En av de første 18-åringene koronavaksineres i Oslo den 8. juni 2021. Foto: Torstein Bøe / NTB.

For litt siden så jeg en vitsetegning som viste to mus som står og prater. Den ene spør: «Har du tatt vaksinen ennå?» (et spørsmål som stilles ofte oss mennesker imellom i disse dager). Den andre svarer: «Er du gal? Den er jo ikke ferdig testet på mennesker!».

Man kan mene så mangt om vaksineringsprogrammet, og om hvor trygt eller utrygt det er. Med tanke på hvor raskt disse vaksinene er fremstilt, at de er hastegodkjent og at vi ikke vet noe som helst om langtidsvirkninger, er dette grunn god nok for mange til å ikke ville ta den. Og det er deres fulle rett.

Spørsmålet er: Hvem skal beskytte hvem?

De eldste og folk i risikogrupper er nå vaksinert, og vi ser at covid-19 er på retur både hos oss og i de fleste andre land. I tillegg er de fleste innen helsevesenet vaksinert, nettopp for å beskytte de som er mest utsatt.

Vaksineringen ser ut til å ha fungert etter hensikten. De svakeste gruppene beskyttes, og samtidig som også den voksne befolkningen vaksinerer seg i stort antall, oppnår vi den gruppeimmuniteten som skal til for å få slutt på dette.

Overlege i Folkehelseinstituttets ledelse og stab for smittevern, miljø og helse, Preben Aavitsland, tvitret forleden at pandemien var over, og sa at det vi kom til å se i tiden fremover, var små utbrudd som kom til å bli håndtert etter hvert som de dukket opp. Han sammenlignet det ganske så treffende med etterslukking etter en brann.

Dette var en svært god måte å fremstille situasjonen på, men han ble raskt irettesatt og hans uttalelse ble avkreftet fra høyere hold. Vi er ifølge nasjonal ledelse fortsatt midt i en pandemi, og tidligere i uken kom «gladmeldingen» i riksmediene om at vaksineringen også av 18-åringer har begynt. Pfizer har sågar begynt testing av vaksine på barn ned mot seks måneders alder.

Men hvem bør vaksineres, og hvorfor?

Forleden pratet jeg med en 19-åring, som nå har muligheten til å ta vaksinen. I samtale med meg kom det frem at, jo, hun er skeptisk til å ta den, og har egentlig ikke lyst. «Men da skal du jo ikke ta den!» sa jeg. Hun fortalte videre om at hun nok ikke kom til å ta vaksinen, men at det ikke var så lett i møte med venner å stå inne for dette.

Mitt inntrykk var at «alle» kom til å ta den, og at en ble sett på som en som ikke ville være med å hjelpe, hvis en lot være. Med andre ord ville en fremstå som egoistisk og en som ikke brydde seg om gamle, syke eller samfunnet i sin alminnelighet. En som ikke ville «gjøre sitt» for fellesskapet.

Nok en gang ser vi tydelig mønsteret av noe som anses som moralsk høyverdig, og som det skal være vanskelig å stå opp mot.

Jeg blir skremt av dette. Vi vet at det skal mye til å stå imot og mene noe annet enn de andre når en er i tenårene. Og at det kanskje spesielt for jenter er viktig å gjøre og mene mye av det samme som de en omgås, og de en har som forbilder.

Men samtidig som tenåringsjenter er blant de som har vanskeligst for å danne seg selvstendige meninger og stå for dem i møte med det vedtatte konsensus, er de den viktigste gruppen vi har som samfunn.

Det er gode grunner til at unge kvinner tradisjonelt ikke har blitt sendt ut i krig for å slåss og risikere skader og død. Og grunnen er at de unge kvinnene er de som i egenskap av fremtidige mødre er viktigst for å bygge samfunnet opp igjen skulle krig og nød inntreffe.

Unntaket har, som nå under bekjempelsen av korona, vært helsepersonell. Her har kvinner vært rett ved frontlinjene siden Krimkrigen og før det. Vi gjør som samfunn likevel det vi kan for å beskytte dem også i slike situasjoner.

Hva risikerer vi ved å la unge jenter massevaksineres mot covid-19?

Kanskje ingenting. Men hva om? Hva om det er betydelige bivirkninger vi ikke vet om ennå?

Jeg skal ikke begynne å referere til de verste dommedagsprofetier, for det viser seg at mye av det som sies og skrives på den fronten, slett ikke er sant.

Men vi kan heller ikke gå ut fra at dette er fullstendig risikofritt. mRNA-vaksiner er noe nytt, og virkninger over tid er fremdeles i det blå.

Det virker derfor særdeles lite gjennomtenkt å vaksinere unge, friske mennesker under en slags påstand om at de skal være med å gjøre sin del av en form for dugnad. En dugnad hvor det fremstilles som nobelt å «ta stikket» for vårt alles beste, og spesielt for de svake.

Det er ikke, og skal aldri være, de unges ansvar å beskytte de eldre og de syke på bekostning av seg selv. Selv ikke i krig er det dét som er formålet. I krig sender en unge mennesker ut for å slåss for samfunnet og nasjonens bevarelse. Ikke spesifikt de gamle og syke, selv om disse selvsagt også beskyttes.

Har landets ledelse glemt en så viktig lærdom, der de jubler for at de unge nå kan utsette seg for risiko for å redde andre som er mindre viktige?

Kjære jenter, gutter og unge kvinner og menn, ikke ta på dere ansvar for samfunnets beskyttelse på bekostning av dere selv. Dere er alt for verdifulle til det! De svake skal selvsagt beskyttes, men ikke med deres egen fremtidige helse som innsats.

Ta heller ansvar ved ikke å utsette dere for smitte, og unngå å utsette andre for fare ved fortsatt å holde en viss avstand. Er det en periode i sommer hvor dere vil på hyttetur med venner eller på fest, så ikke besøk bestemor i den samme perioden eller i ukene etterpå. Det går an å gjøre sitt uten å ta stikket.

Og til foreldre og bekjente av unge friske mennesker som i misforstått iver etter å hjelpe vil ta vaksinen: Snakk med dem! Ikke svartmal fullstendig, men ta diskusjonen, og spør hva de mener å oppnå med å ta vaksinen. Spør om de synes det er verdt det hvis pandemien allerede er på retur, og det på sikt viser seg å ha til dels alvorlige bivirkninger.

Heldigvis er 19-åringen jeg snakket med, sterk nok til å danne egne meninger og stå for dem. Men det er mange der ute som nok trenger moralsk støtte skal de gjøre selvstendige valg.

Takk.

 

Kjøp Asle Tojes siste bok her!

 

Kjøp Peder Jensens bok her!