«Verdens grønneste manganprodusent», franskeide Eramet bruker norsk fossekraft til å foredle manganmalm fra Gabon i Vest-Afrika. Uenighet med Yara om prisen på ovnsgassene som dannes ved produksjonen, har ført til Eramet har valgt å brenne gassen, helt siden 2019. Gassen kunne ha gitt 200 GWh i energi, men i stedet for energi, blir det CO2-utslipp, tilsvarende 114.000 bensinbiler i året.

Isolert sett er vi ikke så bekymret over C02-utslippene. Verre er det at norske forbrukere skal ranes for landets viktigste naturgitte ressurs, vannkraften, og attpåtil måtte betale CO2-avgifter og bompenger over en lav sko, delvis fordi to industrigiganter som Eramet og Yara skal få lov til å skryte av sin miljøvennlighet.

Med rimelig, for ikke å si subsidiert, norsk vannkraft og et fundament for industri i Telemark, grunnlagt av den visjonære industrigründeren Sam Eyde, har det i mer enn hundre år vært lønnsomt å smelte vestafrikansk manganmalm til manganlegeringer i på Herøya utenfor Porsgrunn, side om side med kunstgjødselprodusenten Yara, som også kan ta med fysikkprofessor Kristian Birkeland i sin aftenbønn. Manganlegeringer er for å sitere Eramet et av det moderne samfunnets viktigste byggesteiner:

Effekten av mangan i stål kan sammenliknes med kalsium for skjelettet: Det gjør stålkonstruksjoner sterkere, hardere og mer slitesterke.

Begge skryter de av sine miljøtiltak. Eramet presenterer seg slik på hjemmesiden:

Opprinnelig gikk bedriften under navnet Porsgrund Elektrometallurgiske Aktieselskab, på folkemunne PEA, Metallurgen, Lurgen, seinere Elkem og nå Eramet. I dag har det tradisjonelle smelteverket rundet 100 år og er verdensledende på produksjon av raffinerte manganlegeringer.

Eramet Norway er stolte av å drive en av verdens reneste produksjonsprosesser for fremstilling av manganlegeringer. Vi har høye ambisjoner for våre miljøprestasjoner og jobber systematisk for å nå våre mål.

Rent, javel, men smelting av manganmalm gir masse avgasser, og slik sett rimer skrytet dårlig med det vi mandag kunne lese i en notis på NTB, som igjen har sakset fra Varden (betalingsmur):

Siden mai 2019 har Eramet brent gassen etter at de to industrigigantene ikke ble enige om en ny avtale. Det fører til store utslipp, skriver Varden.

– Eramet har ikke akseptert prisen vi er villige til å betale og velger heller å fakle gassen. Det er deres gass og deres valg, sier fabrikksjef Jon Sletten hos Yara Porsgrunn. (NTB)

Denne uenigheten reflekteres ikke på Eramets hjemmesider. Der fortsetter de skrytet som om ingen priskrig eksisterer:

Bedriften har et årlig kraftforbruk på 570 GWh (570.000.000 kWh), og av dette gjenvinner bedriften opp mot 200 GWh termisk energi gjennom sin leveranse av CO-gass til Yaras ammoniakkbedrift på Herøya. Også energi knyttet til kjølevannet fra prosessene, blir utnyttet. (Eramet)

Hva Yara angår, så produserer de tross alt mye mineralgjødsel som gir økt biomasseproduksjon slik at mer CO2 bindes i plantene, men skal de først skryte av å være miljøvennlige, burde de selv forstå at gjenvinning av 200 GWh energi ved å bruke ovnsgassene fra Eramet til termisk energi, slik Eramet fortsatt hevder på sine hjemmesider at de er blitt enige med Yara om, ville være et vesentlig energi-økonomisk tiltak. Hvis de selv ikke forstår såpass burde noen av klimahysterikerne i den norske Regjeringen fortelle dem det. Staten eier tross alt 36,21 prosent av Yara.

Selv om denne priskrigen har et skjær av komikk, lukter dette surt av hykleri.

 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂