Raknehaugen. Foto: Torbjørn Røberg

Raknehaugen på Romerike er Nord-Europas største gravhaug, 77 m i tverrsnitt og 19 m høy. Den ble oppført i første halvdel av germansk jernalder (400–800 e.Kr.), og markerer antagelig fremveksten av Romerike som kongerike.

I siste halvdel av jernalderen begynte småkongedømmene å oppstå i Skandinavia. Dette ble tilsynelatende markert med oppføring av jernalderens storhauger. Disse digre haugene tolkes som tegn på ustabile kongedømmer der ætten markerte sin makt ved monumentale gravminner. 

For å vise makt ved et gravminne var det avgjørende at gravhaugen var godt synlig og tilgjengelig. Raknehaugen ble således bygget langs en av fortidens hovedferdselsårer mellom Oslofjorden og Mjøsa. Nabogården heter Ljøgot (norrønt Ljóðgata), hvilket betyr folkeveien. Navnet viser til stor ferdsel forbi gården og Raknehaugen.

Et sagn knyttet til gravhaugen forteller at den ble bygget for kong Rakne. Han ble gravlagt i haugen mellom to hvite hester, og at haugen ble laget av digre stabler av tømmer. 

Under utgravningen av haugen kom det frem store mengder tømmer. Det er anslått at det gikk med omkring 25 000 tømmerstokker, tilsvarende 1000 mål med skog, for å bygge haugens kjerne. Tømmeret ble lagt i en kjegleform som deretter ble dekket med jord. Tømmeret ble datert og indikerer at trærne ble felt mellom år 533 og 551 e.Kr. 

Inne i haugen ble det funnet fragmenter etter brente bein, deriblant fra et menneske, men ingen gravgaver.