Politikk preges mer og mer av temaer de etablerte partiene enten ikke vil snakke om eller de må snakkes om på en bestemt måte. I hovedtrekk handler det om å holde en ny høyreside ute. De etablerte partiene er blitt systemtro.

Vi ser tegn til at velgerne oppfatter politikken som et system, et avtalt spill, hvor man sørger for seg og sine. Da Tina Bru rykket ut til forsvar for Lan Marie Berg, demonstrerte hun brorskapet mellom politikere på tvers av det som liksom skal være sterke motsetninger. Politikerne og mediene har kjørt frem en oppfatning om at politikerne er truet, og de skyldbelegger folk som mener noe annet enn dem selv, men de vil ikke spørre hvorfor politikerne er hatet:

Kan det være at Lan Berg har ødelagt så mye at folk har grunn til å hate henne? Det er et utillatelig, men like fullt logisk spørsmål. I alle andre sammenhenger spør man etter årsak. Men ikke i politikken.

Det er et krisetegn

For hvis medier og politikere unnlater å stille spørsmålet «hvorfor», sier de implisitt at det er greit å gjøre hverdagen ulevelig for næringsdrift og vanlige mennesker. Det er et farlig signal å sende. Da sier makten at den har rett til å gjøre som den vil og ikke bryr seg om hva folk mener.

Dette er kjernen i dagens politikk: En elite sier at dens handlinger er konsekvensfri for dem selv. De har sagt opp kontrakten med folket. De danner derfor en front mot folket og må holde sammen. Tina Brus forsvar for Lan Berg var en politisk demonstrasjon.

Innen et slikt system vil det være en underliggende frykt hos eliten for folkets vrede. De vet den finnes der ute, og derfor snakker de så mye om politikeres sikkerhet. De ønsker seg lover som kan gi straff for personer som fører hatefull tale. Men hvem skal definere hva som er hatefullt? De samme politikerne. Det blir bukken og havresekken.

Alt som skjer, skjer som følge av at politikerne har erklært seg selv for hevet over folket. De stjal suvereniteten som demokratiet hviler på.

Det er gradsforskjeller landene imellom, men de er prinsipielt like: Når politikken blir konsekvensfri for politikerne, blir den et spill. Bare de som rekrutteres til systemet, slipper til etter lang tids «vetting».

Dette systemet er i sin karakter forskjells-skapende. Det forhindrer ikke at de samme politikerne snakker høyt og lenge om «Forskjells-Norge».

Folk registrerer ubevisst dissonansen og «skrur av». Folk har logget seg av enn debatt som ikke sier noe som helst fordi den ikke handler om dem.

Politikken profesjonaliseres, heter det, uten at dens eksklusive karakter nevnes: Bare de utvalgte får spille.

Hvor lenge kan politikken være konsekvensfri for politikerne? Hvor store endringer kan man foreta uten at de stilles til ansvar?

Lengst har politikerne i Sverige gått; de har ødelagt et helt land

Nå skal det krangles om taburetter i ulike partikonstellasjoner. All støyen skjuler hvor de virkelige konfliktlinjene går.

Men virkeligheten slår stadig sterkere inn. Det vil si: Det er ikke lett å skille på hva som er ekte og hva som er innbilt krise. Helt tilbake på 1960-tallet begynte eksperter, politikere og medier å fôre oss med katastrofeforestillinger om lite mat, overbefolkning, knappe ressurser – og verst av alt: stigende hav. Dette spiller på urgamle myter om Syndfloden, og det har en resonans i menneskenes underbevissthet og fantasi. Men også dette er blitt et spill. De kreftene som vil kontrollere oss, vil også kontrollere vår fantasi.

Ville Obama virkelig kjøpt en strandvilla med 14 soverom i Martha’s Vineyard hvis han trodde på et stigende havnivå?

Menneskene blir trette av spill. Derfor gidder de ikke følge politikk som før, og mediene utnytter sjansen til å gjøre politikk til et spill for de innvidde.

Resultatet er demokratiets død.

Jo mer politikken er et spill hvor det viktigste ikke sies, desto større blir desillusjoneringen. Pandemien har gjort at utviklingen har skutt fart.

Jeg skriver dette fra Stavanger, hvor det ene praktbygg etter det andre forteller om rikdom. Det er påfallende hvor store og prangende kulturbyggene er. De utstråler makt, ikke kunst.

Men politikk handler om mennesker. Hvis vi ikke kan snakke om og til mennesker, hva er da vitsen med det hele? Rene gater, fine veier. Slik var det også i Italia etter at Mussolini tok over: Togene gikk i rute.

Det politiske spillet som foregår i Vest-Europa, går i autoritær retning. Slik må det bli når man ikke kan snakke om det viktigste og politikken handler om å utvikle strategier for å unngå nettopp dét.

Les også:

Sverige: Noen gråter av innvandringen, noen gråter for mere innvandring