Australias statsminister Scott Morrison hilser på sin britiske kollega Boris Johnson under G7 i Cornwall den 12. juni 2021. Morrison har stått som en påle mot kinesisk press under koronakrisen. Det er Boris som peker her, men det er Morrison og andres lederskap som trekker europeerne motstrebende inn i en allianse mot Kina. Foto: Adrian Dennis / Pool via AP / NTB.

Nyhetsdekningen av G7-møtet i Storbritannia har for en stor del handlet om løfter om vaksinedoser til lavinntektsland og de sedvanlige mantraene om klima. Det gjenspeiler også slutterklæringen fra møtet, som flommer over av gode hensikter på en rekke felter. At «gender equality» er blitt et eget underkapittel, sier mye om tidsånden.

Men den viktigste nyheten fra møtet er at G7-landene hadde besøk av Australia, India, Sør-Korea og Sør-Afrika, og at samtlige undertegnet en felles erklæring om å styrke demokratiet:

We will work together to promote our shared values as open societies in the international system, as reflected in the Statement on Open Societies signed with the Leaders of countries from the Indo-Pacific region and Africa, who have joined us at Carbis Bay, namely, Australia, India, South Africa and the Republic of Korea. Further to this, we commit to: increase cooperation on supporting democracy, including through strengthening the G7 Rapid Response Mechanism to counter foreign threats to democracy […]

Teksten dukker opp i erklæringens punkt 48 på side 19, hvilket er noe nær en garanti for at den ikke blir lest, og det er sannsynligvis meningen.

For en global allianse av demokratier tjener først og fremst til å markere avstand til Kina, samtidig som man ikke ønsker å si det rett ut. For Kina har jo også uten å si det høyt ført krig mot Vesten i flere tiår på alle andre måter enn de rent militære.

I punkt 49 kritiserer erklæringen Kina ikke bare for menneskerettsbrudd i Xinjiang og maktovergrep i Hongkong, men også for det som i praksis er landets økonomiske krigføring:

With regard to China, and competition in the global economy, we will continue to consult on collective approaches to challenging non-market policies and practices which undermine the fair and transparent operation of the global economy.

Kina får dessuten kritikk for aggresjonen landet viser i sine egne nærområder:

We underscore the importance of peace and stability across the Taiwan Strait, and encourage the peaceful resolution of cross-Strait issues. We remain seriously concerned about the situation in the East and South China Seas and strongly oppose any unilateral attempts to change the status quo and increase tensions.

På toppen av det hele ber G7-landene om en ny granskning av koronautbruddet i Kina.

Med tanke på Kinas ufine behandling av Australia etter kritikken i fjor av Beijing-regimets håndtering av koronasituasjonen, er dette en klar solidaritetserklæring til australierne.

Det er Biden-administrasjonen som har fått de store europeiske landene med på dette, men Joe Biden har i praksis fulgt opp initiativer som ble tatt av hans forgjenger Donald Trump, all den tid konfrontasjonslinjen mot Kina begynte under Trump-administrasjonen. Med Biden på Trumps plass står the good cop på skuldrene til the bad cop.

Det var også under Trump at amerikanerne begynte å børste støvet av den såkalte Quadrilateral Security Dialogue, forkortet Quad, et internasjonalt sikkerhets­politisk forum som foruten USA består av Japan, India og Australia – og de to sistnevnte var altså tilstede under G7-møtet.

Konturene avtegner seg med andre ord av en global demokratisk allianse mot Kina, og det er liten tvil om at denne også vil få en militær dimensjon. NATO-sjef Jens Stoltenbergs nylige uttalelser om Kina som en strategisk utfordring peker klart i retning av det.

Det kan i denne sammenheng være verdt å minne om at Norges statsminister Erna Solberg under sikkerhetskonferansen i München i 2020 kritiserte USA for å utpeke Kina som en trussel, og sa at «vi andre» får innta en «mellomstilling» mellom USA og Kina. Det kommer hun neppe til å si flere ganger.

Solberg representerte en europeisk appeasement-holdning som også kom til uttrykk ved at Kina litt senere presset EU til å nedtone kritikken av kinesisk desinformasjon om koronautbruddet. Selv Storbritannia trengte et formidabelt press fra Trump for å utelukke den kinesiske teknologikolossen Huawei fra utbyggingen av 5G-nettet i øyriket.

Europa er med andre ord statist i dette spillet. Saken er at Asia og Stillehavs­regionen vil bli hovedarena for konfrontasjonen med Kina, og at USAs viktigste allierte i så måte er nettopp Australia, Japan og India. Så snart disse er med på USAs lag, har ikke europeerne noe annet valg enn å bli med på toget.

Playmakerne i geopolitikken er altså hardhauser som Australias statsminister Scott Morrison, som bare såvidt ble fotografert i Cornwall.

Det er litt av et paradoks at de europeiske lederne er så tallrikt tilstede i G7. Foruten lederne av Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia var EU-presidentene Ursula von der Leyen og Charles Michel også linselus i Cornwall. De tomme tønnene ramler ikke bare mest, de er også mest tallrike.

Om man skulle driste seg til å bli litt optimistisk på det demokratiske Vestens vegne, er det et spørsmål som straks melder seg: Når skal de vestlige landene skjønne at de ved å etterstrebe en utopisk klimapolitikk i virkeligheten kriger mot seg selv, og dermed sparer Kina for arbeidet?

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!