Gjesteskribent

Pakistanere i Oslo, her på Ekeberg Camping. 7. oktober 1971.  Foto: T. Skillestad / NTB / Scanpix

Mange undrer seg over innvandringspolitikken til Norge og Europa og skjønner ikke hvordan vi har stilt oss som har fått så dumme og inkompetente politikere. De lar denne galskapen bare fortsette. Og alle glemmer selvfølgelig at de selv har stemt på disse politikerne år etter år.

En nøkkel til å forstå er å følge pengene. Men det er ikke hele forklaringen.

De første innvandrerne vi fikk i Norge, var en gruppe pakistanere som kom til Norge på turistvisum i 1969. Da var vi 3,9 millioner nordmenn. På den tiden begynte fødselsraten å falle i Norge, og dersom dette tallet hadde vært framskrevet, er det mulig at vi hadde vært ca. 3,6 millioner nordmenn i dag, men ved siste telling tror jeg tallet var 5,4 millioner norske statsborgere. Med enkel regning skulle det da bli ca. 1,8 millioner innvandrere med deres etterkommere. Det er et veldig høyt tall sammenliknet med antatte etniske nordmenn.

Spørsmålet blir da om denne innvandringen er en konsekvens av dumme og inkompetente politikere eller resultatet av en bevisst og villet politikk.

Neste spørsmålet blir da hvordan politikerne klarte å gjennomføre denne politikken uten at velgerne forsto at de var i ferd med å miste sin egen kultur og bli et mindretall i eget land.

Tjente noen på innvandringen?

Alle innvandrerne som kom, ble konsumenter.

De ble konsumenter på alle områder. De eide ikke nåla i veggen, de første som kom. De måtte ha mat, klær, et sted å bo, og i tillegg ble de storkonsumenter av sosiale tjenester.

Det neste var at de hadde krav på «familieliv», og dermed begynte import av søskenbarn som ektefeller. Igjen nye konsumenter av alt inkludert sosiale tjenester med økonomiske sosiale ytelser.

Flesteparten av disse innvandrerne var muslimer, og etter hvert fikk de «behov» for særordninger fordi de var muslimer. Alle krav ble etter hvert innfridd av norske myndigheter, noe som resulterte i flere utgifter dekket av det offentlige. Noen av disse kom i arbeid, men langt fra alle. Arbeidsledigheten var høy, og nesten ingen kvinner kom i arbeid overhodet. De var veldig ofte opptatt med å føde barn, noe som medførte større sosiale utgifter samt krav om større leiligheter.

Og slik gikk nå dagan, og ingen stilte spørsmål. Velgerne skjønte ingenting av det som foregikk, men det gjorde politikerne som «ville» denne politikken.

All som produserte for konsum, var sikkert veldig tilfreds med nye konsumenter; dette gjaldt mat, klær, sosiale og medisinske tjenester, bolig og transport pluss pluss. Kremmerne i NHO var sikkert fornøyd med økte pling i kassa-apparatet samt at et økende antall arbeidsledige bidro til å holde lønningene lave. Det siste skjønte selvfølgelig LO også, men etter en kort begrensning av arbeidsinnvandring ble det også tyst derfra.

Med økende befolkning, økt konsum og forbruk kunne politikerne selvfølgelig sole seg i glansen av økonomisk vekst.

(Artikkelen fortsetter etter annonsen.)

Kjøp Halvor Foslis bok her!


Taperne

De som ikke tjente på det, men satt igjen med regninga, var skattebetalerne. Dette klarte politikerne å tåkelegge slik at velgerne aldri forsto at de betalte for egen degradering.

Det ble litt vanskelig å skjule alle negative konsekvenser etter hvert, så politikerne trengte pressgrupper som skulle påvirke velgerne til å støtte den til enhver tid sittende regjering. Her så det ut som om det hersket full enighet mellom Høyre, Venstre, KRF, Ap og etter hvert FrP.

Og slike pressgrupper fikk vi mange av. ARS, Amnesty International, Norsk Folkehjelp, NOAS, Flyktninghjelpen, Røde Kors, Leger uten Grenser, Redd Barna, noen FN-organisasjoner pluss mye mer. Det eneste en trengte i tillegg, var støtte fra avisene, og her spilte pressestøtten en aktiv rolle sammen med Sosialistisk Journalistlag.

Med en slik massiv støtte var 2 stk. EU-nederlag ingen hindring for å tre EØS ned over hodet på befolkningen.

The Deep Swamp

Er dette det samme som «the deep swamp» som Trump kjemper mot?

Muligens, men nå må vi være forsiktige så vi ikke trer inn i det konspiratoriske.

Over har jeg rettet søkelyset på samspillet mellom politikere, NGO-er, NHO, LO og MSM. Den samme problemstillingen ser en i angrepene på Trump under valgkampen, men der er det en ting i tillegg. Eisenhower og Rustad advarte mot det militærindustrielle komplekset. I Norge hører vi lite fra generalene, og dét er forståelig, siden vi ikke har noe forsvar lenger. Til og med marinen har begynt med svømmeundervisning.

I USA har generalene aldri spilt en politisk rolle, selv om noen få har gått inn i politikken, som Eisenhower.

Generalene har et problem med Trump. Han er den første presidenten siden Carter, en periode på ca. 40 år, som ikke har startet en krig. I tillegg er Trump i ferd med å avslutte gamle kriger startet av Washington, og dermed trekke sine egne soldater hjem. Noen generaler er sikkert ikke lykkelige for denne utviklingen. Uten krig blir forbruk av krigsmateriell også redusert, noe som sikkert faller enkelte produsenter tungt for brystet.

Noen av disse har da blitt «never Trump-ere» og «whistleblowers» og gir sin støtte til Demokratene. Det gjør også mange milliardærer, så Trump sitter kun igjen med støtte fra vanlige arbeidere og det som Erna vil kalle et sammensurium, det Hillary kalte deplorables.

Så Document og Trump har en stor jobb foran seg. Sumpen må tørkes ut. Og ingen vil klare det dersom en undervurderer motstanderne; de er ikke dumme.

Det er bare noen momenter blant mange som er nevnt over, og hvert moment kunne utdypes nærmere i egne artikler. Håper det kan komme mer i «follow the money»-serien.

 

 

Kjøp Klima Antiklimaks her!