Unge menn «som føler seg som kvinner» dominerer kvinneklassen i amerikansk skoleidrett. Foto fra YouTube.   

I svensk friidrett skal utøverne fritt få delta som det kjønn de «føler» de tilhører. Dette er en del av idrettens nye «inkluderingspolicy». Det er lite snakk om kvinnelige utøvere som er sjanseløse mot konkurrenter som i praksis er menn.

For svensk friidrett skal ikke lenger kjønn være et spørsmål om biologi og den slags. Nå handler det om den enkelte utøvers følelse av hvilket kjønn man selv har. I første omgang vil dette gjelder for yngre utøvere.

Dette kommer frem i en ny policy utarbeidet av det nasjonale friidrettsforbundet.

SVT melder om saken:

Svensk friidrott vill vara mer inkluderande – nu ska det bli lättare att tävla som det kön man upplever sig ha. Oavsett vilket kön du är född i kan du få tävla i den tävlingsklass du känner att du tillhör.

Detta enligt en ny inkluderingspolicy som Friidrottsförbundet har antagit.

Dette støttes av blant annet en del trenere:

– Jag tycker absolut att folk som känner att de inte hör hemma i sitt kön bör inkluderas mer, säger ungdomstränaren Felicia Eriksson Kumlin i Angereds IS.

Da er det altså avklart: Mener man selv at man er kvinne, så kan man konkurrere som kvinne, i eksempelvis øvelser som kulestøt, slegge, spyd, 100-meter og alt det andre som inngår i friidretten.

Dermed tas det mest mulig hensyn til dem som mener man er født i feil kjønn.

Men det snakkes lite om hvilke hensyn som tas til alle de kvinner (det vil si de aller fleste) som er født som kvinner, og skal konkurrere som kvinner.

Etter manges mening vil disse fratas alle muligheter og drømmer om å hevde seg på topp innen friidretten, når de må konkurrere med utøvere som i realiteten er menn, med menns fysikk.

Den internasjonale friidretten har hatt enkelte slike tilfeller, der det har vært strid om de biologiske og fysiske forutsetningene til utøverne.

Mest kjent er saken omkring den sør-afrikanske mellomdistanseløperen Caster Semena, som har deltatt i kvinneklassen. Takket være det som kalles «naturlig høye testosteronverdier» har denne løperen i en periode totalt dominert kvinnenes 800-meter og til dels 1500-meter.

Dette har ført til at de andre kvinnene i verdenseliten i praksis har konkurrert om plassene bak Semena. Løpene så ofte slik ut: Først som Semena i mål, så kom ingen, så kom nr. 2 og de andre. Det var gjerne total utklassing.

Friidrettshistorien inneholder også andre eksempler, der det ble stilt spørsmål ved biologien hos visse øst-europeiske, kvinnelige utøvere som leverte påfallende resultater i forhold til andre kvinner. Et par eksempler er den sovjetiske kulestøteren Tamara Press , og den tsjekkoslovakiske mellomdistanseløperen Jarmila Kratochvilova. Begge de to sistnevnte var tema for en rekke påstander om både doping og biologiske spørsmål, men noen endelig konklusjon kunne aldri trekkes.

For idretten er dette et problem mange mener kan ødelegge kvinneklassen fullstendig. Det hevdes at det i realiteten blir umulig og poengløst for vanlige kvinner å konkurrere, når de må stille opp mot mannlige utøvere som «føler» seg som kvinner.

Temaet problematiseres i en rekke innslag på YouTube, blant annet denne fra skoleidretten i USA, der kvinneklassen i sprint domineres av «menn som føler seg som kvinner»:

(Saken er oppdatert). 

Viktige bøker fra Document Forlag:

Kjøp Kents bok her!

Kjøp Ruud Koopmans bok her!