Sakset/Fra hofta

Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Hipsterne i de grønne partiene skal redde klima og kloden, intet mindre. Det skal skje gjennom en rekke «tiltak», påbud og forbud, alt fra å bygge sykkelveinett i vinterlandet Norge til å legge ned den norske olje- og gassnæringen. Men denne gigantiske jobben er også det eneste de «kan».

For disse folkene kan jo ingenting lenger, om det virkelig blir en klimakrise. Om vi virkelig må sette tæring etter næring.

De kan knapt lappe sin egen sykkel. De kan ikke skifte dekk. Mange har ikke sertifikat engang. De må bli kjørt, de må sitte i baksetet, som småbarn. De vet ikke at det heter å sette poteter og de aner ikke hvorfor poteter skal hyppes. De kan ikke jakte eller sette garn, de kan ikke stoppe sokker, de kan ikke bake brød eller bruke motorsag, de vet ikke forskjell på felleøks og kløyveøks, de har aldri plukket blåbær i skogen eller syltet hagebær og ikke satt sin egen vin.

Alt de kan, er å kjøpe kule ting som kaster glans over deres smak og livsstil, og – selvsagt – redde kloden fra å koke. (Som om det ikke er nye istider vi skal frykte.)

Man må lære å krabbe før man kan gå. Nød lærer naken kvinne å spinne. Det er mange ordtak som handler om at all framgang er skrittvis, og at vi må løse akutte spørsmål først.

Det som særpreger klimaungdommen, thunbergianerne, hipsterne i gentrifiserte indre bykjerner og det livsfjerne kulturborgerskapet som dominerer Extinction Rebellion, er at de nå løper uten engang å ha lært seg å krabbe.

Dette er verdensmestrene som ikke engang har deltatt i lokale kretsmesterskap, som aldri har kvalifisert seg og gått gradene. De har bare tilranet seg pallplassen gjennom egenerklæringer: Vi er best! Vi kan alt! Det er oss eller klodens undergang!

De har hoppet over barneskolepensumet og havnet på statlige stipend (eller jobber i det humanitær-politiske kompleks med omland, ikke minst ungdomspartier) som om de var post-doc-stipendiater.

De drives av en hybris som bare er mulig fordi det de driver med er løst prat som ikke handler om reell kausalitet, faktiske årsakssammenhenger, de setter fram påstander som ikke er falsifisérbare, og deres eneste kapital er den hypermoralske.

De er som gamle dagers lekpredikanter uten teologisk embetseksamen, som inntil opphevelsen av konventikkelplakaten (1842) risikerte å straffes med tukthus.

Ikke at det var en god idé. Men nå foreslås Greta (17) til Nobel fredspris, for andre år på rad. Det er nesten verre.

Verden vil bedras.

 

Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!