Aftenpostens tidligere sjefredaktør var og er noe av en autoritet på Midtøsten. Foto: Vidar Ruud/Scanpix

Harald Stanghelle anerkjenner realitetene i det nye Midtøsten og dermed også Trumps store resultater. Det er en realpolitisk tilnærming som kan gi håp om at også Norge vil justere kartet etter terrenget.

Man skulle tro at Stanghelle ville avskrive Christian Tybring-Gjeddes nominasjon av Trump til Fredsprisen. Men Stanghelle gjør ikke det. I stedet er det langt på vei en støtteerklæring.

Tittelen røper ambivalens:
Trump innkasserer seire i form av fredsavtaler i Midtøsten. Skal vi juble eller gråte?

Stanghelle bøyer seg for realitetene:

Et interessant signal kom like før helgen på et møte i Den arabiske liga. Palestinerne krevde en fordømmelse av de nye fredsavtalene. Men de ble nedstemt. Den arabiske verden er ikke lenger med på slike fordømmelser.

Stanghelle har holdt oppe Oslo-avtalen og støtten til palestinerne. Her erkjenner Stanghelle at denne støtten ikke lenger kan tas for gitt. Palestinerne forstår ikke lenger sitt eget beste. Slike toner har vi ennå til gode å høre fra utenriksministeren. Hun har sikkert fått med seg nye toner fra Aftenpostens nestor.

Riktignok står man fortsatt bak et 18 år gammelt fredsforslag som sier at det først kan inngås fred med Israel når Israel har inngått fred med palestinerne. Men det som nå skjer i politisk hurtigtogsfart, undergraver åpenbart dette kravet. Og forandrer Midtøsten.

Stanghelle anerkjenner Trumps evner som forhandler. Er det ikke dét Fredsprisen handler om?

På det israelsk-palestinske området har det de siste tre årene skjedd mer enn på de tjue foregående. Og selve navet i alt som har skjedd, er president Trump, med svigersønnen som redskap.

Trump har gitt blaffen i vedtatte normer og sannheter. Han har forkastet alt som i flere tiår har vært god Midtøsten-latin. Han har veltet spillebordet for så å dele ut kortene på nytt fra sin egen kortstokk. Og det uten én eneste palestiner ved spillebordet.

Stanghelle våger å legge Trumps sjakktrekk etter hverandre og se at de gir overraskende resultater. F.eks. ble flyttingen av ambassaden til Jerusalem dømt nord og ned. Det kom til å utløse en ny intifada.

Det var Trump som anerkjente de annekterte Golan-høydene. Det var han som flyttet USAs ambassade til Jerusalem. Det var han som kuttet støtten til palestinernes organisasjoner. Det var han som ga blaffen i EU-innvendinger og FN-resolusjoner.

Men den palestinske reaksjonen uteble, og araberstatene gidder ikke lenger ofre noe for palestinere som later som om de er i en sterk posisjon når de knapt har vært svakere.

Stanghelle vipper nesten over i at denne politikken har skapt resultater fordi den har innfridd Israels sikkerhetsbehov. Det var den eneste måten å hogge over den gordiske knuten på. Araberstatene vil videre.

Slik demonstrerer Trump hvilken forskjell en amerikansk president kan gjøre. Og han legger ikke et øyeblikk skjul på at hensikten er å styrke Israel og svekke landets fiender.

For det var ikke bare to arabiske underskrifter Netanyahu fikk med seg hjem til Israel fra USA etter seremonien tirsdag. Han fikk også overrakt en stor og vakker nøkkel av Trump, sammen med presidentens forklarende ord: «Dette er en nøkkel til Det hvite hus, vårt land og våre hjerter.»

Da Tybring-Gjeddes forslag ble kjent, kunne vi forsverget at Nobelkomiteen kom til å gi Trump Fredsprisen. Nå er vi ikke lenger så sikre.

Kjøp Klima Antiklimaks her!