, homser og bifile, som misliker transideologien. De kjemper for rettighetene til dem som er tiltrukket av personer med samme kjønn, ikke med samme kjønnsidentitet.

Dette får selvsagt hysteriske transaktivister til å klikke i vinkel, og anklagene om transfobi spyttes ut i annenhver setning. LGB Alliance defineres som en «hate group».

At the Conservative Party conference in Manchester, the LGB Alliance has been given a stall, and all hell threatens to break loose. Leftists who loathe the LGB Alliance for its criticisms of the ideology of transgenderism accuse the Tories of hosting a ‘hate group’.

Hilariously, they claim the Nasty Party’s welcoming of the LGB Alliance is of a piece with its homophobic agenda of the 1980s, when in truth it’s the woke agitators determined to shut down the LGB Alliance who are behaving like those old red-faced enforcers of Clause 28 who could not abide the idea of homosexuality being talked about in certain spaces.

Identitetspolitikken er en viktig grunn til at samfunnsdebatten har blitt så splittende, mener O’Neill. Denne usmakelige gjengen kan ikke tolerere konversjonsterapi hvis det dreier seg om samtaler med unge mennesker i villrede om sine seksuelle preferanser.

Hvis et barn, påvirket av translobbyen og videoer på TikTok, plutselig blir usikker på sitt eget kjønn, da er det derimot bare å hente frem hormonene og skalpellen. Mens alle smiler og klapper i bakgrunnen.

Er det ikke en form for konversjon å faktisk «skifte kjønn?» Hvorfor er det forbudt å protestere mot dette, ifølge de samme som protesterer mot et forsøk på å endre, eller definere, sin egen legning?

Jeg har flere venner som først i voksen alder oppdaget at de egentlig foretrakk personer av sitt eget kjønn, etter tidligere å ha hatt forhold til personer av det motsatte kjønn. Skal jeg fordømme disse? På grunn av endrede preferanser på soverommet?

Ytringsfriheten må begrenses for at det skitne spillet ikke skal bli avslørt. Og stort sett hele presset mot den reelle ytringsfriheten kommer fra venstresiden. Kristne fundamentalister har blitt erstattet av hysteriske aktivister, både når det gjelder angrep på ytringsfrihet, homser som tenker selv og en rekke andre fritenkere.

Dette miljøet hevder gjerne at kanselleringskultur er en myte, mens de samtidig utvider listen over hvem som skal rammes av scenenekt (No Platforming).

‘Cancel culture is a myth’, many on the left claim, in which case perhaps they’d like to explain why they devote so much furious energy to trying to cancel the LGB Alliance.

The gay-haters of the Eighties were rank amateurs in comparison with these self-righteous cancellers who long to destroy the LGB Alliance for the speechcrime of saying homosexuals are real.

It’s no longer God-botherers who angrily chastise anyone who argues that same-sex attraction is fine – it’s Queer Studies graduates.

Venstresiden har forkastet idealet om ytringsfrihet. Vi så et eksempel på dette i forbindelse med at Lars Vilks døde, da mange pekte på at han tross alt hadde fornærmet en hel religion.

At en del muslimer jubler, er vel som forventet. Men Lars Vilks blir også spyttet på, rett etter sin død, av patetiske venstreliberalere som ikke har noe ønske om å innføre ytringsfrihet i vårt land.

Les også: Lars Vilks – mer enn en rondellhund

Her i Norge får vi snart ny statsminister, som sviktet prinsippet om ytringsfrihet på det groveste, da han kastet Vebjørn Selbekk til de siklende imamene. Et svik uten like fra en norsk utenriksminister. Dette burde faktisk ha diskvalifisert ham for posten som norsk statsminister.

At han løy for åpent kamera om sine samtaler med Hamas, er bare krydder, som andre skandaler i hans gjøren og laden.

Les også: Støre sviktet da det gjaldt. Han er ikke skikket til å bli statsminister

De britene som reagerer så sterkt på at Starmer skrev en snutt i The Sun, hadde ingen problemer da forgjengeren Corbyn fikk betalt for å stille opp for Press TV, som er tilknyttet det iranske regimet. Iran er jo så kjente for human behandling av kvinner, homser og fritenkere.

Well, what’s hosting a show on a TV channel connected to a misogynistic, homophobic theocracy compared with writing for a newspaper read by people who work on building sites?

Svaret på det siste spørsmålet er enkelt: Venstreliberale i dag bryr seg ikke om arbeidere som tilhører arbeiderklassen. De bryr seg kun om de superrike, woke-mediene og alle som er avhengige av staten, enten gjennom jobb eller sosiale overføringer.

Det er noe snobbete og kvalmende over hele sirkuset.

The left’s loathing of the Sun is snobbery masquerading as radicalism.

They’re convinced the gruff working classes – who don’t even have Media Studies degrees – are having their empty minds filled with dangerous tabloid drivel.

Viljen til sensur ligger innbakt som et instinkt i dem som tilhører den moderne venstresiden. Det er en retur til tankegangen fra Stalin-tiden.

De som ytrer meninger man ikke liker, må knuses for enhver pris. Derfor får vi lover om «hatefulle ytringer».

The left’s violent turn against freedom of speech is a tragedy. It is contributing to a culture of self-censorship, with many people increasingly unwilling to express their true thoughts in public, lest a mob brand them transphobic, Islamophobic, or some other phobic.

Et fungerende demokrati krever en ærlighet i politisk debatt. Uten ytringsfrihet er dette umulig. Alle idéer må høres, også de man på saklig måte vil forkaste.

Men i dag blir det oppstyr kun fordi en kvinnelig politiker uttaler at kun kvinner har en livmorhals. Eller hvis man benekter at antall kjønn er 100, slik BBC hevdet overfor britiske barn.

What a fall. And sadly, we’re all paying the price, as cancellation becomes second nature, daring thought is punished, and the possibilities of politics go unrealised.

Ytringsfrihet har lenge vært en av mine kampsaker, og jeg beskrev ytringsfriheten som demokratiets hellige gral i en kronikk publisert for litt over tre år siden.

Jeg skrev den gangen: «Kampen om ytringsfriheten er en kamp vi ikke har råd til å tape. Dessverre har vi få allierte, men heldigvis finnes det allierte i alle politiske leire. Vårt eneste håp er derfor å alliere oss med disse kreftene, invitere til åpen debatt og slippe til stemmer som har helt andre meninger enn oss selv.»

Situasjonen har forverret seg dramatisk siden 2018. Men man kan ikke gi opp kampen.

Spiked: Democracy dies when freedom of speech is restricted

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂