Abdirahman J. (24), den somaliske jihadisten som fredag knivstakk og drepte tre kvinner i Würzburg og skadet flere andre mens han ropte «Allahu akbar», søkte forgjeves om asyl i Tyskland i 2015, men fikk siden sekundær beskyttelse i landet, opplyser Würzburgs politimester Gerhard Kallert.

Hvis de rettspsykiatrisk sakkyndige kommer til at 24-åringen har en alvorlig mental lidelse, blir den føderale migrasjons- og flyktningetaten nødt til å sette foten ned for utsendelse fra Tyskland, sier migrasjons- og straffe­retts­eksperten Philipp Pruy til Bild.

Det viser seg at Abdirahman J. i januar i år hadde knivtruet en annen beboer ved hjemmet for personer uten fast bopel, men ble gjenstand for psykatri snarere enn straffe­forfølgelse, for siden å returnere til det samme hjemmet som om trusselen aldri hadde funnet sted.

Somalieren ropte ikke bare «Allahu akbar» under angrepet, han skal etterpå også ha sagt at han hadde utført sin jihad, og hjemme hos ham fant politiet IS-propaganda.

Dette kunne ha skjedd hvem som helst, sa den katolske biskopen Franz Jung i minne­seremonien søndag. Nei, det kunne ikke det. Abdirahman J. gikk spesielt etter kvinner, og det er ingen tvil om at han ville ha latt åpenbart muslimske kvinner være i fred. Her ligger nok løsningen på den nokså vriene rebusen om at islam angivelig betyr fred.

Bayerns innenriks­minister Joachim Herrmann (CSU) sier omsider at mye tyder på at angrepet var islamistisk motivert.

Ikke desto mindre insisterer det tyske establishment, denne gang ved Würzburgs borgermester Christian Schuchardt (CDU), på at man ikke skal snakke om religion eller nasjonalitet som noen faktor.

Det er bare altfor behagelig å snakke seg bort fra at angrepet aldri ville ha skjedd uten at en mann med en annen nasjonalitet kom seg til Tyskland fordi politikerne hadde latt porten til Europa stå åpen for ulovlige innvandrere.

Denne tausheten er farlig, skriver journalisten Judith Sevinç Basad i Bild. Hun peker på dobbeltstandarden:

Ved høyreekstreme angrep er regjeringen glassklar: Man fordømmer handlingen, nevner den politiske bakgrunnen og krever konsekvenser.

Men når det handler om islamistiske angrep, blir det relativisert og tiet. Av frykt for å spille i hendene på de høyreekstreme.

Hvis makteliten ønsker å forsterke den allerede nokså kraftige splittelsen i de vesteuropeiske samfunnene, skal den bare holde frem som den stevner.

Når slik forskjells­behandling skjer mellom søsken, skaper det normalt problemer i familier. Men våre ledere tror åpenbart at det ikke gjør noe om man deler befolkningen inn i grupper av klasse A og klasse B.

Formaningen om ikke å snakke om terroristens bakgrunn er i virkeligheten en ordre til ikke å sette spørsmålstegn ved kompetansen, ærligheten eller integriteten til den verste politiske klassen i Europa siden krigen.

 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!