En velkjent taktikk blant de venstreliberale er det som på engelsk kalles “bait and switch”, som på godt norsk kan kalles lokketilbud. Nå benyttes taktikken om begrepet kulturkrigen.

Med andre ord: Man blir lurt til å kjøpe en vare (eller akseptere et politisk argument) ved hjelp av falske løfter. Ifølge forfatter og skribent Douglas Murray er dette en taktikk som venstresiden bruker, også i diskusjonene rundt den pågående kulturkrigen i de vestlige land. Og de bruker språket som våpen.

Progressive activists on the Left, for instance, used the term “woke” with admiration for some while. At a certain point, however, the word became more associated with its pejorative use by the political Right.

And almost overnight, the same people who coined its popular usage started to pretend that the term was a fantasy; these stupid Right-wingers, went the claim, were railing against a concept that didn’t even exist.

Venstremobben starter en bevegelse som forandrer hele virkeligheten, og virker undertrykkende på alle fritt tenkende mennesker. Så nekter de altså for at noe har skjedd, og gir de undertrykte skylden, som bare «misforstår» hva som foregår.

«Nothing to see here, move along.» Virkeligheten er relativ, gutter er jenter, og Allahu Akhbar betyr egentlig bare god jul.

Både The Times og de venstreliberales bibelmagasin The Guardian har nylig publisert artikler som hevder at kulturkrigen er et høyreekstremt fantasiprodukt, eller et kynisk redskap som benyttes av konservative politikere som ønsker å beholde sine maktposisjoner.

Hardly anyone cares about the culture wars, hevder David Aaronvitch i The Times.

Man burde heller fokusere på «social care» og «affordable homes», skriver han videre, uten at han virker å forstå at dette faktisk må finansieres, og medfører at noen må betale.

The Guardian hevder at kulturkrigen er kun et symtom på den engelske sykdommen, ikke en årsak. Britene er ikke egentlig splittet, det er kun en fiksjon, skriver Samuel Earle.

Hvis man ikke er i stand til å se at britene er splittet, må man nesten ha vært på ferie i verdensrommet siden noen år før Brexit.

Men Earle mener det er den konservative pressen som driver frem en splittelse, ved å fokusere på en splittelse som ikke egentlig eksisterer. Nok en gang: Kulturkrigen er et høyrevridd fantasiprodukt.

Douglas Murray kommenterer i en kronikk i Unheard:

One of the most striking aspects of this claim being made in the Guardian, of course, is that it comes from a paper which seems to believe that everything British is racist, laced through with bigotry, slavery and empire — up to and including botanical gardens.

Now, after assailing everything from Winston Churchill to the rhododendrons, the same paper seems to believe that the culture wars are a myth.

Det er god timing på disse påstandene om at kulturkrigen er en illusjon, hevder Murray. Særlig siden det baserer seg på en studie fra Kings College i London, som befinner seg midt i den ikke-eksisterende kulturkrigen.

Nylig ble en ansatt ved Kings College utskjelt av sine kollegaer fordi han delte et foto av den nylig avdøde hertugen av Edinburgh, prins Philip, på sosiale medier. Dette forårsaket «skade», siden hertugen hadde «en historie bestående av rasistiske og sexistiske kommentarer», hevdet de ansatte ved eliteuniversitetet.

Kings College hevder også at kulturkrigen er en myte, på bakgrunn av en spørreundersøkelse som viser at kun en prosent av befolkningen opplever at transideologi er en viktig del av kulturkrigen. Murray er nådeløs:

But there are a number of very obvious reasons for this. First, there’s the fact that the number of people who identify as transgender appears to form an extraordinarily small percentile of the general population, and most people — wisely enough — do not engage in issues unless they directly cross their path.

Og når studien hevder at kulturkrigen er noe som kun opptar skribenter, journalister og andre som oppholder seg i medienes søkelys, så er forklaringen så selvsagt at et barn burde forstå det: Ingen kansellerer vaskehjelpen fordi hun hører på feil musikk mens hun vasker gulvet. Men skriver du noe feil i mediene, eller legger ut noe feil på Facebook, så er den blodsugende Twitter-mobben der umiddelbart. Hvis du er en offentlig person vel og merke.

Men når kulturkrigen beveger seg inn på områder som betyr noe, også for snekkere, vaskehjelper og butikkmedarbeidere, da reagerer også disse hardtarbeidende og helt nødvendige menneskene.

What is revealing, though, is the term which has the highest cut-through: “white privilege”, which was recognised by 82% of respondents. Why might that be? Well, white people remain the largest ethnic group in the UK. Just as trans issues would be more familiar if most people in the UK were transgender, so it is inevitable that the culture war issue which commands the most awareness among the general public is the one that targets the largest demographic.

Skikkelige folk, som står opp om morgenen og gjør en samfunnsnyttig innsats, de gidder ikke bli utskjelt for hudfargen de helt uten skyld er født med. Vi andre, som bare driver med unyttig akademisk arbeid og skriverier, burde motarbeide folk som Kamzy og andre idioter som forsøker å gjøre hudfarge til en menneskelig kvalitet (eller mangel på sådan).

Dette handler om ytringsfrihet, som også er et tema få bryr seg om. Det er viktigere at ingen blir «såret og krenket» fordi noen skriver noe slemt på sosiale medier, virker det som et flertall mener. Men hva et flertall mener gir ingen garanti for sannhet eller klokskap.

Forøvrig nevner Murray det komiske faktum at The Guardian klarer å publisere en artikkel som avviser at det er noe som heter kulturkrig, mens de dagen etter publiserer en artikkel med tittelen: “Why every single statue should come down.

Statues of historical figures are lazy, ugly and distort history. From Cecil Rhodes to Rosa Parks, let’s get rid of them all.

De venstreliberale bygger opp en krise, for så å late som den ikke eksisterer. Så skriver de om krisen dagen etter, og slik fortsetter det. Det er en utmattelseskrig som pågår. Og det er en bevisst strategi, mener Murray.

It is a tactic of a kind. A dishonest one — but by no means out of character for the people who use it.

Dessverre er det ikke en fantasi eller en dårlig drøm. Vi ledes av folk som fornekter biologi, som mener 2+2=5 og som skjeller oss ut som rasister og føler seg «krenket» hvis vi påpeker den logiske bristen.

Vår største utfordring er å beholde den mentale balansen mens Jonas og Raymond leker homser i Pride-paraden, og 17. mai blir preget av Pride-flagg og IS-faner, hvis barnetogene da noensinne får lov til å gjenoppstå.

Oppdatering: The Times, som altså nylig avviste kulturkrigen som fenomen, skriver i dag om forretningskvinnen Marion Miller, som risikerer to års fengselstraff for å ha skrevet «homofobiske og transfobiske» ting på Twitter.

Unheard

Kjøp Halvor Foslis bok her!

Kjøp Asle Tojes siste bok her! 

 

Kjøp Thomas Knarviks bøker her!