Sakset/Fra hofta

Lyslykter ble sluppet under minnestunden for Maren Ueland og Louisa Vesterager Jespersen, som begge ble skåret hodet av i Atlasfjellene av islamister. Fredag ble en lærer skåret hodet av på åpen gate i Frankrike. Foto: Trond Reidar Teigen / NTB

Det skal underlig raskt bli stille om læreren som ble skåret hodet av på åpen gate i Frankrike fredag kveld. Hvor ofte tenker du selv på Maren Ueland, sammenliknet med hvor ofte du tenker på George Floyd?

Det er så ubegripelig bestialsk – og i bestialiteten ligger det vi ikke klarer å fatte. Vi orker rett og slett ikke å forholde oss til brutaliteten, langt mindre ta inn over oss at den finnes i vår egen bakgård. 

En afroamerikansk narkoman voldsutøver klarer vi derimot enkelt å fatte sympati for –  jeg selv medregnet. Som mangeårig statlig ansatt terapeut synes jeg fremdeles at det er hjerteskjærende å se den psykotiske, rusede Floyd bli holdt nede med makt til han slutter å puste. Jeg tenker umiddelbart at situasjonen kunne vært løst annerledes og bedre dersom politiet hadde kunnskap om psykoser. 

Men la oss huske en vesentlig ting: Videoen av Floyd fikk vi se. Videoen der Maren Ueland, den norske unge kvinnen som var på reise i Atlasfjellene i Marokko, ble bestialsk halshugget, har jeg aldri klart å se. Norske medier har heller aldri villet vise den. I Danmark ble to unge menn dømt for å ha videresendt den. Erna fordømte drapene – og samtidig videoene. 

Fredag ettermiddag, mens det ennå var lyst ute, ble en lærer skåret hodet av på åpen gate. Skåret hodet av. Med kniv. Det krever ikke bare hat, det krever en bevissthet vi umulig kan sette oss inn i – en bevissthet der du er Allahs forlengede arm i et raseri som for oss er uforståelig.

Læreren underviste om frihet. Undervisningen skulle lære elevene om friheten til å si hva man tenker, friheten til å ytre seg, selv om det krenker noen. Han viste karikaturer av Mohammed, og med all sannsynlighet la læreren opp til åpen debatt om hvorvidt det er greit eller ikke å ytre seg krenkende. Det måtte han dø en skrekkelig død for. Vi skal aldri få se drapet – heller ikke om det finnes filmet.

Det er best at vi ikke vet hvordan terroren ser ut. 

Argumentet om at vi løper terroristenes ærend dersom vi ser hva de gjør, er så inderlig feil. Hvorfor skal vi ikke se hva de gjør, ta det fram, konfrontere dem med det, rase over det? Hvorfor går ikke tusenvis til gatene umiddelbart, slik man stormet til gatene etter George Floyds død? Er vi likegyldige? 

Jeg tror ikke vi er det, men jeg tror vi er redde. Redde og feige. Vi orker ikke ta inn over oss at dette er Europa, at dette skjer i land som geografisk er langt nærmere enn hva USA noen gang vil være. Vi vender heller blikket vekk, snur ryggen til. Mange av oss vil til og med late som om det er vårt eget europeiske hat som utløste kveldens halshugging. Vi skal prøve å jenke oss, ha ytringsansvar, lage lover om hatkriminalitet mot muslimer.

Hvor inderlig du enn ønsker å huske Maren Ueland eller den franske læreren, som begge mistet livet for islamsk hat mot Vesten, kommer du alltid til å huske George Floyds død bedre.

For en fryktelig tynn dyne det er. Den vil neppe holde oss varme. 

«And so all the time the European brain has held onto two contradictory things. The first is the dominant established narrative of a generation: that anyone in the world can come to Europe and become a European, and that in order to become a European you merely need to be a person in Europe. The other part of the European brain has spent these years watching and waiting. This part could always recognise that the new arrivals were not only coming in unprecedented numbers but were bringing with them customs that, if not all unprecedented, had certainly not existed in Europe for a long time. The first part of the brain insists that the newcomers will assimilate and that, given time, even the most hard-to-swallow aspects of the culture of the new arrivals will become more recognisably European. Optimism favours the first part of the brain. Events favour the second, which increasingly begins to wonder whether anyone has the time for the changes that are meant to happen.»

– Douglas Murray, The Strange Death of Europe




Kjøp Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!