Det er tydelig nok at verden ikke gjorde fremskritt i løpet av den romerske velmakts to hundreår. Men var den lykkelig i sin stagnasjon? Det finnes ganske umiskjennelig tegn til at den store masse av menneskevesener i riket, en masse som talte mellem en hundre og en hundre og femti millioner, ikke var lykkelig, sannsynligvis tvert om utpreget ulykkelig under rikets ytre glans. Det er sant nok at der ikke var større kriger og erobringer innen riket, menneskene blev ikke større hjemsøkt av hungersnød, eller ild og sverd. Men på den annen side øvde regjeringen, og ennu mere de rikes eiendom, en fryktelig tvang over næsten enhvers fri virksomhet. For den store mengde som hverken var rike eller hørte til embedsmannsklassen, eller med blandt de rikes og embedsmennenes kvinner og parasitter, må livet ha vært møisommelig […]

Tre ting kan særlig anføres som støtte for den mening at der under denne periode rådet vidstrakt vantrivsel. Den første av disse er befolkningens overordentlige sløvhet overfor politiske hendelser. Man så med fullkommen likegladhet den ene opkomling-pretendent til keisertronen følge den annen. Den slags ting syntes ikke å bety noget for folk; håpet var forsvunnet. Da om føie tid barbarene strømmet inn i riket, var der ingenting annet enn legionene til å by dem motstand. Der var slett ingen folkereisning mot dem. Overalt vilde barbarene ha vært underlegne i tall, om bare folket hadde satt sig til motverge. Det er soleklart at romerriket for massen av dets innbyggere ikke syntes å være nogenting verd å kjempe for.

H.G. Wells, «Wells’ verdenshistorie», Gyldendal Norsk Forlag (1927)